Et liv i høyden

"Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud,
der byder i højden at vandre!
Mit lavlandsliv har jeg levet ud;
her oppe på vidden er frihed og Gud,
der nede famler de andre."

-Henrik Ibsen-

Jeg elsker fjellet. Viddene. Snøen. Friheten og det lettlige.

Men om en nå for tiden skal komme seg til fjells, må en via bæremeiser, omtrent tretti ullplagg, rastemat til rast en, to, tre, fire og fem, bleier, våtservietter, sitteunderlag, akebrett i tilfelle femåringen ikke orker å gå lenger, solkrem, briller og ekstra skift. Pluss fotoapparat og videokamera slik at en rundt konfirmasjonstider gjennom sangene på de blå eller grønne arkene kan framstå som kjernesunn friluftsfamilie. Harddisken med disse bildene må legges i safe, for det finnes ikke mange av dem.

Så når alle andre melder via facebook ”skitur med familien”, ”pudderføre!”, ”kakao og appelsiner før vi vender nesen hjemover” (via mobil. Jo da, det skjer…), så legger også vi ut på den lange turen oppover - mot teltet.

Her er det ingen UV-stråler, ingen bommelibombleier som skal pakkes inn og bæres ned igjen fra fjellet, ingen snø på ryggen eller forfrosne tær.
Og det er så mye lettere å pakke. Kaffe latte til mor, en kopp te til far og eldstedattera. Den yngste får smake litt av alle. En pakke sjokolade og noen gode bøker, ja, så er vi der.
Er vi ekstra sporty, så blir vi bare liggende der og sløve til vi sovner. Og vips, så har vi vært på telttur. I høyden.
Skal se at bak halvparten av turskryteinnleggene på Facebook, finner man en sjokoladeberuset familie i en haug av varme tepper som ligger og ser på papirstjernene som henger fra taket.

Mens jeg ligger der og raper latte og sjokolade og kjenner kiloene feste seg behagelig rundt låra, drømmer jeg om samtalen som kan oppstå påfølgende mandag:

- Hva du gjorde i helgen, da?
- Nei, jo. Vi endte faktisk opp med å sove i telt. Alle fire.
- Oi. Og så i denne kulden, da.
- Ja, du vet. Har jo vært ute en vinternatt før. Du da? Var din familie bare på dagsturer? Nåja, så lenge en får kommet seg opp i høyden, så.

(Bildene er fra det omtalte teltet. Dekorert med lyslenker, pappstjerner og engel. Det har gått med tretti meter stoff ("lillemartine", for den som er interessert i det), og teltet er sydd med utgangspunkt i mønster fra Stoff og Stil. OG selvfølgelig med inspirasjon fra "The Holiday", selv om en nå erkjenner at:

1. 
   
   Mangel på syferdigheter gjør at teltet aldri blir like romantisk og delikat som det i filmen.
2. 
   
   Det er lite mye som tyder på at Jude Law vil befinne seg i teltet.
3. 
   
   Ei heller vil jeg kunne tas for å være Cameron Diaz.)

Mitt sjeldne piano

Jeg fikk pianoundervisning i omtrent seks år. I dag kan jeg ikke engang klunke meg gjennom ”Til Elise” – et stykke som for øvrig representerer mitt musikalske høydepunkt.

Mine foreldre kan umulig ha gjort en dårligere investering.

Men så, ut av det blå, fant jeg ut at det var på tide å gjenoppta mine musikalske krumspill. Egentlig handlet det om at jeg fant Ingrid Bjørnovs pianobok på mammutsalg, jeg likte layouten og syntes hun skrev en morsom intro, det ene førte til det andre, og før jeg visste ordet av det fantaserte jeg livlig om meg selv som lokal korpianist, vår lille familie som omreisende trubadurer (hvor alle var kledd i hvit lin og hadde lette korketrekkere i håret), meg selv som spilte ”Mamma Mia”-låter i festlig lag mens min mann sto lent opp mot flygelet og sang både fløyelsmykt og barskt.




