Flått og fred og sånt

Hatten av for 17.mai!

Jeg lister meg så stilt på tå, for jeg skal ut og røve. Eller henvise til, som vi også kaller det. Og bare så det er sagt, det er et litt annerledes blogginnlegg i dag. I anledning 17.mai. 

Det er rett og slett Aftenpostens Sven Egil Omdal jeg stjeler fra, han som har skrevet en veldig bra artikkel om monsterjournalistene. Han skriver:

"Hele vinterene ligger de i en slags halvdvale. (...) Men en dag, vanligvis midt i april, rister de på hamsen og blinker skremt mot vårlyset, monsterjournalistene har våknet.

Oppgaven deres er å skremme livslysten av leserne. Ikke ved å skrive om de virkelige farene, som alkohol (400 brå dødsfall i året), trafikken (300 dødsfall) eller psykiske lidelser og ensomhet (500 selvmord i året), men om monstermidd i madrassen, drapsmaneter i sjøen og farlige flått i småskogen. Du må ikke sove, midden kan ta deg. Du må ikke bade, manetene brenner. Og du må for all del ikke gå en tur på stien, der ligger gjenger av flått i usselt bakhold."

Meg, min mann og midden. 

Og Omdal har samlet sammen noen eksempler fra monsterjournalistenes skriblerier:

"26. april meldte vg om «Huggorm, flått og snegler underveis». To dager senere advarte avisen over en svart helside om «Skrekkparasitt i saltvannet», og dagen deretter var hele førstesiden preget av en varseltrekant med en tusen ganger forstørret flått. Tittelen over dobbeltoppslaget på side seks og sju var: «Eksperter varsler ekstrem flåttsommer». De som klarte å få såpass bukt med panikken at de faktisk leste artikkelen, fikk vite at ekspertene ikke er sikre på om det blir så mye flått i år, og at antallet nye tilfeller av borreliose gikk ned i 2009."

Så skriver Omdal videre på sin innsiktsfulle, skarpe og satirisk morsomme måte, om sin bekymring over hvordan monsterjournalistene synes å ha mutert til dommedagsbyråkratene. Som skriver om terror og svineinfluensa og som får oss til å føle at vi lever under konstant trussel. 

Vel, hva har dette med 17. mai å gjøre?

Alle barn skulle hatt rett til... å leke trygt.

Jo, for en del år siden jobbet jeg som frivillig i et krigsområde i et års tid. Krig er grusomt, taktløst og fælt. Etter jeg bodde der, har jeg feiret 17. mai med en helt annen følelse. 

Jeg er så glad over å bo i et fritt land. Jeg er så glad for at jeg kan regne med at barna mine har muligheter for å vokse opp og gå på skole, leke i skogen - etter all sannsynlighet overleve influensa og omgangssyke.

Jeg synes det er litt trist at vi bruker så mye spalteplass og tid på tema som midd og flått. Av og til kan de små utfordringene få vokse seg litt vel store... 

Jeg har snakket litt med ungene mine om det jeg vil de skal vite om nasjonaldagen vår (her får vi jo lov til å være opptatt av forskjellige ting): Vi er så heldige som får bo her. Men det er ingen grunn til at vi har fortjent mer enn andre mennesker i verden å ha det så fritt og trygt.

Og for å hoppe tilbake til de nære (ikke små) ting: Bunadskjortene er ikke strøket. Men det nærmer seg. Skoene, flaggene og sløyfene er imidlertid under kontroll. Og det er røde, hvite og blå blomster på trappa).