Den internasjonale bamsedagen!

I dag skulle jeg rydde barnerommene. Akk og ve. Jeg er egentlig litt manisk på at enhver leke skal ligge på sin bestemte plass - slik at vi ikke skal ha puslespill hvor to biter mangler. Resultatet er at ryddejobben blir ALT FOR OMFATTENDE hver gang (de gangene) jeg rydder - i tillegg er jeg redd for at barna egentlig aldri får lekt med duplodyreparken feks - for den ligger jo så godt nedpakket i en Tildaeske...

Derfor vegrer jeg meg for hele opplegget, og utsetter det så lenge som mulig. I dag var det for eksempel ingen vits i å rydde før Pet Shop-hylla var kledd med papir inni og hadde fått sin rette plass på veggen. Følte jeg. (Settekasse med papirbiter inni har plutselig blitt noe som jeg føler jeg må ha, nemlig. Hvem hadde vel trodd at SETTEKASSEN skulle få sin renessanse?!?)

Deretter lot jeg blikket streife over et gulv fullt at hårstrikk og skitne sokker, før jeg umiddelbart følte behov for å bekle også en oppslagstavle jeg hadde malt blå.

Og som siste utsettelse oppsøkte jeg macen og spotify (en rydder mye mer effektivt om Mamma Mia spilles i bakgrunnen), og det ene førte til det andre og plutselig satt jeg der og leste om den internasjonale bamsedagen. Som er i dag.

Etterhvert som jeg faktisk begynte å rydde, og mens jeg sorterte og omorganiserte, gikk det opp for meg at hos oss er er hver dag en bamsedag.

Vi har en egen samling fra Dyreparken.

Vi har bamsesamlinger inndelt i tema Ole Brumm, Pet Shop, Asterix eller afrikanske dyr - for å nevne noen.

Og så er det de bamsene som er som familiemedlemmer. Som har vært med til syden, på fjelltur, til tivoli i København, strandtur på Vestlandet, kino og kirke.

Det er nitti bamser i huset. Pluss en søppelsekk på loftet som skal gis til noen som trenger dem mer.

Problemet med bamser er at de skal vaskes tre ganger i året, har jeg hørt. For å hindre midd i bamsepelsen.
Det er en stor jobb, det. Synes jeg. Som med mange andre huslige oppgaver, var dette noe jeg mer eller mindre ga opp da vi fikk barn nummer to.

Men i dag var ikke dagen for å tenke på triste ting som hvor mange maskiner en må vaske for å komme gjennom 90 bamser tre ganger i året.
Vi hadde heller bamsefest. På nyvasket barnerom! Ikke alle ble invitert. De jubilerende var jo nemlig endelig sortert og plassert oppå alle ledige skuffer og skap. Men vi hadde et trivelig lite is-selskap for de aller nærmeste.

Og dagen ble avsluttet med at jentene fikk velge ut hver sin bamse de kunne gi til barn i Øst-Europa. De fant fram tre bamser. Selvfølgelig burde vi sendt mange flere. Men det er rart med det. Også mor blir litt glad i de vattfylte skapningene... Selv om de skulle vise seg å være fulle av midd.

Drømmer og tilbehør

Drømmer gjør mennesker lykkelige. Og det er ikke utelukkende snakk om oppfylte drømmer, har jeg hørt. Det er viktig å drømme om ting som ikke nødvendigvis går i oppfyllelse.

Og det er jo fint å huske. På mange måter. 

En drøm jeg har, for eksempel, er drømmen om den perfekte piknik. Jeg er helt klart skadet av å ha lest for mange interiør - og livsstilsblader. Bilder og oppskrifter på nydelige pikniker, mat, pynt og dill og dall har gjort skade på min lett påvirkelige sjel.

Du vet, bilder av linbukseoghøyhalsastrikkegensermenn og Noa Noa-damer med små Noa Noa-barn som sitter i en gammel sofa på bryggekanten. De har tatt med seg vimpler, lykter, sølvlysestaker, ullpledd, skinnfeller, atten puter, et crocketsett, en drage, en fancy bålbrenner, en hund og bestikk. Alt dette har de fått med seg i en søt, liten flettekurv. Og alt matcher.

Og de sitter der så rene og pene og spiser salat, laksepølser, noen gulerøtter og sunne muffins. Mens de ler mot hverandre.

Det blir aldri helt sånn når vi skal på tur. Det er høy faktor av snørr, ketchup på kinn, salat mellom tenna (i den grad det er noe mer enn pølser og pølsebrød i sekken) - og vi har veldig få bærbare sofagrupper hjemme hos oss...

I sommer fikk jeg riktignok opparbeidet meg en fin kolleksjon av Greengate kjølebager, blomstrete besikk og tepper. Det var så trivelig, atte. Men nå har høsten kommet. Og sommerblomstrete kjølebager er ikke like stilige på høsttur i skogen. Aner det meg.

I helgen prøvde jeg og jentene oss på sykkeltur til sjøen. Og et øyeblikk så jeg at ulldressen til minstejenta matchet koppen. Jeg følte meg så vellykka.

Ett minutt senere hadde begge jentene veltet kakaokoppene på bestemors gamle, gode ullteppe. Og begge ansiktene var tilgriset med kakao og marshmellows. Og jeg hadde ikke våtservietter med.

Og sånn går nu dagan.

Men jeg drømmer fremdeles. Og er dermed lykkelig.

(Dessuten var turen nesten uforskammet vellykket uansett.)

Og bildene - de er fra Greengate. Selvfølgelig. Livnærer til stort sett alle mine materielle drømmer.

