Juleutfordring! (med mening og fine premier)

Jeg kommer aldri til å bli en jevn og stabil blogger. 

Og jo mer travelt det er på jobb, jo mindre blogger jeg. 

Den siste tiden har dessuten alt overskudd gått med på årets juleprosjekt: frydpaajord.com.

For to år siden tegnet eldstedatteren en enkel tegning som vi trykket opp på bærenett. Bestefedrene sponset regningen for nettene, og hele salgssummen gikk til julegaver til barn i Burma.
I tillegg inviterte vi venner og familie på juleverksted og julebasar. Den førjulstiden var hektisk. På en annen - og fin -  måte. I tillegg bevisstgjorde det oss voksne - og både min datter og flere av hennes venner relaterer fremdeles til Burma.

Siden hele familien nå er forsynt med bærenett, kunne vi ikke gjøre det samme i år igjen. Likevel hadde vi lyst til å beholde noen av tradisjonene fra denne julen.

Flere venner heiv seg på - og vi satser på juleverksted. Vi lager enkle, men fine produkt hvor vi voksne betaler for materialer - og hele salgssummen for varene kan gå til forskjellige nødhjelpsprosjekt.

Det er overraskende enkelt, morsomt, fint og givende å gjøre dette. Vi får mer tid sammen med de vi er glad i. Og vi skaper vår egen plattform for å kunne prate med barna (og hverandre) om vårt medansvar for å gjøre verden litt mer rettferdig.

Fordi vi håper at andre også har lyst til å skape noen nye juletradisjoner - og fordi vi vet at mange mennesker ønsker å gi julen mer innhold og gjør det- lager vi blogg med bloggutfordring. For å inspirere andre til å gjøre noe av det samme - og for selv å få inspirasjon fra andre.

Alle som gjør minst èn forandring i juletradisjonene sine for å skape mer FRYD PAA JORD - og som sender oss noen linjer om det (gjerne med bilde) er med i konkurransen vår. Vi skriver om det dere har gjort - og linker til dere (om dere har blogg), og om dere ønsker det. Hvis du i tillegg legger inn link til FRYD PAA JORD på bloggen din, så får du et ekstra lodd.

Så langt har vi ni premier (vi tar i mot flere), og de er fine:)

(Men ikke link til Drømmehagebloggen. Den er bare fjas og vas og har ikke noe med FRYD PAA JORD å gjøre:) )

Vi har lyst til å vise oss selv og barna våre at det er overkommelig å gjøre forandringer som kan skape en bedre jul og FRYD PAA JORD for mennesker.

Og da går startskuddet for bloggen vår. 

Velkommen! 

(Og etter jul skal jeg igjen bli en blogger som skriver og leser og legger igjen kommentarer. Men det skjer nok ikke så mye her før etter jul...)

Den internasjonale bamsedagen!

I dag skulle jeg rydde barnerommene. Akk og ve. Jeg er egentlig litt manisk på at enhver leke skal ligge på sin bestemte plass - slik at vi ikke skal ha puslespill hvor to biter mangler. Resultatet er at ryddejobben blir ALT FOR OMFATTENDE hver gang (de gangene) jeg rydder - i tillegg er jeg redd for at barna egentlig aldri får lekt med duplodyreparken feks - for den ligger jo så godt nedpakket i en Tildaeske...

Derfor vegrer jeg meg for hele opplegget, og utsetter det så lenge som mulig. I dag var det for eksempel ingen vits i å rydde før Pet Shop-hylla var kledd med papir inni og hadde fått sin rette plass på veggen. Følte jeg. (Settekasse med papirbiter inni har plutselig blitt noe som jeg føler jeg må ha, nemlig. Hvem hadde vel trodd at SETTEKASSEN skulle få sin renessanse?!?)

Deretter lot jeg blikket streife over et gulv fullt at hårstrikk og skitne sokker, før jeg umiddelbart følte behov for å bekle også en oppslagstavle jeg hadde malt blå.

Og som siste utsettelse oppsøkte jeg macen og spotify (en rydder mye mer effektivt om Mamma Mia spilles i bakgrunnen), og det ene førte til det andre og plutselig satt jeg der og leste om den internasjonale bamsedagen. Som er i dag.

Etterhvert som jeg faktisk begynte å rydde, og mens jeg sorterte og omorganiserte, gikk det opp for meg at hos oss er er hver dag en bamsedag.

Vi har en egen samling fra Dyreparken.

Vi har bamsesamlinger inndelt i tema Ole Brumm, Pet Shop, Asterix eller afrikanske dyr - for å nevne noen.

