Sov du vesle spire ung...

... for her klarer du deg ikke lenge!

Hageflekken vår er ikke stor. Et faktum jeg har litt vanskelig for å akseptere. Kanskje er det i ren fornektelse at jeg derfor har plantet uante mengder løk i de bedene jeg har?

I fjor plantet jeg løk sent på kvelden 22. desember. Og de kom opp på våren - alle unntatt èn. (Jeg holdt da telling, må vite.)

I år hadde tulipanene begynt å spire i midten av desember - og under hele supervinterperioden har jeg gått og sendt opp bønner for de små spirene.
De siste ukene har jeg vært ute med barnas plastspader og tatt vekk litt snø - for å lette litt på trykket og framskynde spiringsprosessen.
Daglig har jeg tatt meg en tur i hagen og kikket ømt ned på de små spirene, og lett etter krokuser som blomstrer.
I midten av uken var det noen hektiske jobbedager, og jeg fikk derfor ikke opprettholdt den daglige kontrollen...

Jeg ble derfor litt forundret da eldstedatteren sent på fredag kveld dro meg med på verandaen, og stolt geleidet meg gjennom mørket fram til en haug med snøklokker som lå spredt utover treplankene.
- Vi plukket dem i bedet ditt, mamma!
- Hæ? Har det begynt å blomstre! sa jeg glad mens jeg begynte å lete febrilsk i mørket etter flere vårtegn.
- Neida, det er ingen igjen der, sa datteren.
Fornøyd og svært stolt forklarte hun: Vi fikk plukket vekk alle sammen! Hver eneste en!

Og ganske riktig. Ikke engang den beste morder i den beste påskekrimmen kunne forlatt åstedet mer renset for bevis etter udåd.
Jeg legger ned betinget dom. Velger å ikke si noe nå, men skal med utgangspunkt i snøklokkene mane til samme innsats for pertentlighet neste gang vi skal rydde vekk legoklossene.

Mens jeg venter på et tre...

Jeg drømmer altså om en hage. Og spesielt en hage med frukttrær. 

Trær hvor vi kan henge opp en huske. Trær en kan sitte under mens en drikker bringebærsaft og spiser muffins. Trær som blomstrer i mai og som bærer frukt i august.

Egentlig drømmer jeg jo om å være Jane Austen. 

Men hver gang jeg tenker på at det på Jane Austens tid verken fantes dusj, vaskemaskin, oppvaskmaskin eller kaffe latte, så blekner drømmen litt.

Frukttrærne skulle jeg imidlertid hatt. 

Blant annet nå i påsken.

Jeg er veldig glad i påskepynt. Både å lage og å kjøpe. Men det er begrenset hvor mye påskepynt jeg har plass til. Derfor skulle jeg gjerne hatt noen trær å pynte på. Tujahekk er det liksom ikke like mye schvung over.

Heldigvis kjenner jeg noen som har trær. Faktisk sytten frukttræt. Jeg blir helt rørt ved tanken. Det vil si at jeg kunne hatt et tre til huske, et tre til hyttebygging, et tre til å sitte og skrive under, et tre til å sitte og male under, et tre til å sitte og sy under, et tre til å kysse under. Ikke minst. 

Selvsagt kan en plante et tre eller to. Men det vil ta mange år før de er gamle og krokete, slik jeg vil ha dem. Og tålmodighet er liksom ikke helt min greie. Har aldri vært det, kommer aldri til å bli det.

Men altså, dette skulle handle om påsketre. For skulle du være så heldig å ha et frukttre, så kan du altså henge pynten ute. Dette er noe de gjøre i flere andre land, og er praktisk av flere grunner:

- Du får vist fram pynten.

- Du har alltid en unnskyldning til å lage eller kjøpe mer pynt.

- Du kan invitere venner til å sitte under treet og drikke kakao og se på pynten. Kanskje synge en sang.

Mye kan pynte et tre. Vimpelrekker av fargerikt papir rundt fiskesen, fjær på en ståltråd, kyllinger, egg og nabbi. En kan også henge opp blomster, men det gjorde ikke jeg. Den som vil utvide påsketrepynten til også å innebefatte påskehare og eggjakt, kan lese om det hos Martes atelie`. 

Og egentlig er det jo mye mer festlig å lage fargerike egg, enn å sitte og brodere som damene i Jane Austen-bøkene.

