Bunny love - påskemuffins!

Da femårsdagen skulle feires, ga min datter tydelig beskjed: Det skal IKKE være marsipankake i år, mamma!

Samtidig var hun lettere bekymret over hva jeg da skulle servere, for som hun sa: Du er jo ikke så veldig flink til å bake sjokoladekake, mamma.

Selvfølgelig var det en liten knekk for selvtilliten. Og i etterkant hadde vi en lengre periode med Toro, samt veldig trygge oppskrifter (dvs alt som kan serveres varmt med is til. Alt smaker godt så lenge det er varmt. Dagens husmortips!)

Men så hadde jeg noen heldige episoder, og det viste seg at sjokoladekakekommentaren stammet fra et mislykket forsøk på å nå opp til min mors sjokoladekaker. Og det er OK. Mot mors sjokoladekake kommer jeg til kort, og det er helt OK.

Nå har det gått så bra at jeg til og med våget meg utpå marsipanmuffins igjen. Jeg lager sukkerbrød som jeg fordeler i muffinsformer. De deles, fylles med krem, syltetøy og valnøtter og kles med krem og marsipan. Denne gangen skulle kakene serveres til mennesker med lang og solid marsipankakeerfaring, samtidig som de skulle publiseres i aviser, på nett og på tv. 

Inspirasjon hentet jeg fra den fornøyelige siden Family Fun. Min mann stirret betatt på filmen med meg (muffinsdamen, ikke muffinsene), men lo vel litt av at denne "superenkle aktiviteten som selv de minste barna kan være med på" tok meg omtrent tre timer...

Les flere påsketips hos Foreldremanualen.

Den skal tidlig krøkes...

..som skal leve opp til andres drømmer...

For tiden blir det skrevet mye om den nye "husmordrømmen". Jeg beundrer enhver som velger dette. Og lurer på om omgangssyke og klesvask er tatt med i beregningen når Aftenposten betegner husmortilværelsen som "vår tids yoga".

Vel, min mann, som selv hevder å være bedagelig (og latent lat) anlagt, prøver å skufle døtrene inn på en annen vei...

Han mener det er viktig å starte påvirkningen tildlig, og en kveld bestemte han seg derfor for å prate litt med femåringen om utdanning. Siden begge foreldrene bare har endt opp med en haug med humanistiske fag som ikke kan brukes til allverdens, har han sett det som nødvendig å peile barna inn på den brede og litt mer økonomisk trygge vei.

”Ja, når du blir stor, så vil du nok flytte vekk og studere på universitet”, sa han. (I følge mors utdanning skal hun nå være i stand til å radbrekke retotikken og maktdiskursen i denne setningen).

” Kanskje har du lyst til å bli lege eller advokat?”, fortsatte han.

”Hva gjør en advokat, da?” spurte datteren.

”De hjelper folk som har problemer. Og så jobber de mye med papirarbeid”, forklarte han mens han ryddet vekk noen Pet Shop fra den kommende stjerneadvokatens dyne.

”Å, ja”, sa hun som på lik linje med sin mor er en åpensinnet blondine i sin beste alder.

”Har du jobbet som advokat, da, pappa?”

”Nei, jeg kan nok ikke sånn, jeg.”

”Men du er jo så flink til å brette papirfly!”

Lillesøsteren anses å fremdeles være for liten til å være åpen for denne type påvirkning, så hun får fremdeles frie tøler innen husmorleken.

Så får vi heller passe på å fryse ned noen av muffinsene, slik at vi har noe å leve på når studielånet igjen forfaller.

(Det er ikke så mye som skjer her inne for tiden. Men det skal ta seg opp nå!)

Ensomme bamser

Det er mye fint tilknyttet det å få barn. Det gir for eksempel:

1: Legal unnskyldning i forhold til forsentkomming: "Beklager, men jeg måtte skifte en bleie akkurat idet vi skulle til å gå".

2: En trenger aldri mer streve med å få helt flat mage, det er nok å si: "Jeg har faktisk født to barn," så har en tatt luven av de fleste.