Og så er det de bamsene som er som familiemedlemmer. Som har vært med til syden, på fjelltur, til tivoli i København, strandtur på Vestlandet, kino og kirke.

Det er nitti bamser i huset. Pluss en søppelsekk på loftet som skal gis til noen som trenger dem mer.

Problemet med bamser er at de skal vaskes tre ganger i året, har jeg hørt. For å hindre midd i bamsepelsen.
Det er en stor jobb, det. Synes jeg. Som med mange andre huslige oppgaver, var dette noe jeg mer eller mindre ga opp da vi fikk barn nummer to.

Men i dag var ikke dagen for å tenke på triste ting som hvor mange maskiner en må vaske for å komme gjennom 90 bamser tre ganger i året.
Vi hadde heller bamsefest. På nyvasket barnerom! Ikke alle ble invitert. De jubilerende var jo nemlig endelig sortert og plassert oppå alle ledige skuffer og skap. Men vi hadde et trivelig lite is-selskap for de aller nærmeste.

Og dagen ble avsluttet med at jentene fikk velge ut hver sin bamse de kunne gi til barn i Øst-Europa. De fant fram tre bamser. Selvfølgelig burde vi sendt mange flere. Men det er rart med det. Også mor blir litt glad i de vattfylte skapningene... Selv om de skulle vise seg å være fulle av midd.

Drømmer og tilbehør

Drømmer gjør mennesker lykkelige. Og det er ikke utelukkende snakk om oppfylte drømmer, har jeg hørt. Det er viktig å drømme om ting som ikke nødvendigvis går i oppfyllelse.

Og det er jo fint å huske. På mange måter. 

En drøm jeg har, for eksempel, er drømmen om den perfekte piknik. Jeg er helt klart skadet av å ha lest for mange interiør - og livsstilsblader. Bilder og oppskrifter på nydelige pikniker, mat, pynt og dill og dall har gjort skade på min lett påvirkelige sjel.

Du vet, bilder av linbukseoghøyhalsastrikkegensermenn og Noa Noa-damer med små Noa Noa-barn som sitter i en gammel sofa på bryggekanten. De har tatt med seg vimpler, lykter, sølvlysestaker, ullpledd, skinnfeller, atten puter, et crocketsett, en drage, en fancy bålbrenner, en hund og bestikk. Alt dette har de fått med seg i en søt, liten flettekurv. Og alt matcher.

Og de sitter der så rene og pene og spiser salat, laksepølser, noen gulerøtter og sunne muffins. Mens de ler mot hverandre.

Det blir aldri helt sånn når vi skal på tur. Det er høy faktor av snørr, ketchup på kinn, salat mellom tenna (i den grad det er noe mer enn pølser og pølsebrød i sekken) - og vi har veldig få bærbare sofagrupper hjemme hos oss...

I sommer fikk jeg riktignok opparbeidet meg en fin kolleksjon av Greengate kjølebager, blomstrete besikk og tepper. Det var så trivelig, atte. Men nå har høsten kommet. Og sommerblomstrete kjølebager er ikke like stilige på høsttur i skogen. Aner det meg.

I helgen prøvde jeg og jentene oss på sykkeltur til sjøen. Og et øyeblikk så jeg at ulldressen til minstejenta matchet koppen. Jeg følte meg så vellykka.

Ett minutt senere hadde begge jentene veltet kakaokoppene på bestemors gamle, gode ullteppe. Og begge ansiktene var tilgriset med kakao og marshmellows. Og jeg hadde ikke våtservietter med.

Og sånn går nu dagan.

Men jeg drømmer fremdeles. Og er dermed lykkelig.

(Dessuten var turen nesten uforskammet vellykket uansett.)

Og bildene - de er fra Greengate. Selvfølgelig. Livnærer til stort sett alle mine materielle drømmer.

En teori om hverdag og tidsklemma

Etter en uke i august da jeg blogget fire ganger i løpet av en uke, har jeg siden vært helt offline. Da jeg var helt sykemeldt, var det kjempekoselig å blogge og jeg leste MYE blogg. Og jeg sydde og innredet en del. Det gikk til og med så langt at jeg begynte å lage album.
Alt dette er fremdeles like koselig, men jeg får det bare ikke til å gå opp med jobb, fritidsengasjement – dessuten har jeg det travelt med å “ta igjen” for alle de ettermiddagene jeg lå i senga og måtte sove. Jeg har overskudd til å gjøre noe med barna hver ettermiddag – og det NYTER jegJ 

Men dette med at en ikke har (event. føler at en ikke har) tid til alt en ønsker, kalles vel tidsklemma. Jeg velger å kalle det “jordrottesyndromet”.