Og Mr Darcy er sikkert ikke like flinkt til å klatre i trær som min kjære, uansett.

Kyllingbildene har egentlig ikke noe med påsketre å gjøre. Jeg syntes bare det var en veldig søt og enkel aktivitet. Og så er jeg redd for at jeg kommer til å miste barnas tegninger, og derfor satser jeg heller på at det store Internett tar vare på dem for meg...

Så får jeg heller satse på at jeg ikke glemmer brukernavnet mitt her, slik som jeg nå har gjort på en annen og litt mer viktig blogg... Huff...

Les om flere påskeaktiviteter hos foreldremanualen.

Bunny love - påskemuffins!

Da femårsdagen skulle feires, ga min datter tydelig beskjed: Det skal IKKE være marsipankake i år, mamma!

Samtidig var hun lettere bekymret over hva jeg da skulle servere, for som hun sa: Du er jo ikke så veldig flink til å bake sjokoladekake, mamma.

Selvfølgelig var det en liten knekk for selvtilliten. Og i etterkant hadde vi en lengre periode med Toro, samt veldig trygge oppskrifter (dvs alt som kan serveres varmt med is til. Alt smaker godt så lenge det er varmt. Dagens husmortips!)

Men så hadde jeg noen heldige episoder, og det viste seg at sjokoladekakekommentaren stammet fra et mislykket forsøk på å nå opp til min mors sjokoladekaker. Og det er OK. Mot mors sjokoladekake kommer jeg til kort, og det er helt OK.

Nå har det gått så bra at jeg til og med våget meg utpå marsipanmuffins igjen. Jeg lager sukkerbrød som jeg fordeler i muffinsformer. De deles, fylles med krem, syltetøy og valnøtter og kles med krem og marsipan. Denne gangen skulle kakene serveres til mennesker med lang og solid marsipankakeerfaring, samtidig som de skulle publiseres i aviser, på nett og på tv. 

Inspirasjon hentet jeg fra den fornøyelige siden Family Fun. Min mann stirret betatt på filmen med meg (muffinsdamen, ikke muffinsene), men lo vel litt av at denne "superenkle aktiviteten som selv de minste barna kan være med på" tok meg omtrent tre timer...

Les flere påsketips hos Foreldremanualen.

Den skal tidlig krøkes...

..som skal leve opp til andres drømmer...

For tiden blir det skrevet mye om den nye "husmordrømmen". Jeg beundrer enhver som velger dette. Og lurer på om omgangssyke og klesvask er tatt med i beregningen når Aftenposten betegner husmortilværelsen som "vår tids yoga".

Vel, min mann, som selv hevder å være bedagelig (og latent lat) anlagt, prøver å skufle døtrene inn på en annen vei...

Han mener det er viktig å starte påvirkningen tildlig, og en kveld bestemte han seg derfor for å prate litt med femåringen om utdanning. Siden begge foreldrene bare har endt opp med en haug med humanistiske fag som ikke kan brukes til allverdens, har han sett det som nødvendig å peile barna inn på den brede og litt mer økonomisk trygge vei.

”Ja, når du blir stor, så vil du nok flytte vekk og studere på universitet”, sa han. (I følge mors utdanning skal hun nå være i stand til å radbrekke retotikken og maktdiskursen i denne setningen).

” Kanskje har du lyst til å bli lege eller advokat?”, fortsatte han.

”Hva gjør en advokat, da?” spurte datteren.

”De hjelper folk som har problemer. Og så jobber de mye med papirarbeid”, forklarte han mens han ryddet vekk noen Pet Shop fra den kommende stjerneadvokatens dyne.

”Å, ja”, sa hun som på lik linje med sin mor er en åpensinnet blondine i sin beste alder.

”Har du jobbet som advokat, da, pappa?”

”Nei, jeg kan nok ikke sånn, jeg.”

”Men du er jo så flink til å brette papirfly!”

Lillesøsteren anses å fremdeles være for liten til å være åpen for denne type påvirkning, så hun får fremdeles frie tøler innen husmorleken.

Så får vi heller passe på å fryse ned noen av muffinsene, slik at vi har noe å leve på når studielånet igjen forfaller.

(Det er ikke så mye som skjer her inne for tiden. Men det skal ta seg opp nå!)