Ensomme bamser

Det er mye fint tilknyttet det å få barn. Det gir for eksempel:

1: Legal unnskyldning i forhold til forsentkomming: "Beklager, men jeg måtte skifte en bleie akkurat idet vi skulle til å gå".

2: En trenger aldri mer streve med å få helt flat mage, det er nok å si: "Jeg har faktisk født to barn," så har en tatt luven av de fleste.

3: Den første tiden er likevel best, da kan man krasje bil, glemme å ta på seg BH eller sovne på offentlige steder, og folk vil likevel kunne trekke på skuldrene, smile vennlig til hverandre og si: "Den ammetåken, den ammetåken."

Men først og fremst hadde jeg sett fram til at det å få barn skulle gi en unnskyldning til å leke, tegne, male og klippe så mye en bare ville.

Nå kommer vi fram til den delen av historien hvor to ting skal sies:

1: Jeg synes ikke legofaktoren har vært tilfredsstillende i forhold til mine forventninger.

2: Jeg tror kanskje det er litt strevsomt å ha meg til mor.

Men faktum er altså det at mine barn ikke er så veldig interessert i å leke med det jeg vil de skal leke med.

Skal en prøve å se situasjonen utenfra, så kan jeg være tilbøyelig til å medgi at jeg helst har kjøpt leker til barna som ENTEN er ting jeg drømte om å ha da jeg var liten, men aldri fikk (eksempelvis nesten komplett samling av Dyreparkenbamser, lekehytte, stort telt på rommet), ELLER leker jeg lekte med da jeg var liten, og som jeg ønsker at barna skal være akkurat like begeistret for som jeg var (er).

Blant annet har jeg ventet 20 år på igjen å kunne leke med de små bamsene fra Sylvanian Families, og hver gang bestemødrene har spurt meg hva jeg tror jentene ønsker seg, har jeg svart: "Sånne små bamser".

Da eldstedattera begynte å ønske seg Barbiehus, brøt panikken løs. Det var nemlig ikke del av min lekeplan. Huset var både for stort, for rosa og for plastikk (og for kjønnskonstruktivistisk). Dermed fant jeg fram to trehus jentene hadde fått for noen år siden. Disse ble malt (her var det et svært lykkelig øyeblikk da vi alle malte sammen), så fikk eldstedattera velge ut "tapet" og "gulvbelegg" fra en Tildabok, vi malte taket med tavlemaling og malte tilslutt på noen sjablonger. I miljøvennlighetens ånd malte vi også de gamle dukkemøblene. Jeg klipte ut duker, og eldstedatteren jobber nå flittig og instenst med et gulvteppe på den lille veven sin. (Mesterverket blir presentert ved en senere anledning). Det ble til og med rammet inn små bamsebilder til veggene.

Bamsene flyttet inn, og mor ropte begeistret på døtrene sine: "Nå skal vi leke! Dette er så GØY, dere!"

...Men da var de nok lei av maset om huset og bamsene. Og de to husene ble stående i litt ensom tosomhet i et hjørne.

Så når barna nå er lagt, så hender det stadig at mor må bort og tørke litt støv i huset (fordi det er så mye mer overkommelig enn mitt eget), reie opp i sengene (og ønske seg et sminkebord), sette fram ny pizza på bordene (fordi en selv så sjelden går ut og spiser), se til at bildene henger riktig, at pianoen står støtt (bamsene trakterer det trolig bedre enn jeg gjør) og at det ligger stryketøy på strykebordet.

For langt inni meg et sted, så tror jeg kanskje fremdeles at bamser som ikke blir lekt med, kan føle seg litt forbigått.