Lille store jenta mi...

Førskolejenta har pyntet for anledningen med løvetann i bakgrunnen...

Så rart å se den lille tulla på skolebenken. Det er jenta mi, og jeg kjenner igjen det uttrykket i henne som viser at akkurat nå er hun så glad og spent at hun nesten sprekker. Hun blir stille, konsentrert og smiler lurt. Innimellom kikker hun bort på meg - der jeg står på andre siden av klasserommet - og hun løfter litt forsiktig på øyenbrynene mens hun smiler. Tommelen opp fra mor, og jenta dulter fornøyd borti venninnene.
Jeg kikker meg rundt i rommet. Og ser mødrene som jeg gikk i barselgruppe med. Er det allerede seks år siden vi gledegruet oss til fødsel?
Jeg tror noen må ha regnet feil en eller annen plass. For følelsen tilsier at det var noen måneder siden...

Jentene våre fikk en statue hver til dåpsdagen. Det føles heller ikke lenge siden. Merkelige greier...

Men jenta har altså vært på førskoledag. Rart og fint.
Jeg tror hun får det godt på skolen.
Blant annet på grunn av menneskene som skal følge henne opp. For henne er de mennesker med makt - og der jeg står blafrer ansiktsetikk og nærhetsetikk gjennom hodet. Å overgi barnet sitt til andre mennesker er jo i bunn og grunn skummelt. Men det kan også være en berikelse. Jeg vet at disse menneskene på noen områder kan gi henne mer enn det vi som foreldre kan. På noen områder skal disse menneskene bli bedre kjent med henne enn det vi er. De skal forme henne, de skal trøste henne og de skal le med henne. Mens jeg ikke er der.

Derfor er det fint å se dem møte barna. Oppmerksomme, åpne og lyttende. På kne - slik at de ser barna i øynene. Men også hoppende, dansende eller liggende på gulvet med en lekehund - hvis det er det som kreves.

I morgen skal disse lærerne streike. Om de vil eller ikke. Jeg synes disse menneskene er verdt hver krone i lønnsforhøyelse. De skal forme barna - gi dem trygghet, raushet, kunnskap og empati. For meg høres det ut som en veldig viktig jobb...

Min mann (som også skal streike. For å spille med åpne kort i dette lettere politiske innlegget) slentrer forbi her nå og spør om jeg er i det seriøse blogghjørnet igjen. Litt, svarer jeg. Men jeg skal ta med en liten historie fra slutten av dagen:

Førskolejenta er glad i å klippe, tegne og lime.

Datteren og bestevennen har vært sammen i HELE dag. Det har vært en morsom, spennende, - men også slitsom dag. Og sånn litt utpå ettermiddagen var spenningen til å ta og føle på. Ingen ville være venn med den andre, og alt den andre gjorde var teit.
- Jeg skal aldri leke med ham igjen, sa datteren min og stirret olmt på vennen som gikk noen meter foran oss.
- I alle fall ikke før til høsten...
- Til høsten? Hvorfor det? spurte jeg.
- Jo. Fordi på skolen er det en regel som sier at ingen har lov til å si "nei" hvis noen spør om de vil leke med dem. Så når vi begynner på skolen må jeg jo leke med ham...

Tre minutt etter marsjerte de lykkelig bortover veien og sang den lokale skolesangen for full hals. Bestevennene.

Lightning Process - erfaringer?

Det er litt stille i Drømmehagen for tiden. Og jeg kan ikke skylde på at jeg jobber livet av meg med de 2,5 (Merk kommaet. Ikke 25, men 2 komma 5, altså) blomsterbedene mine heller...

Jeg har jobbet litt, så har det vært så fantastisk vær - og jeg har nytt det, og så er jeg mye trøtt. For litt over et år siden ble jeg syk - det viste seg etter hvert å være tretthetssyndrom. Ikke så alvorlig som ME, men nok til å bli satt litt på sidelinjen.

