Mitt sjeldne piano

Jeg fikk pianoundervisning i omtrent seks år. I dag kan jeg ikke engang klunke meg gjennom ”Til Elise” – et stykke som for øvrig representerer mitt musikalske høydepunkt.

Mine foreldre kan umulig ha gjort en dårligere investering.

Men så, ut av det blå, fant jeg ut at det var på tide å gjenoppta mine musikalske krumspill. Egentlig handlet det om at jeg fant Ingrid Bjørnovs pianobok på mammutsalg, jeg likte layouten og syntes hun skrev en morsom intro, det ene førte til det andre, og før jeg visste ordet av det fantaserte jeg livlig om meg selv som lokal korpianist, vår lille familie som omreisende trubadurer (hvor alle var kledd i hvit lin og hadde lette korketrekkere i håret), meg selv som spilte ”Mamma Mia”-låter i festlig lag mens min mann sto lent opp mot flygelet og sang både fløyelsmykt og barskt.




Nå er det snart et år siden vi fikk pianoet.
Jeg hadde to krav: Det skulle være hvitt og det skulle være gratis.
Jeg fikk det som jeg ville. Om en la godviljen til, kunne en kanskje si at en tredjedel av tangentene virket da det kom i hus.
Min "handyman" skrudde det fra hverandre, og sannelig fant han ikke en pinne noen hadde glemt under tangentene. Vips så var det nesten OK.
Så kom min mann i prat med en eldre fyr som stemte pianoer i ny og ne. Og det ble nesten tipp topp.

”Ser man det, ser man det. Det er en sjelden sak dere har her”, sa den gamle og trolig vise pianostemmeren.
”Virkelig?” Spurte jeg høyst overrasket og tilstrekkelig mistroisk.

Det viste seg at ”sjelden” henspeilet på at pianoets bunn var laget av plast, og den gang det ble lansert, viste reklamen en mann som satt med vann til knærne og spilte piano. Det tok ikke lang tid før de sluttet å produsere instrumentet.



Jeg kom til leksjon fem i Bjørnovs bok. Femten minutters øving til dagen er slettes ikke så overkommelig som jeg trodde. Både min mann og mine barn synger fløyelsmykt og barskt foran andre, men det er slettes ikke jeg som er den pene damen på pianokrakken.
Men en sang har jeg lært meg. Så om vi får oversvømmelse i huset en dag, eller om Noas ark skulle inntreffe igjen, så skal jeg synge ”I am sailing” og spille fletta av dem alle.


For jeg er ikke den som slutter å drømme.


(Det første bildet er altså ikke det omtalte pianoet (gid det var), det er hentet fra photobucket. Bjørnov er ikke bare opptatt av piano. Hun bidrar også med fine kreative tips. Som dette eksempelet på å skrive bursdagshilsener med noter. Tjo og ho for notekurset mitt fra 88!).