Nå er det snart et år siden vi fikk pianoet.
Jeg hadde to krav: Det skulle være hvitt og det skulle være gratis.
Jeg fikk det som jeg ville. Om en la godviljen til, kunne en kanskje si at en tredjedel av tangentene virket da det kom i hus.
Min "handyman" skrudde det fra hverandre, og sannelig fant han ikke en pinne noen hadde glemt under tangentene. Vips så var det nesten OK.
Så kom min mann i prat med en eldre fyr som stemte pianoer i ny og ne. Og det ble nesten tipp topp.

”Ser man det, ser man det. Det er en sjelden sak dere har her”, sa den gamle og trolig vise pianostemmeren.
”Virkelig?” Spurte jeg høyst overrasket og tilstrekkelig mistroisk.

Det viste seg at ”sjelden” henspeilet på at pianoets bunn var laget av plast, og den gang det ble lansert, viste reklamen en mann som satt med vann til knærne og spilte piano. Det tok ikke lang tid før de sluttet å produsere instrumentet.



Jeg kom til leksjon fem i Bjørnovs bok. Femten minutters øving til dagen er slettes ikke så overkommelig som jeg trodde. Både min mann og mine barn synger fløyelsmykt og barskt foran andre, men det er slettes ikke jeg som er den pene damen på pianokrakken.
Men en sang har jeg lært meg. Så om vi får oversvømmelse i huset en dag, eller om Noas ark skulle inntreffe igjen, så skal jeg synge ”I am sailing” og spille fletta av dem alle.


For jeg er ikke den som slutter å drømme.


(Det første bildet er altså ikke det omtalte pianoet (gid det var), det er hentet fra photobucket. Bjørnov er ikke bare opptatt av piano. Hun bidrar også med fine kreative tips. Som dette eksempelet på å skrive bursdagshilsener med noter. Tjo og ho for notekurset mitt fra 88!).

Romantikk

Min kjære har tatt ”hvor romantisk er du” – test på msn.no.
Her følger resultatet:

”Du elsker romantikk
Du vil helst leve som en Scarlett O'Hara og elsker romaniske gester i hverdagen. Du er rett og slett et følelsesrikt og romantisk menneske.”

Siden han har hatt mot til å maile meg testresultatet, tillater jeg meg å sende et åpent brev tilbake. Ikke en direkte klage. Neida. Mer en lettere påminning om tidligere hendelser og et spørsmål om msn tok hensyn til dette da de skrev testen:

- At en tok med sin den gang unge, blonde og blåøyde kjæreste på McDonald i Bangkok og fikk servert en Big Mac meny nøyaktig kl 18.10. 24 desember 2001. Vedkommende skulle ta med undertegnede på en romantisk middag.

- At en etter å ha fridd, uttalte: "OK, vi tar en milkshake, da. Men så har jeg avtalt å se en fotballkamp på puben. Det er en veldig viktig kamp, altså. "

- At en etter fødsel gikk tidlig hjem fra visittiden for å se kamp.


På en annen side ligger det kanskje mer visdom i msn enn jeg tidligere har trodd. Det kan kanskje nemlig være slik at min kjære (ja, for mye har skjedd siden den gang, -og han har absolutt gjort opp for seg) er et romantisk vesen i den forstand at han ønsker å være objektet for romantikk. Altså mottaker, ikke avsender. Og i så tilfelle er han forsømt.

Den følgende uken vil jeg derfor behandle ham annerledes:

- Jeg vil kjøpe blomster til ham.
- Jeg vil kjøpe den lyseblå Green Gate vekkerklokken til ham, noe jeg selv har gått og ymtet frampå om lenge.
- Jeg vil bestille nydelig Green Gate teppe som en kan tulle seg inn i.
- Jeg vil bake deilige og kalorifylte kaker som vi kan kose oss med på kveldene.
- Jeg vil prate og prate og lytte og lytte.
- Og så skal vi se gjennom alle filminnspillingene av Jane Austens bøker.