Jordrottesyndromet er et syndrom som de fleste husstander lider under. I alle fall ønsker jeg å tro at det ikke bare er noe som rammer oss.

Teorien baserer seg på kvalitative studier gjort over lengre tid i vårt eget hus. Samtidig som enkelte stikkprøver er blitt tatt blant venner og bekjente. Ikke nok empirisk fakta til å skrive dyptpløyende forskningsartikler, men nok til at en blondine i sin beste alder kan blogge om det som tålig god teori.

Teorien baserer seg altså på jordrottene, de som på tegnefilmer alltid hopper opp igjen på uventede og hittil ukjente steder – i det Onkel Donald har tettet igjen alle de andre hullene.

Hos meg er det først og fremst kjøleskap, boder og klesvask som representerer jordrottehullene. Rotet er jordrotten.

Energi til minst fem blogginnlegg forsvant da eldstedattera feiret seksårsdag på SFO. Jeg sydde, laget, skrev lister og kjøpte pynt til den store gullmedalje. Noen har ikke lært en døyt av halvannet år med tretthetssyndrom... Men min kjære tar seg utvilsomt godt ut i kongekappe og "kongelig budbringer"-kappen min, synes jeg.

For er det ikke sånn, at i det du tror du har sortert, ryddet og vasket det som vaskes kan, så hopper jordrotten opp, peker nese, greiper og ler? “Du klarer aldri å ta knekken på meg!” Når alle rommene ser fine ut, så velter det grønn og hårete mat ut av de innerste kroker i kjøleskapet. Når kjøleskapet er tatt, så har katten vært en tur på boden og skvettet litt i en krok (den siste du ser i), samtidig som lillesøster har veltet tre av de femten bæreposene med tomme brusflasker (vi har ingen sparekonto, men mange tomme 1,5 l flasker). Og når du har boden under kontroll, så lukter du at klesvasken burde vært tatt. Og så er det bilen. Den er vårt personlige evigvarende jordrottehull. En slags sareptas krukke for søppel og rot. (Derfor la vi nettopp en betydelig sum penger ((som vi slettes ikke har)) i ny bil, som en slags inspirasjon til å ikke oppbevare femten brødskalker i baksetet til enhver tid. Dyr, men effektiv løsning.)

"If you can`t beat them..." Jeg er ikke særlig god på det der med kake. Jeg forsto raskt at "elegant" ikke er noe jeg mestrer - og fylte derfor heller på med alle e-stoff kakepynttingene jeg rasket med meg fra Danmark i sommer!

- Jeg er sikker på at det blir mye fortere rotete hos oss enn hos andre, sa jeg til min kjære en dag vi begge lå på knær og vasket flekker under spisebordet i påvente av gjester. (Hvordan hadde det sett ut her om vi aldri fikk gjester? Det er nemlig de eneste gangene alt ser ryddig ut. Bodene er selvfølgelig stengt av når gjestene kommer. Og alle i familien er fint inneforstått med at ingen, absolutt ingen, uansett situasjon, åpner døra til garderoteskapet foran andre.)

- Det kan det ikke være, sa han. Og jeg tror kanskje ikke han kalte meg for sin kjære der og da.

- Jo, sa jeg.

- Det finnes de som alltid har det ryddig til enhver tid. Husstander hvor innehaveren tilbakelent kan si ”du finner det i skapet” uten å være redd for at den besøkende skal bli skadet av ras med ubretta klær som er presset inn i skapet, tomme brusflasker som ligger og venter på å bli båret ut på boden eller vaskemiddel som balanserer i et overfylt skap på badet. Det finnes faktisk hus hvor en kan komme uanmeldt innom en torsdag ettermiddag, og så kan en sette seg ned i sofaen uten og først måtte rydde vekk tre sabeltannfigurer, en klesvask, to PCer og en brødskalk.

(Jeg har sett det i "Frustrerte fruer" og på blogger, i alle fall.)

Det er én ting jeg prøver å få tid til i høst - og det er bading i sjøen! Her er jeg fra forrige søndag. Tror jeg roper like mye her som under fødsel. Men det skal visst gjøre godt for helsa. Og DET blogger jeg om: bombehopp.blogspot.com.

Min kjære ser oppgitt på meg. Snakker en hel del om simple living og livskvalitet.

Jeg må visst leve med jordrottene, viser det seg. Mennesker uten personlig kjennskap til jordrotter har visst ofte verre ting å streve med, mener han.

Og av og til er visst jeg også en jordrotte de andre i huset må leve med.

Javelja.


