Drømmehagen

Juleutfordring! (med mening og fine premier)

2010-11-29T18:34:00.002+01:00

Jeg kommer aldri til å bli en jevn og stabil blogger.

Og jo mer travelt det er på jobb, jo mindre blogger jeg.

Den siste tiden har dessuten alt overskudd gått med på årets juleprosjekt: frydpaajord.com.

For to år siden tegnet eldstedatteren en enkel tegning som vi trykket opp på bærenett. Bestefedrene sponset regningen for nettene, og hele salgssummen gikk til julegaver til barn i Burma.
I tillegg inviterte vi venner og familie på juleverksted og julebasar. Den førjulstiden var hektisk. På en annen - og fin - måte. I tillegg bevisstgjorde det oss voksne - og både min datter og flere av hennes venner relaterer fremdeles til Burma.

Siden hele familien nå er forsynt med bærenett, kunne vi ikke gjøre det samme i år igjen. Likevel hadde vi lyst til å beholde noen av tradisjonene fra denne julen.

Flere venner heiv seg på - og vi satser på juleverksted. Vi lager enkle, men fine produkt hvor vi voksne betaler for materialer - og hele salgssummen for varene kan gå til forskjellige nødhjelpsprosjekt.

Det er overraskende enkelt, morsomt, fint og givende å gjøre dette. Vi får mer tid sammen med de vi er glad i. Og vi skaper vår egen plattform for å kunne prate med barna (og hverandre) om vårt medansvar for å gjøre verden litt mer rettferdig.

Fordi vi håper at andre også har lyst til å skape noen nye juletradisjoner - og fordi vi vet at mange mennesker ønsker å gi julen mer innhold og gjør det- lager vi blogg med bloggutfordring. For å inspirere andre til å gjøre noe av det samme - og for selv å få inspirasjon fra andre.

Alle som gjør minst èn forandring i juletradisjonene sine for å skape mer FRYD PAA JORD - og som sender oss noen linjer om det (gjerne med bilde) er med i konkurransen vår. Vi skriver om det dere har gjort - og linker til dere (om dere har blogg), og om dere ønsker det. Hvis du i tillegg legger inn link til FRYD PAA JORD på bloggen din, så får du et ekstra lodd.

Så langt har vi ni premier (vi tar i mot flere), og de er fine:)

(Men ikke link til Drømmehagebloggen. Den er bare fjas og vas og har ikke noe med FRYD PAA JORD å gjøre:) )

Vi har lyst til å vise oss selv og barna våre at det er overkommelig å gjøre forandringer som kan skape en bedre jul og FRYD PAA JORD for mennesker.

Og da går startskuddet for bloggen vår.

Velkommen!

(Og etter jul skal jeg igjen bli en blogger som skriver og leser og legger igjen kommentarer. Men det skjer nok ikke så mye her før etter jul...)

Den internasjonale bamsedagen!

2010-10-27T21:33:00.000+02:00

I dag skulle jeg rydde barnerommene. Akk og ve. Jeg er egentlig litt manisk på at enhver leke skal ligge på sin bestemte plass - slik at vi ikke skal ha puslespill hvor to biter mangler. Resultatet er at ryddejobben blir ALT FOR OMFATTENDE hver gang (de gangene) jeg rydder - i tillegg er jeg redd for at barna egentlig aldri får lekt med duplodyreparken feks - for den ligger jo så godt nedpakket i en Tildaeske...

Derfor vegrer jeg meg for hele opplegget, og utsetter det så lenge som mulig. I dag var det for eksempel ingen vits i å rydde før Pet Shop-hylla var kledd med papir inni og hadde fått sin rette plass på veggen. Følte jeg. (Settekasse med papirbiter inni har plutselig blitt noe som jeg føler jeg må ha, nemlig. Hvem hadde vel trodd at SETTEKASSEN skulle få sin renessanse?!?)