Ikke vet jeg. Dette ser på mange måter ut til å være en vinn-vinn situasjon.
Og jeg som har gått og undervurdert msn så alt for lenge!

Med ønske om nydelig, kalorifylt og småblomstrete romantisk uke til deg også!
(Bilder fra kvelden i heimen (han fikk til og med ny blomstervase fra bruktbutikken!), en litt rar amerikansk nettside (kvitteringen fra Bangkok er tatt vare på et sted, men finner den ikke nå) og Green Gate.)

Prinsessefarger - om mødre som vakler mellom rosa og blått

Prinsesse Ingrid Alexandra har ikke bare blått blod, men også mange blå klesplagg. Jeg leste om det i en artikkel av Marianne Lystrup, siden har jeg sett litt etter – og sannelig er det ikke sant.

Lystrup skriver: ”Det er interessant at de virkelige prinsessene her i landet later til å slippe unna prinsesseindustriens klør. Årsakene vet vi ikke, men vi skal ikke se bort fra at det ligger en bevisst kjønnspolitisk holdning bak. Og kanskje en preferanse for blått.”

Jeg er litt svak for Mette Marit. Hun virker bevisst, omsorgsfull, ærlig og tøff. Jeg liker det. Og så kler hun altså prinsessa med stor P i blått.

(Nå kan jeg forøvrig ikke på noen måte se for meg Ingrid Alexandra springe rundt på Slottsplassen i rosa tyllskjørt, tryllestav og plastkrone med rosa steiner i. Det ville tatt seg dårlig ut på så mange områder.)

Men hvordan kan det ha seg at jeg synes Ingrid Alexandras stil er så tøff, mens jeg samtidig overøser småjentene mine med rosa klær (lys rosa parkdress er så langt det verste kjøpet. Selv om jeg delvis kjøpte dressen for å støtte bedrift med god miljø og inkluderingsprofil) og fyller alle husets rom med duse farger, blomster og polkadotter.

Lystrup har en teori:
”Hevne. Den er litt overraskende denne voldsomme rosa bølgen. Skjønt det er vel bare den samme gamle generasjons-leksa. Nå vokser barnebarna til 68-generasjonen opp, og barna som fikk en barndom i unisex-klær og hadde mødre som insisterte på å være frigjorte, har vel ett og annet å hevne. Og næringslivet er entusiastisk med på notene.”

Jeg hadde mange mørkeblå klesplagg som liten. Først og fremst fordi jeg i førskolealder selv syntes rosa var superteit og stygt, men jeg hadde også 68-inspirerte foreldre.

Jeg er redd jentene mine blir påvirket av den rose trenden. Rosa er nok mer enn en farge.

Men også jenter i rosa kan få en oppfordring om å gi ukepengene til barna i Haiti, jenter med prinsessekroner kan også bli fortalt at vi ikke kan kjøpe alt vi har lyst på – fordi vi skal ta vare på den verden vi lever i, små jenter i rosa kan være med og male den gamle kommoden – og snakke litt om at det er ingen som er tjent med at vi kjøper nytt og kaster gammelt – men heller bruker igjen. Og små prinsesser kan sette seg ned med de litt større damene (som aldri lekte prinsesser på 70 og 80-tallet fordi de skulle sykle på sine mørkeblå sykler) og lakke neglene sammen og samtidig prate litt om at ingen blir snillere eller bedre av å ha pene kjoler og tynne mager.

Da kan rosa være OK. Også for Mette Marit.

Og kanskje, det kan jo være, har Mette Marit og Ingrid Alexandra et eget rom på Skaugum hvor de sitter i sine rosa tyllskjørt og hører på Hannah Montana mens de lager prinsessenabbi, drikker rød brus og leker prinsesser – de også.

Prinsessekroner sydd etter Tildamønster i blått og beige. Men kanskje likevel for mye roser til å gå rett hjem hos en ekte 68er? (De som nå for tiden overøser sine barnebarn med dukker og kjoler).