3: Den første tiden er likevel best, da kan man krasje bil, glemme å ta på seg BH eller sovne på offentlige steder, og folk vil likevel kunne trekke på skuldrene, smile vennlig til hverandre og si: "Den ammetåken, den ammetåken."

Men først og fremst hadde jeg sett fram til at det å få barn skulle gi en unnskyldning til å leke, tegne, male og klippe så mye en bare ville.

Nå kommer vi fram til den delen av historien hvor to ting skal sies:

1: Jeg synes ikke legofaktoren har vært tilfredsstillende i forhold til mine forventninger.

2: Jeg tror kanskje det er litt strevsomt å ha meg til mor.

Men faktum er altså det at mine barn ikke er så veldig interessert i å leke med det jeg vil de skal leke med.

Skal en prøve å se situasjonen utenfra, så kan jeg være tilbøyelig til å medgi at jeg helst har kjøpt leker til barna som ENTEN er ting jeg drømte om å ha da jeg var liten, men aldri fikk (eksempelvis nesten komplett samling av Dyreparkenbamser, lekehytte, stort telt på rommet), ELLER leker jeg lekte med da jeg var liten, og som jeg ønsker at barna skal være akkurat like begeistret for som jeg var (er).

Blant annet har jeg ventet 20 år på igjen å kunne leke med de små bamsene fra Sylvanian Families, og hver gang bestemødrene har spurt meg hva jeg tror jentene ønsker seg, har jeg svart: "Sånne små bamser".

Da eldstedattera begynte å ønske seg Barbiehus, brøt panikken løs. Det var nemlig ikke del av min lekeplan. Huset var både for stort, for rosa og for plastikk (og for kjønnskonstruktivistisk). Dermed fant jeg fram to trehus jentene hadde fått for noen år siden. Disse ble malt (her var det et svært lykkelig øyeblikk da vi alle malte sammen), så fikk eldstedattera velge ut "tapet" og "gulvbelegg" fra en Tildabok, vi malte taket med tavlemaling og malte tilslutt på noen sjablonger. I miljøvennlighetens ånd malte vi også de gamle dukkemøblene. Jeg klipte ut duker, og eldstedatteren jobber nå flittig og instenst med et gulvteppe på den lille veven sin. (Mesterverket blir presentert ved en senere anledning). Det ble til og med rammet inn små bamsebilder til veggene.

Bamsene flyttet inn, og mor ropte begeistret på døtrene sine: "Nå skal vi leke! Dette er så GØY, dere!"

...Men da var de nok lei av maset om huset og bamsene. Og de to husene ble stående i litt ensom tosomhet i et hjørne.

Så når barna nå er lagt, så hender det stadig at mor må bort og tørke litt støv i huset (fordi det er så mye mer overkommelig enn mitt eget), reie opp i sengene (og ønske seg et sminkebord), sette fram ny pizza på bordene (fordi en selv så sjelden går ut og spiser), se til at bildene henger riktig, at pianoen står støtt (bamsene trakterer det trolig bedre enn jeg gjør) og at det ligger stryketøy på strykebordet.

For langt inni meg et sted, så tror jeg kanskje fremdeles at bamser som ikke blir lekt med, kan føle seg litt forbigått.

Arkiveringstrøbbel

Sommeren 2005 stoppet det opp. Av og til stikker det litt i magen ved tanken.

Album. Nevn ordet foran en gjeng med kjerringer, så vil du se hvordan kvalmen og den dårlige samvittigheten veller opp og fram. Bortsett fra en eller to som kvikner til og begynner å gestikulere med hender fulle av limrester og stempelfarge.

Mange drømmer om en dag og henslengt kunne svare ”ja, greit det”, når noen spør om de kan se i albumet som en da vil kunne plassere sånn passe synlig i stua. Og så kunne nikke smilende til forbløffende sukk og små utrop om hvor vakre og gjennomførte albumene er.

Små dikt, nøyaktige datoer for den ene og andre begivenheten, nydelige rammer og små minner i skjønn estetisk forening.

Jeg vet ikke engang når barna sa sine første ord. Der og da var jeg trolig mer opptatt av å komme i form etter fødsel eller å komme gjennom klesvasken, enn å skrive dagbok.

