Pakk og dra

En venn med fire barn, sa følgende (kvelden før jeg skulle med familien til Danmark og var alt annet enn pakket og klar): "Å reise med barn er ikke noe problem, det handler bare om system og rutine."
Og så henviste han til egen blogg og pakkeoppskrifen hans.

I går var den store pakke og reisedagen hos oss. Underveis måtte jeg snøfte (!) høyt for meg selv over en firebarnspappa som får pakking til å høres ut som en lek. Selv synes jeg pakking er noe styr.
System og rutine er ikke mine sterkeste sider.
Dette er det jeg jeg ikke takler ved pakking:

- Allerede før en kommer i gang vet en at en kommer til å gå på en smell. Noe blir alltid glemt.

- Min venn mener at det bare er til å pakke et skift per barn, og så et ekstra sånn i tilfelle. Men er da følgende tatt i betraktning? Barna skal kunne leke ute i regn, de skal kunne springe etter fotball i joggesko, de skal kunne renne på ski, de skal kunne gå i familiemiddag, de skal kanskje gå på kino eller påskegudstjeneste, treffe venners barn og koke påskeegg ute. Et skift per dag synes som en fjern drøm.

- Ski er et nytt stresspunkt. Selve det å få med seg ski til løype og bakke er ikke noe problem. Men så er det hjelmer, briller, bæremeis, slalåmsele (og hva?!? glemte vi pølsebrødene i meisen da vi gikk på tur i vinterferien...)

En skulle funnet dette kortet til skiheisen og sitteunderlag og sekk og....

- Jeg har sterke innvendinger mot pølsestopp på bensinstasjoner. Jeg tror på ingen måte det er bra, verken for barna eller økonomien. Derfor prøver jeg å pakke mat. Men hver gang ender jeg opp med å bli for oppspilt av en mulighet til å bruke festlige matbokser og flasker. Og så blir det bare masse latte, frukt og te, og jeg glemmer helt brødskiver. Og det blir pølsestopp likevel.

- Alt det lille ekstra: Gaver til venner og familie som fyller år sånn omtrent på denne tiden, babyklær som venninne skal låne, Pet Shop, dukker, bøker, treningstøy, filmer, cd-er, - ja, du ser bildet?

- Hjemmet skal være greit å komme hjem igjen til. For eksempel kan det være fint å unngå at katten blir stengt inne på et soverom, at det blir liggende igjen en tissebleie på det varme baderomsgulvet. (Spør noen venner av oss som glemte makrellslo igjen i søpla i et hus de lånte av venner...). 

Men til slutt sitter barna i bilen, min kjære støvsuger gangen slik at naboen kan gi mat til katten uten å se hvor skittent det egentlig er på flisene, jeg henger opp rent tøy og hiver resten i en pose som vi får vaske når vi kommer fram. 

De første ti minuttene av kjøreturen går med på at jeg ramser opp alt vi har husket.

For en gangs skyld virker alt å være i boks, og jeg synker lettet tilbake.

- Det eneste jeg er litt spent  på er vel hvordan det gikk når du skulle pakke yttertøyet, sier jeg til min kjære.

- Jada, men det var jo ikke så mye. Jeg pakket jo bare til barna.

- Hva!?!

Da er det for sent å snu. Og jeg ser fram til dager med det skitøyet jeg eide som femtenåring. 

(Jeg feirer rundt tall om en måned. Og tror nå jeg vet hva jeg ønsker meg. Gjerne en i lilla eller rosa.)