Om å få det som en vil

Datteren ønsker seg, som så mange andre femåringer, en DS. Vet du ikke helt hva DS er?
Egentlig ikke jeg heller.
Men etter hvert har jeg fått med meg at det er en liten Nintendo-maskin.
"Som er veldig gøy. Og som alle andre har," sier femåringen.
"Som fører til at barna sitter for mye i ro og får vondt i øynene og hodet," sier jeg.

Vi er ikke helt enige på dette feltet, hun og jeg.
Jeg er redd min datter skal begrenses om hun bruker mer tid på å titte på skjermer enn hun allerede gjør. (Mammaen hennes titter nemlig alt for mye på skjermer, og jeg som var super i 5-på, er nå en taper i TP. Ergo fordummer skjermer. Jeg har for lengst innsett at "ung og lovende" er way past for egen del, men hun der femåringen er et ubeskrevet ark som skal bli statsminister eller advokat, og da er det dumt å ødelegge det hele med DS.
Spilte Jonas Gahr Støre Nintendo da han var liten, kanskje? Tror ikke det, gitt.
Alt dette sier jeg selvsagt ikke til datteren.)

Jeg har ikke lagt ned veto mot DS. Neida, jeg har bare gjort det litt utilgjengelig.
"Du kan spare penger selv," har jeg sagt.
Til nå har hun spart dette:
- To tenner a 20 kroner.
I tillegg har jeg innført følgende takster:
- 5 kroner for å tørke støv i trappa.
- 5 kroner for å tørke støv av pianoet.
- 5 kroner for å tørke støv av karmene nede på dørene.
(Det er nesten ingen som leser denne bloggen, tror jeg. Og i alle fall ingen i barnevernet, håper jeg...)

DS er på mange måter et helt uoverkommelig prosjekt. Og jeg satset på at femåringen underveis skulle bestemme seg for å bruke de oppsparte midlene på bøker eller skrivesaker, når hun lærte seg å regne ut hvor mange tenner en faktisk må miste for å få den lille rosa maskinen.

Dessverre undervurderte jeg min lille skatt.

Bestefar hadde passet barna en kveld. Og da jeg kom hjem, fortalte han at femåringen hadde krøpet opp i fanget hans og fortalt at hun så veldig gjerne ønsket seg en DS.
Selvsagt visste han ikke hva det var, og selvsagt lovte han henne innskudd på sparebøssa til dette.

Så nå vanker det en femtilapp i ny og ne fra bestefaren. Og i dag, da han ikke hadde så mye forskjellig å velge mellom i lommeboka, måtte han opp med en 200-lapp. På en tirsdag.
- "Vet du hvor mye penger det der er?" sa min kjære til min datter.
- "JA. Det gjør jeg faktisk!" smilte hun mens hun hoppet opp og ned i sofaen. Med blå øyne og blonde fletter.

Så nå roer jeg meg ned med å tenke på at datteren synes å være utstyrt med så mye guts, overtalingsevner og vilje til nettverksbygging, at en time eller to med DS likevel ikke står i veien for en glimrende politisk karriere.

(Bildene viser (det som i alle fall jeg synes er nydelige) sommerfugler som femåringen har laget. Kanskje kan hun selge dem til bestefaren-?)