Kommer plutselig tilbake...

Hvorfor sommeren førte til bloggstopp, det vet jeg ikke helt. For her har det vært barnesitat, reisetips, deilige matretter, blomstrete tepper og puter, gode bøker, fine sanger og opplevelser i fleng. 

Jeg har hatt en sommer med frihet, fred og flow. 

Nå er målet å beholde sommerfølelsen så lenge som mulig. Derfor har jeg nektet å finne fram høstklær, og går konsekvent i tunika med tights under. Eventuelt så hullete dongeribukser at det meste av beina får tilført sommersol uansett. (En mannlig kollega har sagt at om jeg sender buksene hjem med ham, så skal han sy dem for meg. Jeg avstår fra å ta hintet.)

Del to av "bevar sommeren"-planen er å bade. Den som vil følge med på dette prosjektet, kan lese på Bombehoppbloggen som handler om denne delen av livet mitt. (Jeg advarer mot utstrakt selvskryt her, og tildels mykpornografiske bilder. Men vi skal prøve å holde oss innen forsvarlige rammer.)

Jeg har heller ingen planer om å pakke fram "vinterinteriøret". Nei, her skal det være småblomstrete, prikkete og stripete for alle penga. Enda en stund.

Jeg våger å påstå at jeg er temmelig god på piknikpikkpakk. I sommer var gleden stor da jeg i Danmark fikk kjøpt fire nye strandtepper, 97 blomstrete pappkrus og 97 tallerkener, fargerike bokser fra Rice og fantastiske blomstrete Greengate-kjølebager. Min mann må naturlig nok bære en del på dette. For hans del må visst gjerne vinteren med de mørkere fargene komme. (Men egentlig tror jeg han liker det:)

Jeg blir på gråten hver gang jeg tenker at dette kan være årets siste piknik. Men hvem har sagt at en ikke kan ta med vatt-tepper og kjølebag i skiløypa, egentlig...

Og sist, men ikke minst, skal lekehytta få stå så lenge som mulig. Det er visst ikke så populært blant mine barn å leke i hytta. Men jeg elsker å dille og dalle der ute. Det er forunderlig mye mer overkommelig å innrede en lekehytte slik en vil, enn et hus. Og det er enklere å vaske ned en lekehytte enn et hus. Dessuten er møblene som skal males mye mindre, og det samme gjelder vegger og tak.

Lekehytta har blitt bygd i to omganger. Slik det gjerne er hos oss. Første året bygde vi hytte. Andre året reiv vi taket og satt det opp på nytt. Denne gangen med eksperttips i bunn. Da taket var satt opp, hadde hyttens rettmessige innehaver kun ETT ønske: Taket skulle være lilla. 

Siden vi er elendige på grensesetting, og siden vi på lik linje med de fleste andre av dagens foreldre, lever ut våre tapte barndomsdrømmer gjennom våre barn (har da lest det i en artikkel), ble taket lilla.

Siden har innehaveren knapt registrert hytta. Heldigvis har minstejenta i huset fattet interesse. Og det er godt, for ellers hadde jeg måttet tilbringe ettermiddagene der alene.

Så nå planlegger jeg å blogge fra lekehytta framover. Jeg har alliert meg med lyslenker fra IKEA. Og ved hjelp av skøyteledningen får jeg til å intallere verandavarmer i hytta. Der skal jeg sitte og skrive om tapte sommerminner fra 2010. Jeg har flere minnebrikker med bilder, nemlig...

  Og så skal jeg lese bloggene deres igjen. Men mindre dere skriver om peiskos og strikket julepynt, da...

Vi sees på da, dere!

Klem fra Karen i hagen:)

(Skal slutte å kalle meg Kallemillelente, har jeg nemlig tenkt. Når jeg nå er der at jeg publiserer bilder av meg selv fra jeg bader i gjennomsiktig undertøy på Bombehoppbloggen, så nytter det ikke å ha nettpanikk og kalle seg med rare kallenavn fra barndommen på den andre bloggen. Karen heter jeg. Og her er jeg Karen i hagen.) 

En Tildaengel i posten

Hadde jeg hatt anlegg for det, skulle jeg skrevet et dikt i dag.
Om en venninne som blir tretti nettopp denne tirsdagen.
Jeg skulle skrevet om hvordan jeg ler og gråter hver gang jeg tenker på hvordan vi styret rundt i vår egen lille verden som fjortenåringer.
Hvordan vi risset forbokstavene til han vi var forelsket i inn i armen. Hvordan vi ventet utenfor treningsbrakka deres helt til han var ferdig. Hvordan vi, når han kom ut, bare sto og fniste og rødma - og etterpå diskuterte i timesvis hvem han sa hei til.