Det har ikke bare vært negativt for meg å bli satt litt ut av spill for en stund. For første gang på mange år måtte jeg ta tid til å stoppe opp og tenke. Jeg har funnet litt mer ut av hva jeg vil og ikke vil. Hva som er viktig, og hvilke ting jeg vil gi litt bingen (sørlandsuttrykk jeg har tillagt meg) i.

Kaffe latte gir mye god energi. Men trenger noe som varer litt lengre...

Men jeg kan ikke legge skjul på at jeg blir litt lei innimellom. Selv når alt det uviktige er lagt vekk, så er det ikke alltid energi igjen til det jeg synes er viktig: Som venner og familie. Eller det å kunne være et ja-menneske og stille opp i dugnad, utvalg og ta initiativ og trå til i hverdagen for de som trenger en hjelpende hånd.

Hvis en hadde vært engelsk prinsesse hadde det kanskje vært midt i blinken med litt tretthetssyndrom. Da kunne en bare sittet på en benk og sett på parkene og blomstene...

Så nå er jeg litt i tenkeboksen. Har noen her erfaring med Lightning Process?
Jeg er positiv, men nå vil journalisten i meg gjøre litt research. I tillegg til å ringe og spørre litt her og der, tenkte jeg å spørre på bloggen: Kjenner dere noen som har vært med på dette - og har de da merket forandring - positivt eller negativt?


Til slutt: Oppdatering av fjas og vas og dill fra hverdagen og ting som har skjedd siden sist (jeg setter dill og dall høyere nå enn før, merker jeg):
- Vi har fått badebasseng på verandaen. Med bobler og 40 grader. Vi bor forresten i et SVÆRT tett nabolag - så her får en eksponert seg!
- Når jeg bader, kommer blant annet en illrød rygg tilsyne. For jeg har vært to fulle dager i fantastiske Dyreparken med jentene mine i helga. Alt var topp, utenom at jeg ikke fikk smørt inn ryggen.
- Jeg og yngstedattera har flyttet inn i lekehytta igjen. Eldstedattera er ikke så begeistret for hytta som jeg skulle ønsket. Men hun har da fått DS! (stor familiær nyhet)
- Yngstedattera er ikke veldig gira på å slutte med bleie. Før hun plutselig en dag syntes tiden var inne, tok av seg bleia og etterlot seg en bommelibom på naboens veranda...
- Jeg har hatt rekordmange fine tulipaner i hagen. Men siden jeg er TRØTT når kvelden kommer, ble de ikke fulgt opp med vannkanna - og de er nå stort sett historie...

Skal bare finne igjen noe av den energien en HAR hatt.

Dett var dett. Det er meldt litt kaldere vær på sørlandet noen dager, så da skal jeg ta meg en bloggrunde:)

Flått og fred og sånt

Hatten av for 17.mai!

Jeg lister meg så stilt på tå, for jeg skal ut og røve. Eller henvise til, som vi også kaller det. Og bare så det er sagt, det er et litt annerledes blogginnlegg i dag. I anledning 17.mai. 

Det er rett og slett Aftenpostens Sven Egil Omdal jeg stjeler fra, han som har skrevet en veldig bra artikkel om monsterjournalistene. Han skriver:

"Hele vinterene ligger de i en slags halvdvale. (...) Men en dag, vanligvis midt i april, rister de på hamsen og blinker skremt mot vårlyset, monsterjournalistene har våknet.

Oppgaven deres er å skremme livslysten av leserne. Ikke ved å skrive om de virkelige farene, som alkohol (400 brå dødsfall i året), trafikken (300 dødsfall) eller psykiske lidelser og ensomhet (500 selvmord i året), men om monstermidd i madrassen, drapsmaneter i sjøen og farlige flått i småskogen. Du må ikke sove, midden kan ta deg. Du må ikke bade, manetene brenner. Og du må for all del ikke gå en tur på stien, der ligger gjenger av flått i usselt bakhold."

Meg, min mann og midden. 