Deretter lot jeg blikket streife over et gulv fullt at hårstrikk og skitne sokker, før jeg umiddelbart følte behov for å bekle også en oppslagstavle jeg hadde malt blå.

Og som siste utsettelse oppsøkte jeg macen og spotify (en rydder mye mer effektivt om Mamma Mia spilles i bakgrunnen), og det ene førte til det andre og plutselig satt jeg der og leste om den internasjonale bamsedagen. Som er i dag.

Etterhvert som jeg faktisk begynte å rydde, og mens jeg sorterte og omorganiserte, gikk det opp for meg at hos oss er er hver dag en bamsedag.

Vi har en egen samling fra Dyreparken.

Vi har bamsesamlinger inndelt i tema Ole Brumm, Pet Shop, Asterix eller afrikanske dyr - for å nevne noen.

Og så er det de bamsene som er som familiemedlemmer. Som har vært med til syden, på fjelltur, til tivoli i København, strandtur på Vestlandet, kino og kirke.

Det er nitti bamser i huset. Pluss en søppelsekk på loftet som skal gis til noen som trenger dem mer.

Problemet med bamser er at de skal vaskes tre ganger i året, har jeg hørt. For å hindre midd i bamsepelsen.
Det er en stor jobb, det. Synes jeg. Som med mange andre huslige oppgaver, var dette noe jeg mer eller mindre ga opp da vi fikk barn nummer to.

Men i dag var ikke dagen for å tenke på triste ting som hvor mange maskiner en må vaske for å komme gjennom 90 bamser tre ganger i året.
Vi hadde heller bamsefest. På nyvasket barnerom! Ikke alle ble invitert. De jubilerende var jo nemlig endelig sortert og plassert oppå alle ledige skuffer og skap. Men vi hadde et trivelig lite is-selskap for de aller nærmeste.

Og dagen ble avsluttet med at jentene fikk velge ut hver sin bamse de kunne gi til barn i Øst-Europa. De fant fram tre bamser. Selvfølgelig burde vi sendt mange flere. Men det er rart med det. Også mor blir litt glad i de vattfylte skapningene... Selv om de skulle vise seg å være fulle av midd.

Drømmer og tilbehør

2010-10-22T17:17:00.001+02:00

Drømmer gjør mennesker lykkelige. Og det er ikke utelukkende snakk om oppfylte drømmer, har jeg hørt. Det er viktig å drømme om ting som ikke nødvendigvis går i oppfyllelse.

Og det er jo fint å huske. På mange måter.

En drøm jeg har, for eksempel, er drømmen om den perfekte piknik. Jeg er helt klart skadet av å ha lest for mange interiør - og livsstilsblader. Bilder og oppskrifter på nydelige pikniker, mat, pynt og dill og dall har gjort skade på min lett påvirkelige sjel.

Du vet, bilder av linbukseoghøyhalsastrikkegensermenn og Noa Noa-damer med små Noa Noa-barn som sitter i en gammel sofa på bryggekanten. De har tatt med seg vimpler, lykter, sølvlysestaker, ullpledd, skinnfeller, atten puter, et crocketsett, en drage, en fancy bålbrenner, en hund og bestikk. Alt dette har de fått med seg i en søt, liten flettekurv. Og alt matcher.

Og de sitter der så rene og pene og spiser salat, laksepølser, noen gulerøtter og sunne muffins. Mens de ler mot hverandre.

Det blir aldri helt sånn når vi skal på tur. Det er høy faktor av snørr, ketchup på kinn, salat mellom tenna (i den grad det er noe mer enn pølser og pølsebrød i sekken) - og vi har veldig få bærbare sofagrupper hjemme hos oss...

I sommer fikk jeg riktignok opparbeidet meg en fin kolleksjon av Greengate kjølebager, blomstrete besikk og tepper. Det var så trivelig, atte. Men nå har høsten kommet. Og sommerblomstrete kjølebager er ikke like stilige på høsttur i skogen. Aner det meg.