Nå har jeg imidlertid kjøpt inn fire rosa album, og har lagt følgende strategi:

- Bryllupsalbum er utelukket. Hver gang jeg kommer over de aktuelle bildene blir jeg satt ut av at jeg en gang har vært så ung og pen, og så ender jeg opp med å smådeppe over hvor fort kroppen kan forandres og hvor fort en går fra å være ung og lovende til hengepupper og middelmådig. Nåja. La oss holde oss unna den galeien.

- Ingen er tjent med at jeg lager mer enn ett album per barn per fjerde år. Hvem har vel ikke litt høflig sagt, ”ja, gjerne. Så koselig” når en førstegangsfødende spør om du vil se albumet, og du fortvilet finner ut etter tretti sider at du ikke har kommet lenger enn barnets to første uker.

- Unngå alle bilder a la: Din første bæsjebleie, mamma ammer første gang og SE hvor såre brystvortene er, du bader naken sammen med nabogutten. Alle sånne bilder har en tendens til å bli revet ut når vedkommende nærmer seg 14. Og det vil jo i det lange løp ødelegge estetikken.

- Begrens dill og dall. Stor sannsynlighet for at rosa store blomster og utklipte minibleier er uhyggelig harry i 2030.

- Tidsbegrenset periode: Skal en være skikkelig scrapbooker, bør en helst ha et eget rom hvor bilder, klister og papir kan flyte i fritt system. Tror jeg. Det har jeg ikke råd til sånn umiddelbart. Derfor må stua brukes i sin helhet, men mer enn en helg med papirrot, kan gå på samlivet løst.

- Samkjørte innkjøp: Drømmen om ekstraordinære album har slått ned fra tid til annen, og helst når jeg har passert tilbudskurver med utstyr. Har derfor utallige ark med merkelige mønstre og spenstige klister. Nå vil jeg derimot gå og kjøpe inn alt i samme mønster og så gjøre det hele litt enkelt. En Tildablokk med tilhørende utklippsark til hver av jentene.

Men først skal jeg lage meg en kopp kaffe. Henge opp en klesvask. Og tjo og hei, der ringte telefonen.

Har bildene ventet i fem år, så klarer de vel fem timer, fem dager eller nåja – fem måneder til?

(Bildene er fra forrige ukes albumstunt (det kom overraskende også på meg). Nå har de i alle fall hver sin side i hvert sitt album fra hver sin bok med utklippsark. Tekstene er fra Erik Bye sin "Vesle jente" som er min favorittnattasang (selv om den stadig gir tapt i møte med Sabeltann og Mamma Mia. "Kjære Gud jeg har det godt" er det visst bare jeg som vil synge med på. Legger ved link til "Vesle jente" - selv om den først kommer til sin rett når Lars Lillo-Stenberg synger den.)

D-dagen

Da jeg i går kom hjem med en lys blå Green Gate vekkeklokke i bæreposen, var det jammer og skrål i heimen. Fordi dette var nettopp den tingen min kjære hadde planlagt å gi meg til D-dagen førstkommende søndag. Han hadde til og med kontaktet Cecilie som står bak Emmelines for å høre hvor klokken var å få tak i, deretter hadde han alliert seg med sin søster som skulle stå for innkjøpet.

Nå falt alle planer i grus, og han stilte på bar bakke, klaget han.

Siden jeg er en observant blondine i min beste alder, har jeg registrert at det knyttes mange kvaler til denne søndagen.

Jeg blir lettere rastløs av fortvilte menn, og vil selvsagt gjøre mitt for å hjelpe.

Egentlig kan jeg på ingen måte forstå at morsdag/valentine utgjør en utfordring. Jeg kan her og nå komme på minst 100 ting som jeg hadde blitt glad for. Jeg bestemmer meg imidlertid for å skrive ned en rask liste - etter flow-metoden.