Og Omdal har samlet sammen noen eksempler fra monsterjournalistenes skriblerier:

"26. april meldte vg om «Huggorm, flått og snegler underveis». To dager senere advarte avisen over en svart helside om «Skrekkparasitt i saltvannet», og dagen deretter var hele førstesiden preget av en varseltrekant med en tusen ganger forstørret flått. Tittelen over dobbeltoppslaget på side seks og sju var: «Eksperter varsler ekstrem flåttsommer». De som klarte å få såpass bukt med panikken at de faktisk leste artikkelen, fikk vite at ekspertene ikke er sikre på om det blir så mye flått i år, og at antallet nye tilfeller av borreliose gikk ned i 2009."

Så skriver Omdal videre på sin innsiktsfulle, skarpe og satirisk morsomme måte, om sin bekymring over hvordan monsterjournalistene synes å ha mutert til dommedagsbyråkratene. Som skriver om terror og svineinfluensa og som får oss til å føle at vi lever under konstant trussel. 

Vel, hva har dette med 17. mai å gjøre?

Alle barn skulle hatt rett til... å leke trygt.

Jo, for en del år siden jobbet jeg som frivillig i et krigsområde i et års tid. Krig er grusomt, taktløst og fælt. Etter jeg bodde der, har jeg feiret 17. mai med en helt annen følelse. 

Jeg er så glad over å bo i et fritt land. Jeg er så glad for at jeg kan regne med at barna mine har muligheter for å vokse opp og gå på skole, leke i skogen - etter all sannsynlighet overleve influensa og omgangssyke.

Jeg synes det er litt trist at vi bruker så mye spalteplass og tid på tema som midd og flått. Av og til kan de små utfordringene få vokse seg litt vel store... 

Jeg har snakket litt med ungene mine om det jeg vil de skal vite om nasjonaldagen vår (her får vi jo lov til å være opptatt av forskjellige ting): Vi er så heldige som får bo her. Men det er ingen grunn til at vi har fortjent mer enn andre mennesker i verden å ha det så fritt og trygt.

Og for å hoppe tilbake til de nære (ikke små) ting: Bunadskjortene er ikke strøket. Men det nærmer seg. Skoene, flaggene og sløyfene er imidlertid under kontroll. Og det er røde, hvite og blå blomster på trappa). 

Greengatebunad?

Hvor er den andre?

Det er fire dager igjen. Så må alt være klart. Innen den tid skal:
1: Bunadskjorter lokaliseres, legges i fryser og strykes (og jeg kommer til å få lyst til å sy nytt trekk til strykebrettet - og heller gjøre det)
2: Flagg skal lokaliseres, men når vi finner ut av de er fulle av is fra i fjor, så må vi kjøpe nye. Nille er sikkert utsolgt, og vi ender opp med noen dyre og ikke finere flagg uansett
3: Bunadsløyfer skal i hus. (og jeg kommer til å få lyst til å sy selv, og ender opp med noen rare sløyfer i Tildastoff som på ingen måte ligner på rødt, hvitt og blått)
4: Jeg kommer til å finne ut at jeg ikke kommer til å finne bunadskoene fra eldstedattera uansett, og må kjøpe nye til minstejenta
5: Jeg kommer til å komme på at mannen skal synge, og at han derfor trenger strøket skjorte han også (ellers kan en jo nemlig bare stryke den delen av skjorten som vises når jakken er på, har jeg funnet ut.)

Og når 17. mai kommer, er jeg like ør og trøtt som en gjennsomsnittelig russejente fra Bærum (det er alltid verst stilt med russen i Bærum, nemlig.)

Men hvor er skjorta?

Selvsagt kan dette unngås ved at jeg tar tak allerede nå i dag. Men plutselig viste det seg å være tomt for Milo her i huset, og da får skjortevasken vente til i morgen.
Bunad er noe styr, likevel blir jeg glad og tildels også opprømt over dette klesplagget. Og jeg vil at alle i familien skal ha bunad. (Spesielt mannen. Menn i bunad – JA til det! Prøvde å overbevise ham om å ønske seg bunad til trettiårsdagen, dessverre syntes han selv at et golfsett var mer anvendelig. For noe tøys!)
Rundt 17. mai tenker jeg ofte litt på bunad. Blant annet tenker jeg nå på at det faktisk bare er ni år til eldstedattera skal konfirmeres. Bør jeg da melde meg på kurs i bunadsøm snart?