Jeg skulle skrevet om hvordan hun alltid har vært den peneste jenta i byen, men hvordan hun likevel aldri helt har forstått det. Men penest i byen, det er hun fremdeles - selv om hun nå nærmer seg pensjonistalderen med stormskritt! (jeg har også lagt inn rynker på Tildaengel-halsen, ser dere).
Jeg skulle skrevet om hvordan hun alltid har vært preget av godhet - hvordan hun alltid har stilt opp for andre og gitt av seg selv. Og jeg er utrolig stolt av henne og alt hun har fått til.

Jeg skulle skrevet noe om hvor fantastisk det er å snakke og snakke - når hun lytter.

Om hvordan jeg vet at alt kan sies, og ingenting er for dumt.

Om hvordan vi kan le av oss selv.

På bursdagen skulle jeg ikke bare kunnet skrive et dikt. Jeg skulle også ønske at jeg kunne love at alle dager skulle bli en dans på roser. At alt alltid kommer til å gå bra.

Sånn er visst ikke livet.

Det jeg kan gjøre, det er å sende en Tildaengel til henne i posten. Og si at det ligger kjærlighet i hvert sting. Og så kan jeg fortelle at jeg og Tildaengelen min skålte med et lite glass rødvin (i dukkeglass, altså! (ca en skje med vin... Vet nemlig at det er tirsdag, og at klokka ennå ikke er sju engang). Men vi feiret altså i hennes fravær.

Og i dag har jeg tenkt på at det finnes mange gode mennesker, ikke bare denne venninnen, som har gjort livet mitt godt og fint. Så vi reiser glasset dere, og skåler pittelitt for gode venner og engler langs vår vei!

Hine hårde (dog så dekorative) tider

Gammelt er det nye. Det har det forsåvidt vært noen år. Men gammelt er i det minste fremdeles det nye.

Jeg forstår godt at det kan være vanskelig for en del eldre å henge med i svingene. 

Femåringen er i disse dager med på et arrangement hvor kostymene er hentet fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. Det har bydd på hodebry for mor. 

Jovisst elsker jeg alt som er gammeldags. Samtidig er det ikke helt sikkert at rollen datteren har, det sjette barnet i en øyfamilie, hadde nystrøkne blendahvite kniplingekjoler på seg døgnet rundt. 

Hvis jeg sliter med tidsklemma og tid til å flette umedgjørlig småbarnshår, så måtte da i alle fall slitne småbarnsmødre for ca hundre år siden hatt problem med å få flettet fem jenter hver morgen. Og de hadde vel ikke engang spraybalsam på den tiden.

Derfor slites jeg mellom hensynet til autensitet (dvs fravær av blendahvitt og sirlige fletter) og ønsket om å sende kniplingejenta inn på scenen.

Det ble en løsning sånn midt imellom.

Underveis i prosessen fikk jeg et fint besøk hos jentas oldemor. Hun er frisk og flott, og fant bilder, heklekrager og rosetter i fleng. Men underveis ble jeg igjen minnet på at det ikke er helt lett å forstå hva dagens damer liker og ikke liker. 

Temaet: "Tenk at vi kvittet oss med alt det fine tøyet" kom opp igjen.

Og oldemor var litt fortvilet over at hun ikke hadde flere kjoler på lager.

Men på den tiden ble det meste av tøyet brukt på nytt - til nye kjoler eller forkleder.

Det var gjenbruk fordi det var nødvendig. Og en ga videre. Fordi andre trengte det.

Dessuten, som oldemor påpekte, de kunne jo ikke ta vare på alt...

Og hvordan skulle de kunne vite at gamle tissepotter en dag skulle bli brukt til pynt?

(Betyr det at jeg må ta vare på barnas røde plastpotte for kommende generasjoner?)

Hvordan skulle de kunne ane at de utallige heklekragene kunne bli brukt til å pynte opp et Norgesglass?

(Skal mannens slips en dag knyttes rundt mine oldebarns blomstervaser?)

Eller at noen i det hele tatt skulle bruke Norgesglass til annet enn hermetiserte pærer?

(Ikke bare skal en vaske melkekartongene, en kan altså derfor godt ta vare på noen som en legger i en eske på loftet. I tilfelle noen skulle ønske å dekorere med dem i 2090?)

Og hvordan skulle de kunne ane at de gamle medisinflaskene skulle stå på min kjøkkenbenk? 

(Bør jeg ta vare på paracetflasken, kanskje?)

Nei. Jeg forstår godt at det er vanskelig å følge med i tiden. 

Men teatertøy fant jeg. Og jeg er sikker på at jentas tippoldemor eller oldemor ville vært glad for å se et av de ferskeste spirene på slektstreet synge gledesstrålende med den nydelige heklekragen rundt halsen.

Så, om jeg kaster potten (og det gjør jeg nok), så skal i alle fall heklekragene tas vare på i en generasjon til. Det får være mitt bidrag til kulturbevaringen.