Sjokolade

Muffin

Kaffe latte

Blomster

Sjokolade

Glansa blader

Duftlys

Badesalt

Neglelakk

Morgenkåpe

Pyjamasbukse

Bøker

Sokker (undervurdert kjærlighetsgave)

Fyr i ovnen (eventulet en ovn, om en ikke har det)

Tildastoffer

Noen fine bokser (en trenger ALLTID flere bokser)

Laste ned sanger som en har en historie knyttet til

Sjokolade

Ansiktsmaske

Teppe

Puter

Willow Tree figur

Sjokolade

Slippe husarbeid en dag

Helikoptertur

En tomt med utsikt og strandlinje

Eventuelt et slott i England

Dessuten, og enda viktigere. Husk stadig, omtrent en gang i halvtimen, å si ting som:

- Så pen du er.

- Du må være den søteste kjæresten i hele verden.

- Synes du at du har lagt på deg?!? Nei, nei, nei. Det kan jeg ikke se.

- Jeg synes du ser yngre ut for hver dag.

- Du blir jo bare vakrere og vakrere.

- Du er jo bare sinnsykt pen.

- Jeg synes ikke hun der Isabella Martinsen er noe særlig, jeg.

(Løgn er også en undervurdert kjærlighetsgave.)

Neglelakk og barneoppdragelse

To skjellsettende opplevelser fra søndag:

Opplevelse 1: Jentene gikk sammen med nabojenta om å dekorere neglene sine, og da i realiteten naboens flotte flisbelagte bad med neglelakk. Vi snakker grundig jobb og flere farger. Det er forresten andre gang i år at de gjør det.

Opplevelse 2: Jeg og naboen (fremdeles på talefot, på tross av badet) så første del av filmen ”Anne fra Bjørkely”.

Og nå sitter jeg med en følelse av total forvirring hva angår barneoppdragelse.

Hva hadde skjedd om Anne hadde malt med neglelakk på andres bad?

Hadde min nabokone vært Annes nabokone, hadde døtrene fått hørt noe slikt som dette:

”Det var det jeg sa. Jeg har alltid visst at det barnet betydde ulykke. Gulrotfarget hår (dette handler ikke om hårfarge, og jeg tar heller ikke stilling til ulike fargeskalear på hår her. Siterer bare nabodamen i filmen. Bare for å understreke det) og alt for skral. Det foreldreløse barnet får aldri komme tilbake her eller i noe annet hus i nabolaget.”

Så ville jeg, om jeg var streng (men innerst inne god og kjærlig) formynderinne, sendt barna på loftet hvor de skulle be og grunne over sine handlinger. Og jeg ser for meg at det ville vært snakk om å sitte på rommet i flere dager.

I virkeligheten fikk den eldste imidlertid valget mellom å avstå fra ”Sing Star” en hel uke eller å droppe ukas høydepunkt; koret.

Det er ikke lett å oppdra, synes jeg. Og jeg har en følelse av at Annes nabo hadde ønsket å si en ting eller to til meg også angående mangel på disiplin…

Kanskje skal vi derfor bruke uken til å klippe ut Anne fra Bjørkely-papirdukker (her finner du dem) og snakke om hine hårde tider, nå som også jeg blir avskåret fra å synge Sing Starts "Fabulous" med Sharpey den påfølgende uken.

Ja, for det viser seg at det omtalte barnet har (på tross av en noe skral oppdragelse) fått med seg en ting eller to. Slik gikk det nemlig med valget hennes:

"Hva valgte du?" spurte jeg.

"Koret", svarte hun.

"Det syntes jeg var et godt valg", sa jeg.

Hun så meg alvorlig inn i øynene.

"Ja, mamma. Jeg valgte det viktigste."

(Dette innlegget er dedikert sørlandets beste og mest engasjerende barnekordirigent. Hurra for deg og de du har med deg!)

Jordrottesyndromet

Jordrottesyndromet er et syndrom som de fleste husstander lider under. I alle fall ønsker jeg å tro at det ikke bare er noe som rammer oss.
Teorien baserer seg på kvalitative studier gjort over lengre tid i vårt eget hus. Samtidig som enkelte stikkprøver er blitt tatt blant venner og bekjente. Ikke nok empirisk fakta til å skrive dyptpløyende forskningsartikler, men nok til at en blondine i sin beste alder kan blogge om det som tålig god teori.
Teorien baserer seg altså på jordrottene, de som på tegnefilmer alltid hopper opp igjen på uventede og hittil ukjente steder – i det Onkel Donald har tettet igjen alle de andre hullene.
Hos meg er det først og fremst kjøleskap, boder og klesvask som representerer jordrottehullene. Rotet er jordrotten.

