Hine hårde (dog så dekorative) tider

Gammelt er det nye. Det har det forsåvidt vært noen år. Men gammelt er i det minste fremdeles det nye.

Jeg forstår godt at det kan være vanskelig for en del eldre å henge med i svingene. 

Femåringen er i disse dager med på et arrangement hvor kostymene er hentet fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. Det har bydd på hodebry for mor. 

Jovisst elsker jeg alt som er gammeldags. Samtidig er det ikke helt sikkert at rollen datteren har, det sjette barnet i en øyfamilie, hadde nystrøkne blendahvite kniplingekjoler på seg døgnet rundt. 

Hvis jeg sliter med tidsklemma og tid til å flette umedgjørlig småbarnshår, så måtte da i alle fall slitne småbarnsmødre for ca hundre år siden hatt problem med å få flettet fem jenter hver morgen. Og de hadde vel ikke engang spraybalsam på den tiden.

Derfor slites jeg mellom hensynet til autensitet (dvs fravær av blendahvitt og sirlige fletter) og ønsket om å sende kniplingejenta inn på scenen.

Det ble en løsning sånn midt imellom.

Underveis i prosessen fikk jeg et fint besøk hos jentas oldemor. Hun er frisk og flott, og fant bilder, heklekrager og rosetter i fleng. Men underveis ble jeg igjen minnet på at det ikke er helt lett å forstå hva dagens damer liker og ikke liker. 

Temaet: "Tenk at vi kvittet oss med alt det fine tøyet" kom opp igjen.

Og oldemor var litt fortvilet over at hun ikke hadde flere kjoler på lager.

Men på den tiden ble det meste av tøyet brukt på nytt - til nye kjoler eller forkleder.

Det var gjenbruk fordi det var nødvendig. Og en ga videre. Fordi andre trengte det.

Dessuten, som oldemor påpekte, de kunne jo ikke ta vare på alt...

Og hvordan skulle de kunne vite at gamle tissepotter en dag skulle bli brukt til pynt?

(Betyr det at jeg må ta vare på barnas røde plastpotte for kommende generasjoner?)

Hvordan skulle de kunne ane at de utallige heklekragene kunne bli brukt til å pynte opp et Norgesglass?

(Skal mannens slips en dag knyttes rundt mine oldebarns blomstervaser?)

Eller at noen i det hele tatt skulle bruke Norgesglass til annet enn hermetiserte pærer?

(Ikke bare skal en vaske melkekartongene, en kan altså derfor godt ta vare på noen som en legger i en eske på loftet. I tilfelle noen skulle ønske å dekorere med dem i 2090?)

Og hvordan skulle de kunne ane at de gamle medisinflaskene skulle stå på min kjøkkenbenk? 

(Bør jeg ta vare på paracetflasken, kanskje?)

Nei. Jeg forstår godt at det er vanskelig å følge med i tiden. 

Men teatertøy fant jeg. Og jeg er sikker på at jentas tippoldemor eller oldemor ville vært glad for å se et av de ferskeste spirene på slektstreet synge gledesstrålende med den nydelige heklekragen rundt halsen.

Så, om jeg kaster potten (og det gjør jeg nok), så skal i alle fall heklekragene tas vare på i en generasjon til. Det får være mitt bidrag til kulturbevaringen.