Moteforvirring

Jeg har, som så mange andre, fått varme følelser for Vintage Stories hos KappAhl.

På fredag dro jeg derfor med meg to jenter (som hver gjennomgår forskjellige trassaldere) på klesshopping. 

Av og til er jeg så dum at jeg til og med overrasker meg selv. 

Når en har tretthetssyndrom (mildt et sådan, men likevel), er i ferd med å få feber, har akkurat sendt mannen avgårde på helgetur, skal jobbe begge formiddagene og forberede seg til jobb på kveldene, så BØR en bare forstå at prøverom med to små barn virkelig ikke er noen god ide.

Jeg visste det var dumt, men jeg dro altså likevel. Og tenkte at i dag, i dag er kanskje dagen hvor det skal gå bra. Og brukte vendinger som "nå skal vi kose oss, jenter", "kom, så tar vi en liten jentetur"og "nå skal vi finne fine kjoler og kjoler er gøy, dere". 

Selvfølgelig var det ikke dagen.

Yngstejenta fant raskt et forklede i to størrelser for stort. Som hun fikk på, og som hun så nektet å ta av. I tillegg fikk hun trevet til seg en slags Michael Jackson-hatt fra en utstillingsdukke, og nektet å ta den av.

Tilslutt løp hun hvinende ut av butikken, alarmene hylte og hakk i hæl fulgte storesøsteren med høye utrop som "nå kommer du her, jeg teller til tre!"og "hvis du ikke kommer hit med en gang, så får du ikke sutten din!" - og jeg sto litt rød igjen i butikken, og damene på femti som har fått småbarnstilværelsen på avstand og som nå kan si ting som "å, så herlige barna er"og "disse årene er de beste årene i livet ditt", skulte på meg og lot meg forstå at de også forsto at femåringens utrop var et ekko av min svake oppdragelse. 

Vel, vel. Alarmen ga seg til slutt. Den må jo gjerne det. Femtiåringene kunne gå tilbake til brystholder-reolen sin (det er min litt svake og lett gjennomskuelige hevn for "uff, for en dårlig mor"-vibbene de sendte meg), og jeg fikk rasket med meg et utvalg vintageklær.

Masse til ungene, og et skjerf til meg. Et jeg heiv på i ren desperasjon over at jeg heller ikke denne dagen fikk kjøpt noe til meg selv.

Men det jeg egentlig skulle skrive om, det var at jeg blir litt forvirret over moten.

Kjolene jeg kjøpte til jentene, var nemlig ikke kjoler, men forkleder. Jeg ble kjempeglad da jeg så at det fantes et likt skjørt til meg, men da jeg kikket nærmere på det, så var det også et forklede.

Og det eneste klesplagget jeg prøvde, var en gul skjorte, som når jeg fikk den på, viste seg å være en blanding av morgenkåpe og gammledame-skjorte.

- "Er dette en morgenkåpe eller en skjorte?" spurte jeg en av damene som jobbet i butikken. (Det er jo helst damer).

- "Hm... Nja. Vi har diskutert det. Og vi er faktisk ikke helt sikre. Kanskje ville jeg brukt den hjemme på morgenen før en går på jobb, eller kanskje litt på kvelden når en er hjemme", sa hun. Med tonnevis av usikkerhet i stemmen.

Jeg kjenner jeg blir så usikker av sånt, jeg. Er det plutselig fint med forklede på? Og når bruker en det? På jobb, hjemme, på byen, på stranda? Og hva bruker en under? (Ja, ser for meg at besvarelsen på dette spørsmålet avhenger litt av hvem en spør...)

Og bruker en morgenkåpe på jobb?

Sender en ut feil signaler, da?

Kjære vene. Ikke vet jeg.

Men to ting vet jeg:

1: Neste gang skal ikke barna være med på handletur.

2: Da de i dag sprang rundt i forkleder og mammalukker, så var de verdens søteste. Og jeg glemte alle trassalderfrustrasjoner.

Så nå skriver jeg for å huske. Slik at jeg kan bli klok av skade.