Men da skal bunadstype velges. Og det bør hun kanskje få bestemme selv?
I alle tilfeller så har jeg begynt å kikke på bunader. Ikke alt er like fint, for å være helt ærlig.
Det er vel også grunnen til at folkedrakter har dukket opp.

Nå har jeg imidlertid en etterlysning (eventuelt en bedriftside for den som er interessert i det): Hvor er Greengate-bunaden?
Jeg ser for meg lavendel-underskjørt med hvite prikker. Et hvitt forkle med noen enkle blomster på. Hvit skjorte og lysgrønn vest. Et sjal med små roser.

Direkte fra designerblokka.

Hvor mye mer sommerlig og fint kan en egentlig få det? (Se bort fra skissen, da. Se det for deg heller).

Jeg ble glad ved tanken. Min mann var ikke enig. Han er stort sett positiv til alt småblomstrete som kommer i hus, men her mente han at det gikk en grense. (Han har forresten også gitt beskjed om at jeg må bære den nye GGkjølebagen min selv).

Potensielle bunadmønstre?

Men hva sier dere - er greengatebunad liv laga?

(Åååååååååååå, jeg håper det!)

(I møte med Greengate kan en lett gå litt for langt. Som da min gode venninne Marthe prøvde å bestille bløtkake til meg i lavendel (med hvite polkadotter på). Konditoren hadde aldri hørt om den fargen. Lys blå, da, spurte Marthe. Jo, det skulle han få til. Jeg fikk turkis bløtkake med hvite prikker - og ble kjempeglad! Takk!)

Erfaren eldre kvinnes refleksjoner

Kakemomsen lot seg absolutt lure av kakene i vinduet.

En uke som 30-åring. Dette har skjedd:
- Trettiåring spiser kaker og drikker prinsessebrus til frokost. Det fortsatte nesten hele uka. Resultat: Trettiårings bukser har krympet, men tenker at på et eller annet tidspunkt så må en gjøre et lite voksehopp og kanskje gå opp en størrelse - og når passer det vel bedre enn idet en runder et tiår? Anser det som svært naturlig å gå opp nettopp en str per tiår, og synes ikke det er mye i det hele tatt. Men, i og med at begynner å komme i en alder hvor livsstilssykdommer kan inntreffe, så har trettiåring nå syklet til jobb to dager på rad. Det er ikke snakk om to kvartal, nei, dette er heavy greier. Og trettiåring verker nå så mye i kroppen at føler seg som 70-åring.

Hvem har den fineste paraplyen i London?

- Trettiåring har gjennomgått kulturell (re)åpenbaring.
Har endelig kommet meg til "The Globe Theatre" i London. Shakespeares teater, og et nydelig bygg. Trettiåring som ellers er LIVREDD alt som er i nærheten av krim, og som faktisk stadig må ta opp til vurdering om en har sjelefred nok til å se "Frustrerte Fruer", har nå gysefrydet seg gjennom Macbeth - som kort og godt handler om mann som blir gal og dreper konger, kvinner, barn og det meste annet som kommer i hans vei. Og selv om britene ikke kan lage mat, så kan de beine meg lage teater. Trettiåring er bekymret over å ha sett nakker bli knukket og struper skåret over på svært livaktig teatervis - og faktisk likevel syntes at Macbeth var flott. (Er altså i ferd med å bli kynisk på sine eldre dager).

Trettiåringen gisper gjerne stilt overfor ballett eller vakre blomster.

- Trettiåring har blitt lett bevegelig. Dag to i London så vi Billy Elliot. Trettiåring våknet opp dagen etter, så seg i speilet og syntes en selv så svært dratt ut - som om en hadde grått hele natta. Men så kom trettiåring på at faktisk hadde grått gjennom hele musikalen. Første gang den elleve år gamle gutten tok en piruett, begynte trettiåring umiddelbart å snufse - for piruetten var bare helt perfekt.
Og flere ganger i løpet av musikalen tok trettiåring seg selv i å løfte hendene opp til brystet eller foran munnen og gispe (ja, gispe) over balletten.