I helgen prøvde jeg og jentene oss på sykkeltur til sjøen. Og et øyeblikk så jeg at ulldressen til minstejenta matchet koppen. Jeg følte meg så vellykka.

Ett minutt senere hadde begge jentene veltet kakaokoppene på bestemors gamle, gode ullteppe. Og begge ansiktene var tilgriset med kakao og marshmellows. Og jeg hadde ikke våtservietter med.

Og sånn går nu dagan.

Men jeg drømmer fremdeles. Og er dermed lykkelig.

(Dessuten var turen nesten uforskammet vellykket uansett.)

Og bildene - de er fra Greengate. Selvfølgelig. Livnærer til stort sett alle mine materielle drømmer.

En teori om hverdag og tidsklemma

2010-10-16T10:09:00.000+02:00

Etter en uke i august da jeg blogget fire ganger i løpet av en uke, har jeg siden vært helt offline. Da jeg var helt sykemeldt, var det kjempekoselig å blogge og jeg leste MYE blogg. Og jeg sydde og innredet en del. Det gikk til og med så langt at jeg begynte å lage album.
Alt dette er fremdeles like koselig, men jeg får det bare ikke til å gå opp med jobb, fritidsengasjement – dessuten har jeg det travelt med å “ta igjen” for alle de ettermiddagene jeg lå i senga og måtte sove. Jeg har overskudd til å gjøre noe med barna hver ettermiddag – og det NYTER jegJ

Men dette med at en ikke har (event. føler at en ikke har) tid til alt en ønsker, kalles vel tidsklemma. Jeg velger å kalle det “jordrottesyndromet”.

Jordrottesyndromet er et syndrom som de fleste husstander lider under. I alle fall ønsker jeg å tro at det ikke bare er noe som rammer oss.

Teorien baserer seg på kvalitative studier gjort over lengre tid i vårt eget hus. Samtidig som enkelte stikkprøver er blitt tatt blant venner og bekjente. Ikke nok empirisk fakta til å skrive dyptpløyende forskningsartikler, men nok til at en blondine i sin beste alder kan blogge om det som tålig god teori.

Teorien baserer seg altså på jordrottene, de som på tegnefilmer alltid hopper opp igjen på uventede og hittil ukjente steder – i det Onkel Donald har tettet igjen alle de andre hullene.

Hos meg er det først og fremst kjøleskap, boder og klesvask som representerer jordrottehullene. Rotet er jordrotten.

Energi til minst fem blogginnlegg forsvant da eldstedattera feiret seksårsdag på SFO. Jeg sydde, laget, skrev lister og kjøpte pynt til den store gullmedalje. Noen har ikke lært en døyt av halvannet år med tretthetssyndrom... Men min kjære tar seg utvilsomt godt ut i kongekappe og "kongelig budbringer"-kappen min, synes jeg.

For er det ikke sånn, at i det du tror du har sortert, ryddet og vasket det som vaskes kan, så hopper jordrotten opp, peker nese, greiper og ler? “Du klarer aldri å ta knekken på meg!” Når alle rommene ser fine ut, så velter det grønn og hårete mat ut av de innerste kroker i kjøleskapet. Når kjøleskapet er tatt, så har katten vært en tur på boden og skvettet litt i en krok (den siste du ser i), samtidig som lillesøster har veltet tre av de femten bæreposene med tomme brusflasker (vi har ingen sparekonto, men mange tomme 1,5 l flasker). Og når du har boden under kontroll, så lukter du at klesvasken burde vært tatt. Og så er det bilen. Den er vårt personlige evigvarende jordrottehull. En slags sareptas krukke for søppel og rot. (Derfor la vi nettopp en betydelig sum penger ((som vi slettes ikke har)) i ny bil, som en slags inspirasjon til å ikke oppbevare femten brødskalker i baksetet til enhver tid. Dyr, men effektiv løsning.)

"If you can`t beat them..." Jeg er ikke særlig god på det der med kake. Jeg forsto raskt at "elegant" ikke er noe jeg mestrer - og fylte derfor heller på med alle e-stoff kakepynttingene jeg rasket med meg fra Danmark i sommer!