(Skrev om teorien første uka jeg blogget. Men da var det stort sett bare Janne Lillan som leste, og hun syntes det var kjekt å lese om nettopp dette- så da brukte jeg noe av det igjen. For deg, min aller beste Janne!:)

Handy Mandy

Min mann er min mest trofaste leser.

Nå mener han det har blitt for mye bilder og hobby og interiør og sånt i Drømmehagen. Litt kjedelig, mener han. Han synes det er mer festlig når jeg SKRIVER om noe. 

Men hverdagen føles litt full og hodet litt tomt, så jeg vet ikke helt hva denne skrivingen skulle omhandle.

Så kom jeg på at det er ett innlegg jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men ikke helt har hatt mot til å ta fatt på. 

Av respekt for min kjære. Og av hensyn til at jeg gjerne vil få solgt dette huset om noen år (når jeg har begynt å spille lotte - og følgelig vunnet i lotto).
Men siden det er han selv som spør - ja, la meg ta det, da!

Min kjære er flink til mye. Men han kan ikke sies å være mr Handy.
Jeg er heller ingen byggmester. Ei heller mekaniker. Og vi har heller ingen handy besteforeldre som renner oss ned med hammer og spiker.
Følgelig kan det lønne seg for oss å kjøpe HELT nytt. Uansett om vi snakker om bil eller hus.

Men så viste det seg at selv om man kjøper nøkkelferdig bolig, så er det noen få små ting en selv må installere. Og da er det mye som kan gå galt. For eksempel:

Fordelen med hull rett under vasken er at de naturlig blir fyllt med skit - og dermed stadig blir mindre synlige!

- Under vasken skulle min kjære sette inn søppelbøtte. Sånn til å skyve att og fram. Han fulgte bruksanvisningen og satt i fire solide skruer. Men da han skulle sette byggverket inn i skapet, hang det bekymringsverdig godt fast i den nye parketten. Utenfor skapet. Vi må snart se til å få gjort noe med de hullene.

- På badet ville jeg ha en lang og stor Ikeahylle. For å sette den opp måtte min kjære skru tolv store gipsskruer i veggen. På den tolvte skruen registrerte han motstand og en litt rar lyd. Det viste seg å være et sikringsskap på andre siden av veggen... Heldigvis selger Skeidar store bilder som NESTEN dekker alle de tolv hullene...

- Noe av det første min kjære ønsket å få på plass i ny bolig, var parabol. Han mente at dette var noe han kunne fikse på egenhånd. I ulende vind og snøstorm balanserte han oppunder mønet og spikret opp det mest sinnsyke parabolopphenget i nabolaget. Det er en sånn ting en selv blir vant til å se på etterhvert - og dermed ikke tenker så nøye over - men da maleren kom neste sommer, lo han høyt over innretningen.
Parabolen kom opp den, men uansett hvor mye den sindinge sørlendingen ropte og mumlet og skrudde - var skjermen like svart. Til slutt måtte han ringe parabolmannen. Han kom flirende ned fra loftet og sa det var godt opplegget ikke hadde fått stå i mer enn en time - for min kjære hadde laget et system av plastrør som i løpet av få dager ville ledet flere liter regnvann inn på loftet.

- Vi trengte en ny bokhylle (vi trenger alltid en ny bokhylle...) Denne gangen var det snakk om en Billyhylle hvis min mann spikret 25 små spiker i, før han snudde hyllen og så at finèren lå feil vei. Det fine er at hyllen i dag har en slags vintagelook - da det virker som om at små, svært systematiske maur har vært på ferde i hyllen og gitt den PERSONLIG preg.

- Helt til slutt ville jeg jo gjerne ha en lekehytte. Vi laftet og lo og grein litt unerveis i byggeprosessen. Men til slutt sto hytta der. Dessverre ble utsikten gjennom taket og øverste del av veggene bedre for hver vinterstorm det året. Alt måtte ned - og settes opp igjen.

Om en måneds tid åpner Ikea i nærheten av oss. Jeg har ennå ikke pakket ut alt tøyet etter ferien (!) - fordi jeg venter på nytt herlig, enormt stort og luftig og praktisk skyvedørsskap fra Ikea til soverommet. Dette vil bli vårt største byggeprosjekt så langt. Jeg planlegger å skrive en gjensidig kontrakt som sier at det "ikke er anledning til å ta ut separasjon de neste tre månedene" - da jeg ser for meg uker med bygging, riving, bygging og frustrasjon.

Min svigerinne, som er gift med min manns bror (som heller ikke er særlig handy), leide tilslutt inn naboen som vaktmester. Det er mulig det kan lønne seg å ta en telefon til ham...