Trettiåring engasjerer seg i den britiske folkebevegelsen for rettverdig valg. Hun ga britene positive tilbakemeldinger på valg av farge for kampanjen. Vi kastet handlenett og sprang til plakatene.

- Trettiåring har blitt grepet av "simple living" og indre åpenbaringer foran shopping. Kjøpte følgende i London:
- en stk oppvaskbørste
- et par oppvaskhansker
- et skjørt (men det var så lite at teller ikke).
Trettiåring ville nemlig heller se gamle bygninger og drikke latte enn å shoppe. Begynte nærmest å hyperventilere i Oxfordstreet, og måtte komme seg vekk til mer rolige omgivelser. Kollegaer til trettiåring er litt forundret over dette, da de tidligere har vært med på tur til England og Gibraltar (britisk øy, det) med omtalt trettiåring, og hadde helt andre minner fra handlerelaterte aktiviteter på disse turene.

Alt i alt er en her i huset svært fornøyd med å entre et nytt tiår. Mye tyder på at det blir finere å være 30, enn 20.

A walk to remember!

(Og trettiåring har på toppen av det hele lagt ut bilde av seg selv og hennes unge mann - i den digitale sfære. Det har aldri skjedd før. Og vil kanskje aldri skje igjen. Men det må med fra turen. Fra St.James Park ved Buckingham Palace. Det var så flott der at en skulle trodd at Mr Darcy skulle stupe ut i vannet hvert øyeblikk. Det gjorde han ikke. Og godt var det. Ellers hadde vel trettiåring begynt nytt tiår med å stupe i vannet etter en ny mann.)

En bursdagshilsen

Det er mange fordeler med å kunne drømmejentas passord. En av disse fordelene er at man har mulighet til å publisere innlegg på bloggen hennes.

I dag blir drømmejenta 30. Gratulerer med dagen!

I over ti år har jeg nå kjent deg, og jeg kan med oppriktig hjerte si at du er finere enn noen gang. Du er mer vimsete enn før, men det kompenseres med stor charme:)

Du er ei utrolig god jente som stiller opp for de rundt deg. Takk for at du er min!

Så er det sånn at du er helt fri til å slette dette innlegget, siden jeg verken kan skrive som deg, eller gjøre det like vakkert.

Håper du får en fin dag med innkjøp av nye GreenGate produkter på butikken jeg anser som en utfordring for privatøkonomien:)


Jeg elsker deg!
"Drømmemannen"(?)

Krisetid

Fra i morgen av skal jeg bli en løgner.

"Hvor gammel er du?" vil folk spørre.

"29," skal jeg svare. I flere år framover. 

I det siste har jeg blitt litt, nei veldig, oppmerksom på å få med meg alderen til feks modeller. Og det har slått meg at de fleste av disse damene som er over tretti, faktisk SER ut som om at de har passert tretti. At dette er snakk om kvinner som trolig legger hundretusener i makeup, operasjoner og som sikkert ikke spiser annet enn agurk, vitaminer og vann, er en tilleggsbelastning å tenke på, kjenner jeg.

Hva skjer da med utseendet til de av oss som lever på kaffe latte, pepsi max og sjokolade, når vi runder tretti?

Men så var jeg med mannen ut på byen fredag kveld. For en som ellers vasser rundt blant greengateputer og som regel har joggedress på, var det en oppmuntrende (til dels sjokkarted) opplevelse av positive tilbakemeldinger. Og selvtilliten steg opptil flere hakk.

Derfor roet nervene seg i møte med bursdagen. Og alle forsvarsmekanismer var dessverre slått av i møte med dagens skjellsettende opplevelse...

Jeg har en kollega som akkurat ble femti. Snill og flott mann, la oss kalle ham "Olsen". 

