Så blond at det gjør vondt...

Jeg skulle jo bare være sammen med en venninne to timer på stranda. Og derfor var begge fint enige om at solkrem kunne sløyfes. Da vi begge var litt bekymret over at brunfargen ikke skulle være tilfredsstillende innen sommerens ferietur...

Så vi spiste kyllingsalat...

Og drakk latte (selv om jeg hadde helt oppi vannet i termosen før det faktisk var i nærheten av varmt...)
Det er forresten ikke kattebæsj på bildet - men Smash. Har nemlig en teori som går ut på at om en bare får nok farge på kroppen og nok lengde på det blonde håret, så er det ingen som ser om mage og lår vokser litt.

Vi spiste og pratet og koste oss.

Vi lakket negler og lærte av damene ved siden av oss at neglelakk helst skal være mørk i fargen. Eller knall rød. Og jeg fant ut at jeg generelt har visst for lite om neglelakk i mitt liv. Jeg er stort sett fornøyd om jeg husker å klippe neglene - og om de ikke er så ALT for skitne. (Men siden femåringen stadig spør "mamma, kan ikke du også spare til sånne lange negler? Og så kan du ta rød neglelakk på", så lakket jeg altså neglene. En vil jo helst at ungene skal synes en lever opp til morsrollen. Og dette var en av de minst krevende oppgavene å ta fatt på.)

Venninnen gikk hjem. Jeg leste blad (hvis du er i Danmark en gang - alle Spar-butikker deler ut det koselige bladet "Kulør". Dagens reise/litteraturtips:) )

Timene gikk. Sola skein og jeg så ingen grunn til å gå hjem. Så mannen leverte barna, samt fiskepinner og poteter, på stranda - og vi koste oss med bading og sandslott.

Timene fløy - sommeren var kommet - og livet var herlig...

... I alle fall helt til jeg kom hjem og så ryggen i speilet. I løpet av dagen slo det meg vel at noe fælt var på gang. Men du og du - neglelakken blekner i forhold til ryggen...

Gode tips mot solbrenthet mottas med takk...

Greengatebunad?

Hvor er den andre?

Det er fire dager igjen. Så må alt være klart. Innen den tid skal:
1: Bunadskjorter lokaliseres, legges i fryser og strykes (og jeg kommer til å få lyst til å sy nytt trekk til strykebrettet - og heller gjøre det)
2: Flagg skal lokaliseres, men når vi finner ut av de er fulle av is fra i fjor, så må vi kjøpe nye. Nille er sikkert utsolgt, og vi ender opp med noen dyre og ikke finere flagg uansett
3: Bunadsløyfer skal i hus. (og jeg kommer til å få lyst til å sy selv, og ender opp med noen rare sløyfer i Tildastoff som på ingen måte ligner på rødt, hvitt og blått)
4: Jeg kommer til å finne ut at jeg ikke kommer til å finne bunadskoene fra eldstedattera uansett, og må kjøpe nye til minstejenta
5: Jeg kommer til å komme på at mannen skal synge, og at han derfor trenger strøket skjorte han også (ellers kan en jo nemlig bare stryke den delen av skjorten som vises når jakken er på, har jeg funnet ut.)

Og når 17. mai kommer, er jeg like ør og trøtt som en gjennsomsnittelig russejente fra Bærum (det er alltid verst stilt med russen i Bærum, nemlig.)

Men hvor er skjorta?

Selvsagt kan dette unngås ved at jeg tar tak allerede nå i dag. Men plutselig viste det seg å være tomt for Milo her i huset, og da får skjortevasken vente til i morgen.
Bunad er noe styr, likevel blir jeg glad og tildels også opprømt over dette klesplagget. Og jeg vil at alle i familien skal ha bunad. (Spesielt mannen. Menn i bunad – JA til det! Prøvde å overbevise ham om å ønske seg bunad til trettiårsdagen, dessverre syntes han selv at et golfsett var mer anvendelig. For noe tøys!)
Rundt 17. mai tenker jeg ofte litt på bunad. Blant annet tenker jeg nå på at det faktisk bare er ni år til eldstedattera skal konfirmeres. Bør jeg da melde meg på kurs i bunadsøm snart?

Men da skal bunadstype velges. Og det bør hun kanskje få bestemme selv?
I alle tilfeller så har jeg begynt å kikke på bunader. Ikke alt er like fint, for å være helt ærlig.
Det er vel også grunnen til at folkedrakter har dukket opp.

