Lille store jenta mi...

Førskolejenta har pyntet for anledningen med løvetann i bakgrunnen...

Så rart å se den lille tulla på skolebenken. Det er jenta mi, og jeg kjenner igjen det uttrykket i henne som viser at akkurat nå er hun så glad og spent at hun nesten sprekker. Hun blir stille, konsentrert og smiler lurt. Innimellom kikker hun bort på meg - der jeg står på andre siden av klasserommet - og hun løfter litt forsiktig på øyenbrynene mens hun smiler. Tommelen opp fra mor, og jenta dulter fornøyd borti venninnene.
Jeg kikker meg rundt i rommet. Og ser mødrene som jeg gikk i barselgruppe med. Er det allerede seks år siden vi gledegruet oss til fødsel?
Jeg tror noen må ha regnet feil en eller annen plass. For følelsen tilsier at det var noen måneder siden...

Jentene våre fikk en statue hver til dåpsdagen. Det føles heller ikke lenge siden. Merkelige greier...

Men jenta har altså vært på førskoledag. Rart og fint.
Jeg tror hun får det godt på skolen.
Blant annet på grunn av menneskene som skal følge henne opp. For henne er de mennesker med makt - og der jeg står blafrer ansiktsetikk og nærhetsetikk gjennom hodet. Å overgi barnet sitt til andre mennesker er jo i bunn og grunn skummelt. Men det kan også være en berikelse. Jeg vet at disse menneskene på noen områder kan gi henne mer enn det vi som foreldre kan. På noen områder skal disse menneskene bli bedre kjent med henne enn det vi er. De skal forme henne, de skal trøste henne og de skal le med henne. Mens jeg ikke er der.

Derfor er det fint å se dem møte barna. Oppmerksomme, åpne og lyttende. På kne - slik at de ser barna i øynene. Men også hoppende, dansende eller liggende på gulvet med en lekehund - hvis det er det som kreves.

I morgen skal disse lærerne streike. Om de vil eller ikke. Jeg synes disse menneskene er verdt hver krone i lønnsforhøyelse. De skal forme barna - gi dem trygghet, raushet, kunnskap og empati. For meg høres det ut som en veldig viktig jobb...

Min mann (som også skal streike. For å spille med åpne kort i dette lettere politiske innlegget) slentrer forbi her nå og spør om jeg er i det seriøse blogghjørnet igjen. Litt, svarer jeg. Men jeg skal ta med en liten historie fra slutten av dagen:

Førskolejenta er glad i å klippe, tegne og lime.

Datteren og bestevennen har vært sammen i HELE dag. Det har vært en morsom, spennende, - men også slitsom dag. Og sånn litt utpå ettermiddagen var spenningen til å ta og føle på. Ingen ville være venn med den andre, og alt den andre gjorde var teit.
- Jeg skal aldri leke med ham igjen, sa datteren min og stirret olmt på vennen som gikk noen meter foran oss.
- I alle fall ikke før til høsten...
- Til høsten? Hvorfor det? spurte jeg.
- Jo. Fordi på skolen er det en regel som sier at ingen har lov til å si "nei" hvis noen spør om de vil leke med dem. Så når vi begynner på skolen må jeg jo leke med ham...

Tre minutt etter marsjerte de lykkelig bortover veien og sang den lokale skolesangen for full hals. Bestevennene.