Bikinisesong og traumer

Bridget Jones iført badedrakt. Og lettere til sinns enn det jeg var på fredag...

Fredag: Ved siden av et barnebasseng, sammen med flere tusen andre mennesker, innser jeg at jeg ikke har tatt alvoret ved bikinisesong innover meg før det plutselig var for sent. Dette gikk galt: 

Januar: Gikk inn for å slutte med Pepsi Max. Men så var det så kaldt og fælt ute og jeg gikk på en Pepsi Max-smell. Igjen.

Februar: Jeg kjøper inn alt tilbehør og lager de lekreste kyllingsandwicher med masse salat og kylling. Men det blir dårlig tid på morgenen og jeg går tilbake til kjøpelunsj på jobb. Salaten blir hårete og grå i kjøleskapet.

Mars: I et øyeblikk hvor blodsukkeret må ha vært svært lavt, og impulskontrollen på bunn, kjøper jeg sykkel på XXL. Et kupp! Kjøper sykkelbukser, hjelm og alt annet samtidig. Matte har aldri vært min greie (jeg er tilbøyelig til å anta at mennesker som liker matte er lettere dysfunksjonelle), likevel regner jeg med stort mot ut hvor mange tusen jeg ALT i ALT vil spare på å begynne å sykle til jobben. I tillegg vil jeg kunne spise hva jeg vil, og likevel forbrenne supermye før bikinisesong. Alt er fint, helt til jeg forteller om sykkelplanene på jobb. Vi må vaske lunsjbordet etterpå, for der har latteren rammet mine kollegaer så momentant at lunsjen flyter fritt. Viser seg at jeg verken har tenkt på at jeg må gjennom 2321 meter lang tunnel på vei til og fra jobb, ei heller at den eneste dusjen som finnes på jobb er en liten slange med kaldt vann som er plassert over et gammelt hammonorgel, ved siden av et sikringsskap. Det blir helst bil framover.

Ikke til å stikke under en stol at det ble mye muffinskos i vinter.

April: Jeg har nå jogget jevnlig i over et år. Egentlig har jeg alltid vært flink til å trene. Men nå, med jevne løpeturer, har jeg LAGT PÅ MEG. Hva!?! I et lyst (eller mørkt) øyeblikk på joggetur, tenker jeg at hvis jeg utelukkende lever på smoothies, grønnsaker og frukt i TO måneder, så må jeg jo være der jeg vil innen fellesferien. Samme ettermiddag kommer jeg på at jeg egentlig ikke liker frukt så godt, men at sjokolade er deilig...

Mai: Jeg runder tretti, finner mitt nye og mer modne og indre opplyste meg, og bestemmer meg for at det er helt OK å gå opp en klesstørrelse for hvert tiår. Da blir jeg akkurat passe god og rund bestemor innen en passende alder. Får noen deilige tunikaer og kjoler som skjuler det som bør skjules - og glemmer bikiniinfernoet for noen uker. Tenker at så lenge håret er langt og blondt og kroppen solbrun, så er det ingen som bryr seg med resten.

Juni: Vi befinner oss altså på åpningen av Sørlandets nye attraksjon: Badelandet. Plutselig står jeg blant tusener av andre mennesker. Og av disse er halvparten utstyrt med kamera. Og halvparten av disse igjen tar bilder til blader, aviser, nettaviser og magasiner. Panikken rammer meg. Jeg går rundt i halvørska og mumler "jeg kan passe på vogna og bilnøklene, bare bad dere". Jeg har helt glemt å sole annet enn armer (ryggen er bare rød og flasser) og bein. Bikinisesongen kom litt brått på.

Bilde fra åpningen av Badelandet. Hvor jeg IKKE sprader rundt i bakgunnen (bildet er frekt og freidig lånt av Dyreparken.com. OK? Håper jeg...

I etterkant, da jeg kom hjem, bestemte jeg meg imidlertid for å komme meg i bikini igjen ved første anledning. I frykt over at døtrene skal snappe opp mammas forvirrede tanker og dermed ende opp med ødelagt kroppsbilde. Dessuten kom jeg til å tenke på at det trolig ikke er noen som legger merke til hvordan andre ser ut på sånne dager - for de fleste av oss er jo så stresset på egne vegner. 

Og det siste dessuten-et: Jeg gikk hjem og leste fra visdomsboken "Bridget Jones". Min kjære Bridget hadde slanket seg i ATTEN år (med selvdisiplin på mitt nivå), og hadde endelig nådd idealvekten. Etter hennes første fest med ny idealvekt, ringte hennes venn Tom og spurte om hun var syk, hun så nemlig så dratt ut, litt sliten og tam. 

Bridget reflekterer følgende: "Nå føler jeg meg tom og forvirret - som om et teppe er revet bort under føttene mine. Atten år - bortkastet. Atten år med innkjøp av lange skjorter og gensere og rygging ut av rom i intime situasjoner for å skjule baken min. Millioner av ostekaker og tiramisuer, titalls millioner skiver med emmenthaleost som ble lagt igjen på tallerkenen. Atten års kamp, forsakelse, slit og strev - til hvilken nytte? Atten år - og resultatet er "sliten og tam". Jeg føler meg som en forsker som oppdager at hele livsverket har vært et eneste stort feilgrep."

Tildadukkene. Ikke helt strømlinjeformede. Men til å bli glade av - og i. Sånn er det gjerne her i livet.

Jeg gleder meg over at Bridget kunne ta smellen for meg, så slipper jeg det selv. Og i dag badet jeg derfor blant tusener andre mennesker. Og satset på at Jannes bringebærrosa neglelakk (takk, Janne!) og lange øredobber bidro til at ingen tenkte så mye på kroppsdeler som verken hadde sett solstråler eller vekter.

Dere, nå er sommeren her - NYT DEN!

(Det er bare såvidt jeg tør å publisere dette, for jeg ønsker ikke å såre noen. Kropp er jo sensitive greier. Jeg skriver bare litt for å ha det gøy, altså. Håper alt er OK:)