Nå har jeg imidlertid en etterlysning (eventuelt en bedriftside for den som er interessert i det): Hvor er Greengate-bunaden?
Jeg ser for meg lavendel-underskjørt med hvite prikker. Et hvitt forkle med noen enkle blomster på. Hvit skjorte og lysgrønn vest. Et sjal med små roser.

Direkte fra designerblokka.

Hvor mye mer sommerlig og fint kan en egentlig få det? (Se bort fra skissen, da. Se det for deg heller).

Jeg ble glad ved tanken. Min mann var ikke enig. Han er stort sett positiv til alt småblomstrete som kommer i hus, men her mente han at det gikk en grense. (Han har forresten også gitt beskjed om at jeg må bære den nye GGkjølebagen min selv).

Potensielle bunadmønstre?

Men hva sier dere - er greengatebunad liv laga?

(Åååååååååååå, jeg håper det!)

(I møte med Greengate kan en lett gå litt for langt. Som da min gode venninne Marthe prøvde å bestille bløtkake til meg i lavendel (med hvite polkadotter på). Konditoren hadde aldri hørt om den fargen. Lys blå, da, spurte Marthe. Jo, det skulle han få til. Jeg fikk turkis bløtkake med hvite prikker - og ble kjempeglad! Takk!)

Krisetid

Fra i morgen av skal jeg bli en løgner.

"Hvor gammel er du?" vil folk spørre.

"29," skal jeg svare. I flere år framover. 

I det siste har jeg blitt litt, nei veldig, oppmerksom på å få med meg alderen til feks modeller. Og det har slått meg at de fleste av disse damene som er over tretti, faktisk SER ut som om at de har passert tretti. At dette er snakk om kvinner som trolig legger hundretusener i makeup, operasjoner og som sikkert ikke spiser annet enn agurk, vitaminer og vann, er en tilleggsbelastning å tenke på, kjenner jeg.

Hva skjer da med utseendet til de av oss som lever på kaffe latte, pepsi max og sjokolade, når vi runder tretti?

Men så var jeg med mannen ut på byen fredag kveld. For en som ellers vasser rundt blant greengateputer og som regel har joggedress på, var det en oppmuntrende (til dels sjokkarted) opplevelse av positive tilbakemeldinger. Og selvtilliten steg opptil flere hakk.

Derfor roet nervene seg i møte med bursdagen. Og alle forsvarsmekanismer var dessverre slått av i møte med dagens skjellsettende opplevelse...

Jeg har en kollega som akkurat ble femti. Snill og flott mann, la oss kalle ham "Olsen". 

På vei inn i en butikk for å kjøpe lunsj (har et mål om å smøre niste på morgenen, men må jo heller bruke tiden på å fjerne leverflekker i ansiktet og rynker på halsen, som dere nå vil forstå), passerte jeg en gjeng ungdommer som vi var i kontakt med gjennom jobben for noen år siden. I det jeg passerer, hører jeg en jente som sier:

"Er ikke det hun Olsen?"

Hva!?!

Jovisst er "Olsen" en mann som holder seg godt for alderen, og jovisst har han en vakker og sprek kone - men de er da tross alt TJUE år eldre enn meg.

Jeg satset litt på at ungdommelig skjønnhet skulle bli byttet ut med moderlig visdom og erfaring. Men til den samme "Olsen" omtalte jeg i dag Hellas som en øy. Det var visst feil. Viste det seg.

Så det var det. Gammel, blond og skrukkete. Det er meg.

I tillegg fant denne samtalen sted på badet for noen få uker siden: 

Femåringen: "Mamma, unnskyld for at jeg sa til deg at du har stor rumpe".

Jeg ser litt overrasket og spørrende på henne: "Jeg tror egentlig ikke du sa det".

Hun smiler lurt og freidig. 

"Ånei, det sa jeg kanskje ikke. Og du har ikke så stor rumpe".

Men nå trøster jeg meg med dette: Gorge Clooney. Alderen har utelukkende gjort ham godt. Noen blir bare flottere med årene. Så, hvorfor skulle ikke det samme kunne skje med meg - eller deg:)

De øverste bildene er fra Ib Laursen. Før en vet ordet av det er en jo pensjonist med god tid til hagearbeid...