For er det ikke sånn, at i det du tror du har sortert, ryddet og vasket det som vaskes kan, så hopper jordrotten opp, peker nese, greiper og ler? ”Jeg er en jordrotte, og du klarer aldri å ta knekken på meg!” Når alle rommene ser fine ut, så velter det grønn og hårete mat ut av de innerste kroker i kjøleskapet. Når kjøleskapet er tatt, så har katten vært en tur på boden og skvettet litt i en krok (den siste du ser i), samtidig som lillesøster har veltet tre av de femten bæreposene med tomme brusflasker (vi har ingen sparekonto, men mange tomme 1,5 l flasker). Og når du har boden under kontroll, så lukter du at klesvasken burde vært tatt. Og så er det bilen. Den er vårt personlige evigvarende jordrottehull. En slags sareptas krukke for søppel og rot. (Derfor la vi nettopp en betydelig sum penger ((som vi slettes ikke har)) i ny bil, som en slags inspirasjon til å ikke oppbevare femten brødskalker i baksetet til enhver tid. Dyr, men effektiv løsning.)
- Jeg er sikker på at det blir mye fortere rotete hos oss enn hos andre, sa jeg til min kjære en dag vi begge lå på knær og vasket flekker under spisebordet i påvente av gjester. (Hvordan hadde det sett ut her om vi aldri fikk gjester? Det er nemlig de eneste gangene alt ser ryddig ut. Bodene er selvfølgelig stengt av når gjestene kommer. Og alle i familien er fint inneforstått med at ingen, absolutt ingen, uansett situasjon, åpner døra til garderoteskapet foran andre.)
- Det kan det ikke være, sa han. Og jeg tror kanskje ikke han kalte meg for sin kjære der og da.
- Jo, sa jeg.
- Det finnes de som alltid har det ryddig til enhver tid. Husstander hvor innehaveren tilbakelent kan si ”du finner det i skapet” uten å være redd for at den besøkende skal bli skadet av ras med ubretta klær som er presset inn i skapet, tomme brusflasker som ligger og venter på å bli båret ut på boden eller vaskemiddel som balanserer i et overfylt skap på badet. Det finnes faktisk hus hvor en kan komme uanmeldt innom en torsdag ettermiddag, og så kan en sette seg ned i sofaen uten og først måtte rydde vekk tre sabeltannfigurer, en klesvask, to PCer og en brødskalk.
(Jeg har sett det "Frustrerte fruer" og på blogger, i alle fall.)

Min kjære ser oppgitt på meg. Snakker en hel del om simple living og livskvalitet.
Jeg må visst leve med jordrottene, viser det seg. Mennesker uten personlig kjennskap til jordrotter har visst ofte verre ting å streve med, mener han.
Og av og til er visst jeg også en jordrotte de andre i huset må leve med.
Javelja.

Inntil videre planlegger jeg å få med døtrene på et ”lage og holde seg til systemer”-prosjekt. Og mens jeg dekorerer Pet Shop og instrumentkasser med søte mønstre, hører jeg at stua igjen er i ferd med å forandres til et jordrottehull. Men et svært så trivelig et, sådan.

(De tre midterste bildene er fra Cath Kidston. Min erfaring er at romatisk og delikat vaskeutstyr fører til økt vaskeglede (jeg har prøvd dem alle), men dog innenfor begrenset tidsrom. Nederst ser en helgens desperate forsøk på å øke ryddeglede hos barna. Hadde ide om å forandre kjedelige IKEAbokser til spenstige og vårlige tildabokser med gavepapir. Nuja. Boksene endte vel opp med å se ut som... ja, gaver. Men det fungerte sånn tålig. Helt til jeg skulle til å dekke de alt annet enn estetiske Hanna Montana boksene, da sa det bom stopp hos innehaveren av rommet. "De rører du ikke, mamma". Og det skal jeg heller ikke. På minst en uke.)