På vei inn i en butikk for å kjøpe lunsj (har et mål om å smøre niste på morgenen, men må jo heller bruke tiden på å fjerne leverflekker i ansiktet og rynker på halsen, som dere nå vil forstå), passerte jeg en gjeng ungdommer som vi var i kontakt med gjennom jobben for noen år siden. I det jeg passerer, hører jeg en jente som sier:

"Er ikke det hun Olsen?"

Hva!?!

Jovisst er "Olsen" en mann som holder seg godt for alderen, og jovisst har han en vakker og sprek kone - men de er da tross alt TJUE år eldre enn meg.

Jeg satset litt på at ungdommelig skjønnhet skulle bli byttet ut med moderlig visdom og erfaring. Men til den samme "Olsen" omtalte jeg i dag Hellas som en øy. Det var visst feil. Viste det seg.

Så det var det. Gammel, blond og skrukkete. Det er meg.

I tillegg fant denne samtalen sted på badet for noen få uker siden: 

Femåringen: "Mamma, unnskyld for at jeg sa til deg at du har stor rumpe".

Jeg ser litt overrasket og spørrende på henne: "Jeg tror egentlig ikke du sa det".

Hun smiler lurt og freidig. 

"Ånei, det sa jeg kanskje ikke. Og du har ikke så stor rumpe".

Men nå trøster jeg meg med dette: Gorge Clooney. Alderen har utelukkende gjort ham godt. Noen blir bare flottere med årene. Så, hvorfor skulle ikke det samme kunne skje med meg - eller deg:)

De øverste bildene er fra Ib Laursen. Før en vet ordet av det er en jo pensjonist med god tid til hagearbeid...

Sjørøverstreker

Vi lever i et rosa univers her i gården. Kun avbrutt av lyseblått, lavendel og småblomstrete mønster. (Og det kan vel ikke sies å være spesielt maskuline unntak.)
Begge barnerommene er preget av rosa, rosa og enda litt rosa.

Men vi har ett hederlig unntak i huset. Han heter Kaptein Sabeltann (noen må snart gjøre noe med det navnet, forresten. Små barn har unektelig en tendens til å utelukke bokstav nr 3, 4 og 5 når de skal snakke om nettopp denne sjørøveren...)

Minstejenta er en av Terje Formoes trofaste fan. Forelskelsen startet i sommer, da den gamle kapteinen entret Dyreparken. Jeg stålsatte meg for ville hyl fra hun som pleier å være redd for det meste. Istedenfor var det kjærlighet ved første blikk. Ikke vet jeg hvordan sjørøvere (eller Formoe, for den saks skyld) har det til vanlig, men jeg tviler på at det er hver dag det står jenter på knappe to år og sender slengkyss til dem i fleng.

Siden har jeg hørt på Sabeltann hver eneste dag. Og sett på filmene. De med alle hakkene...
Og til jul ønsket hun seg ikke annet enn Den Sorte Dame. Vi er like svake for ønskene hennes, som det Anne Anka er for rike menn, så hun fikk selvfølgelig skipet sitt. Båten ble pakket opp som gave nummer tre. Begeistringen var stor, og etter gaven var åpnet, løftet hun hånden bestemt opp og sa "nok!" Hun hadde fått det hun ville, og var ikke interessert i flere pakker.

Nå har hun arvet Sabeltann-genseren fra storesøsteren. Jeg fikk svigermor til å strikke en til henne med Den Sorte Dame på, men i rosa. Og når genseren pakkes fram igjen, dukker det også opp et nydelig sjørøverminne...

Storesøsteren var svært stolt, da hun som 3,5-åring troppet opp hos dagmammaen i rosa Sabeltann-genser. Hennes beste venn og innbitte sabeltannfan ble helt henført av den rosa sabeltann-genseren. Og han så på min datter med stjerner i øynene, før han med verdens søteste og mest oppriktige smil, sa:
"Kan æ ta på kanonane dine?"

Den lille sjørøveren...

(Den som ser litt mer nøye på bildet av Sabeltann-genseren, vil se at den er mer enn godt brukt:)