- Jeg er sikker på at det blir mye fortere rotete hos oss enn hos andre, sa jeg til min kjære en dag vi begge lå på knær og vasket flekker under spisebordet i påvente av gjester. (Hvordan hadde det sett ut her om vi aldri fikk gjester? Det er nemlig de eneste gangene alt ser ryddig ut. Bodene er selvfølgelig stengt av når gjestene kommer. Og alle i familien er fint inneforstått med at ingen, absolutt ingen, uansett situasjon, åpner døra til garderoteskapet foran andre.)

- Det kan det ikke være, sa han. Og jeg tror kanskje ikke han kalte meg for sin kjære der og da.

- Jo, sa jeg.

- Det finnes de som alltid har det ryddig til enhver tid. Husstander hvor innehaveren tilbakelent kan si ”du finner det i skapet” uten å være redd for at den besøkende skal bli skadet av ras med ubretta klær som er presset inn i skapet, tomme brusflasker som ligger og venter på å bli båret ut på boden eller vaskemiddel som balanserer i et overfylt skap på badet. Det finnes faktisk hus hvor en kan komme uanmeldt innom en torsdag ettermiddag, og så kan en sette seg ned i sofaen uten og først måtte rydde vekk tre sabeltannfigurer, en klesvask, to PCer og en brødskalk.

(Jeg har sett det i "Frustrerte fruer" og på blogger, i alle fall.)

Det er én ting jeg prøver å få tid til i høst - og det er bading i sjøen! Her er jeg fra forrige søndag. Tror jeg roper like mye her som under fødsel. Men det skal visst gjøre godt for helsa. Og DET blogger jeg om: bombehopp.blogspot.com.

Min kjære ser oppgitt på meg. Snakker en hel del om simple living og livskvalitet.

Jeg må visst leve med jordrottene, viser det seg. Mennesker uten personlig kjennskap til jordrotter har visst ofte verre ting å streve med, mener han.

Og av og til er visst jeg også en jordrotte de andre i huset må leve med.

Javelja.

(Skrev om teorien første uka jeg blogget. Men da var det stort sett bare Janne Lillan som leste, og hun syntes det var kjekt å lese om nettopp dette- så da brukte jeg noe av det igjen. For deg, min aller beste Janne!:)

Handy Mandy

2010-09-12T22:11:00.000+02:00

Min mann er min mest trofaste leser.

Nå mener han det har blitt for mye bilder og hobby og interiør og sånt i Drømmehagen. Litt kjedelig, mener han. Han synes det er mer festlig når jeg SKRIVER om noe.

Men hverdagen føles litt full og hodet litt tomt, så jeg vet ikke helt hva denne skrivingen skulle omhandle.

Så kom jeg på at det er ett innlegg jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men ikke helt har hatt mot til å ta fatt på.

Av respekt for min kjære. Og av hensyn til at jeg gjerne vil få solgt dette huset om noen år (når jeg har begynt å spille lotte - og følgelig vunnet i lotto).
Men siden det er han selv som spør - ja, la meg ta det, da!

Min kjære er flink til mye. Men han kan ikke sies å være mr Handy.
Jeg er heller ingen byggmester. Ei heller mekaniker. Og vi har heller ingen handy besteforeldre som renner oss ned med hammer og spiker.
Følgelig kan det lønne seg for oss å kjøpe HELT nytt. Uansett om vi snakker om bil eller hus.

Men så viste det seg at selv om man kjøper nøkkelferdig bolig, så er det noen få små ting en selv må installere. Og da er det mye som kan gå galt. For eksempel:

Fordelen med hull rett under vasken er at de naturlig blir fyllt med skit - og dermed stadig blir mindre synlige!

