Jordrottesyndromet

Jordrottesyndromet er et syndrom som de fleste husstander lider under. I alle fall ønsker jeg å tro at det ikke bare er noe som rammer oss.
Teorien baserer seg på kvalitative studier gjort over lengre tid i vårt eget hus. Samtidig som enkelte stikkprøver er blitt tatt blant venner og bekjente. Ikke nok empirisk fakta til å skrive dyptpløyende forskningsartikler, men nok til at en blondine i sin beste alder kan blogge om det som tålig god teori.
Teorien baserer seg altså på jordrottene, de som på tegnefilmer alltid hopper opp igjen på uventede og hittil ukjente steder – i det Onkel Donald har tettet igjen alle de andre hullene.
Hos meg er det først og fremst kjøleskap, boder og klesvask som representerer jordrottehullene. Rotet er jordrotten.

For er det ikke sånn, at i det du tror du har sortert, ryddet og vasket det som vaskes kan, så hopper jordrotten opp, peker nese, greiper og ler? ”Jeg er en jordrotte, og du klarer aldri å ta knekken på meg!” Når alle rommene ser fine ut, så velter det grønn og hårete mat ut av de innerste kroker i kjøleskapet. Når kjøleskapet er tatt, så har katten vært en tur på boden og skvettet litt i en krok (den siste du ser i), samtidig som lillesøster har veltet tre av de femten bæreposene med tomme brusflasker (vi har ingen sparekonto, men mange tomme 1,5 l flasker). Og når du har boden under kontroll, så lukter du at klesvasken burde vært tatt. Og så er det bilen. Den er vårt personlige evigvarende jordrottehull. En slags sareptas krukke for søppel og rot. (Derfor la vi nettopp en betydelig sum penger ((som vi slettes ikke har)) i ny bil, som en slags inspirasjon til å ikke oppbevare femten brødskalker i baksetet til enhver tid. Dyr, men effektiv løsning.)
- Jeg er sikker på at det blir mye fortere rotete hos oss enn hos andre, sa jeg til min kjære en dag vi begge lå på knær og vasket flekker under spisebordet i påvente av gjester. (Hvordan hadde det sett ut her om vi aldri fikk gjester? Det er nemlig de eneste gangene alt ser ryddig ut. Bodene er selvfølgelig stengt av når gjestene kommer. Og alle i familien er fint inneforstått med at ingen, absolutt ingen, uansett situasjon, åpner døra til garderoteskapet foran andre.)
- Det kan det ikke være, sa han. Og jeg tror kanskje ikke han kalte meg for sin kjære der og da.
- Jo, sa jeg.
- Det finnes de som alltid har det ryddig til enhver tid. Husstander hvor innehaveren tilbakelent kan si ”du finner det i skapet” uten å være redd for at den besøkende skal bli skadet av ras med ubretta klær som er presset inn i skapet, tomme brusflasker som ligger og venter på å bli båret ut på boden eller vaskemiddel som balanserer i et overfylt skap på badet. Det finnes faktisk hus hvor en kan komme uanmeldt innom en torsdag ettermiddag, og så kan en sette seg ned i sofaen uten og først måtte rydde vekk tre sabeltannfigurer, en klesvask, to PCer og en brødskalk.
(Jeg har sett det "Frustrerte fruer" og på blogger, i alle fall.)

Min kjære ser oppgitt på meg. Snakker en hel del om simple living og livskvalitet.
Jeg må visst leve med jordrottene, viser det seg. Mennesker uten personlig kjennskap til jordrotter har visst ofte verre ting å streve med, mener han.
Og av og til er visst jeg også en jordrotte de andre i huset må leve med.
Javelja.

Inntil videre planlegger jeg å få med døtrene på et ”lage og holde seg til systemer”-prosjekt. Og mens jeg dekorerer Pet Shop og instrumentkasser med søte mønstre, hører jeg at stua igjen er i ferd med å forandres til et jordrottehull. Men et svært så trivelig et, sådan.

(De tre midterste bildene er fra Cath Kidston. Min erfaring er at romatisk og delikat vaskeutstyr fører til økt vaskeglede (jeg har prøvd dem alle), men dog innenfor begrenset tidsrom. Nederst ser en helgens desperate forsøk på å øke ryddeglede hos barna. Hadde ide om å forandre kjedelige IKEAbokser til spenstige og vårlige tildabokser med gavepapir. Nuja. Boksene endte vel opp med å se ut som... ja, gaver. Men det fungerte sånn tålig. Helt til jeg skulle til å dekke de alt annet enn estetiske Hanna Montana boksene, da sa det bom stopp hos innehaveren av rommet. "De rører du ikke, mamma". Og det skal jeg heller ikke. På minst en uke.)