En teori om hverdag og tidsklemma

Etter en uke i august da jeg blogget fire ganger i løpet av en uke, har jeg siden vært helt offline. Da jeg var helt sykemeldt, var det kjempekoselig å blogge og jeg leste MYE blogg. Og jeg sydde og innredet en del. Det gikk til og med så langt at jeg begynte å lage album.
Alt dette er fremdeles like koselig, men jeg får det bare ikke til å gå opp med jobb, fritidsengasjement – dessuten har jeg det travelt med å “ta igjen” for alle de ettermiddagene jeg lå i senga og måtte sove. Jeg har overskudd til å gjøre noe med barna hver ettermiddag – og det NYTER jegJ 

Men dette med at en ikke har (event. føler at en ikke har) tid til alt en ønsker, kalles vel tidsklemma. Jeg velger å kalle det “jordrottesyndromet”.

Jordrottesyndromet er et syndrom som de fleste husstander lider under. I alle fall ønsker jeg å tro at det ikke bare er noe som rammer oss.

Teorien baserer seg på kvalitative studier gjort over lengre tid i vårt eget hus. Samtidig som enkelte stikkprøver er blitt tatt blant venner og bekjente. Ikke nok empirisk fakta til å skrive dyptpløyende forskningsartikler, men nok til at en blondine i sin beste alder kan blogge om det som tålig god teori.

Teorien baserer seg altså på jordrottene, de som på tegnefilmer alltid hopper opp igjen på uventede og hittil ukjente steder – i det Onkel Donald har tettet igjen alle de andre hullene.

Hos meg er det først og fremst kjøleskap, boder og klesvask som representerer jordrottehullene. Rotet er jordrotten.

Energi til minst fem blogginnlegg forsvant da eldstedattera feiret seksårsdag på SFO. Jeg sydde, laget, skrev lister og kjøpte pynt til den store gullmedalje. Noen har ikke lært en døyt av halvannet år med tretthetssyndrom... Men min kjære tar seg utvilsomt godt ut i kongekappe og "kongelig budbringer"-kappen min, synes jeg.

For er det ikke sånn, at i det du tror du har sortert, ryddet og vasket det som vaskes kan, så hopper jordrotten opp, peker nese, greiper og ler? “Du klarer aldri å ta knekken på meg!” Når alle rommene ser fine ut, så velter det grønn og hårete mat ut av de innerste kroker i kjøleskapet. Når kjøleskapet er tatt, så har katten vært en tur på boden og skvettet litt i en krok (den siste du ser i), samtidig som lillesøster har veltet tre av de femten bæreposene med tomme brusflasker (vi har ingen sparekonto, men mange tomme 1,5 l flasker). Og når du har boden under kontroll, så lukter du at klesvasken burde vært tatt. Og så er det bilen. Den er vårt personlige evigvarende jordrottehull. En slags sareptas krukke for søppel og rot. (Derfor la vi nettopp en betydelig sum penger ((som vi slettes ikke har)) i ny bil, som en slags inspirasjon til å ikke oppbevare femten brødskalker i baksetet til enhver tid. Dyr, men effektiv løsning.)

"If you can`t beat them..." Jeg er ikke særlig god på det der med kake. Jeg forsto raskt at "elegant" ikke er noe jeg mestrer - og fylte derfor heller på med alle e-stoff kakepynttingene jeg rasket med meg fra Danmark i sommer!

- Jeg er sikker på at det blir mye fortere rotete hos oss enn hos andre, sa jeg til min kjære en dag vi begge lå på knær og vasket flekker under spisebordet i påvente av gjester. (Hvordan hadde det sett ut her om vi aldri fikk gjester? Det er nemlig de eneste gangene alt ser ryddig ut. Bodene er selvfølgelig stengt av når gjestene kommer. Og alle i familien er fint inneforstått med at ingen, absolutt ingen, uansett situasjon, åpner døra til garderoteskapet foran andre.)

- Det kan det ikke være, sa han. Og jeg tror kanskje ikke han kalte meg for sin kjære der og da.

- Jo, sa jeg.

- Det finnes de som alltid har det ryddig til enhver tid. Husstander hvor innehaveren tilbakelent kan si ”du finner det i skapet” uten å være redd for at den besøkende skal bli skadet av ras med ubretta klær som er presset inn i skapet, tomme brusflasker som ligger og venter på å bli båret ut på boden eller vaskemiddel som balanserer i et overfylt skap på badet. Det finnes faktisk hus hvor en kan komme uanmeldt innom en torsdag ettermiddag, og så kan en sette seg ned i sofaen uten og først måtte rydde vekk tre sabeltannfigurer, en klesvask, to PCer og en brødskalk.

(Jeg har sett det i "Frustrerte fruer" og på blogger, i alle fall.)

Det er én ting jeg prøver å få tid til i høst - og det er bading i sjøen! Her er jeg fra forrige søndag. Tror jeg roper like mye her som under fødsel. Men det skal visst gjøre godt for helsa. Og DET blogger jeg om: bombehopp.blogspot.com.

Min kjære ser oppgitt på meg. Snakker en hel del om simple living og livskvalitet.

Jeg må visst leve med jordrottene, viser det seg. Mennesker uten personlig kjennskap til jordrotter har visst ofte verre ting å streve med, mener han.

Og av og til er visst jeg også en jordrotte de andre i huset må leve med.

Javelja.


(Skrev om teorien første uka jeg blogget. Men da var det stort sett bare Janne Lillan som leste, og hun syntes det var kjekt å lese om nettopp dette- så da brukte jeg noe av det igjen. For deg, min aller beste Janne!:)