Se det, kjære, - dette var ikke et uinteressant hobbyinnlegg, vel!?!

(Nå virker det som om at jeg ikke er fornøyd med min kjære. Det ville vært helt feil. En mann som kan bygge hus, men som ikke kan spille gitar, gi en livssynsmessig analyse av en bok eller en film - eller som kjenner Shakespeare - han er meg helt uinteressant som ektemann.)

Kosmetikk takk

                                          I etterkant kuttet jeg såpen i fire. En til hver figur.

I dag hadde mistejenta håret fullt av tran. Men ville ikke bade. Det er en dårlig kombinasjon for inneklimaet. For å få lokket henne opp i badekaret, lagde vi såper og badesalt.

         Vi setter figurene i temmelig umiddelbart. Såpemassen stivner fort, og såpene er enkle å ta ut.

I skapet hadde vi litt såpemasse, såpefarge og såpelukt stående. Og dermed var det hele unnagjort på et kvarter. Den eldste laget Pet Shop-såper, den yngste laget Sabeltann-såper. 

Siden det hele gikk så fort unna, og siden jeg endelig hadde klart å bane meg gjennom boden fram til hobbyartiklene, fikset vi badesalt samtidig. Vi heiv badesalt i en bolle - sammen med farge og lukt - og så rørte jentene rundt. Yngstedattera smakte litt. Det er ikke noe vi umiddelbart anbefaler andre å prøve.

                (Bøyde to urteskilt og skreiv forbokstavene deres på. Skiltene ble til fine badesaltklyper.)

Så nå skvulper Sunniva, en Pet Shop eremittkreps og to jenter i badekaret. Men hun med tran i lokkene ville ikke vaske håret. Dermed sitter jeg nå i en eim av tran og såpelukt - som minner mistenkelig om billige håndsåper fra Nille...

God helg! 

Jeg bare nevner at jeg ikke trenger bad med badesalt - da jeg skal ut og bade i sjøen i dag. Hø, hø, hø.

Blått er det nye rosa

Vi sto i butikken på lørdag og skulle kjøpe inn høstluer. Jeg sto med en "Hello Kitty"-lue i hver hånd. En grå og en rosa lue. 

- Hvilken vil du ha? spurte jeg skolejenta mi på snart seks.

- Den grå.

- OK. Men den var ikke litt kjedelig, da? Jeg syntes den rosa var litt fin, jeg, sa jeg.

Da sa hun det som lot meg forstå at rosaperioden for alvor var over. 

- Jeg ville ikke tatt i den engang, mamma. 

Med en ny og urovekkende skarphet i stemmen.

Jeg forstår jo også at seksåringer ikke kommer på slikt av seg selv. Hun må jo ha det fra noen. Og sannsynligvis er det meg. De siste dagene har jeg vandret i selvransakelse og prøvd å finne ut når jeg har sagt nettopp dette i den tonen. (Jeg har såpass selvinnsikt at jeg forstår at det ikke er OK at seksåringer svarer på den måten).

Så langt har jeg resonnert meg fram til at setningen ble uttalt på julaften da mannen min, i et forsøk på å være morsom, ga meg en pocketutgave av en eller annen bok fra "Norges beste" eller hva de heter for noe (de som reklameres for på radio - en eller annen skjønnhet som har blitt gravid med en eller annen og så kommer den lokale presten eller lyrikeren på stedet ridende på en hvit hest og så kliner de og så - vel, reklamen gikk ikke lengre.)

Seksåringen har plukket opp setningen - spart på den - og cashet inn på riktig tidspunkt.

Vel, jeg liker blått. Og er vel litt lettet over at den lille snella som så langt bare har interessert seg for skuespill, sang og dans nå tøffer seg opp litt (hun vasser nå forøvrig rundt i turkis onepiece og skatelue og bærer en turkis sekk på tyggen).

Derfor var jeg strålende fornøyd da jeg i dag kom over et perlekupp i embets medfør. 30 kroner for en pose med perler. Flere av perlene hadde tidligere kostet det samme per stk. Disse skal nå erstatte plastperlene i godteriposene i forestående prinsessebursdag.

Seksåringen selv var strålende fornøyd. 

Hun kikket på alle de små glinsende kulene - før hun bestemt plukket ut èn av kulene. 

- Denne skal ikke være med, mamma. Det skal BARE være blått, vet du.

Og når jeg kikker etter, så registrerer jeg jo små røde prikker på nettopp denne perlen.

Så jeg sier, men ikke høyt - for da hører vi det snart igjen rundt middagsbordet - Hva skjer'a!?!