- Under vasken skulle min kjære sette inn søppelbøtte. Sånn til å skyve att og fram. Han fulgte bruksanvisningen og satt i fire solide skruer. Men da han skulle sette byggverket inn i skapet, hang det bekymringsverdig godt fast i den nye parketten. Utenfor skapet. Vi må snart se til å få gjort noe med de hullene.

- På badet ville jeg ha en lang og stor Ikeahylle. For å sette den opp måtte min kjære skru tolv store gipsskruer i veggen. På den tolvte skruen registrerte han motstand og en litt rar lyd. Det viste seg å være et sikringsskap på andre siden av veggen... Heldigvis selger Skeidar store bilder som NESTEN dekker alle de tolv hullene...

- Noe av det første min kjære ønsket å få på plass i ny bolig, var parabol. Han mente at dette var noe han kunne fikse på egenhånd. I ulende vind og snøstorm balanserte han oppunder mønet og spikret opp det mest sinnsyke parabolopphenget i nabolaget. Det er en sånn ting en selv blir vant til å se på etterhvert - og dermed ikke tenker så nøye over - men da maleren kom neste sommer, lo han høyt over innretningen.
Parabolen kom opp den, men uansett hvor mye den sindinge sørlendingen ropte og mumlet og skrudde - var skjermen like svart. Til slutt måtte han ringe parabolmannen. Han kom flirende ned fra loftet og sa det var godt opplegget ikke hadde fått stå i mer enn en time - for min kjære hadde laget et system av plastrør som i løpet av få dager ville ledet flere liter regnvann inn på loftet.

- Vi trengte en ny bokhylle (vi trenger alltid en ny bokhylle...) Denne gangen var det snakk om en Billyhylle hvis min mann spikret 25 små spiker i, før han snudde hyllen og så at finèren lå feil vei. Det fine er at hyllen i dag har en slags vintagelook - da det virker som om at små, svært systematiske maur har vært på ferde i hyllen og gitt den PERSONLIG preg.

- Helt til slutt ville jeg jo gjerne ha en lekehytte. Vi laftet og lo og grein litt unerveis i byggeprosessen. Men til slutt sto hytta der. Dessverre ble utsikten gjennom taket og øverste del av veggene bedre for hver vinterstorm det året. Alt måtte ned - og settes opp igjen.

Om en måneds tid åpner Ikea i nærheten av oss. Jeg har ennå ikke pakket ut alt tøyet etter ferien (!) - fordi jeg venter på nytt herlig, enormt stort og luftig og praktisk skyvedørsskap fra Ikea til soverommet. Dette vil bli vårt største byggeprosjekt så langt. Jeg planlegger å skrive en gjensidig kontrakt som sier at det "ikke er anledning til å ta ut separasjon de neste tre månedene" - da jeg ser for meg uker med bygging, riving, bygging og frustrasjon.

Min svigerinne, som er gift med min manns bror (som heller ikke er særlig handy), leide tilslutt inn naboen som vaktmester. Det er mulig det kan lønne seg å ta en telefon til ham...

Se det, kjære, - dette var ikke et uinteressant hobbyinnlegg, vel!?!

(Nå virker det som om at jeg ikke er fornøyd med min kjære. Det ville vært helt feil. En mann som kan bygge hus, men som ikke kan spille gitar, gi en livssynsmessig analyse av en bok eller en film - eller som kjenner Shakespeare - han er meg helt uinteressant som ektemann.)

Kosmetikk takk

2010-09-10T17:33:00.000+02:00

I etterkant kuttet jeg såpen i fire. En til hver figur.

I dag hadde mistejenta håret fullt av tran. Men ville ikke bade. Det er en dårlig kombinasjon for inneklimaet. For å få lokket henne opp i badekaret, lagde vi såper og badesalt.

Vi setter figurene i temmelig umiddelbart. Såpemassen stivner fort, og såpene er enkle å ta ut.

I skapet hadde vi litt såpemasse, såpefarge og såpelukt stående. Og dermed var det hele unnagjort på et kvarter. Den eldste laget Pet Shop-såper, den yngste laget Sabeltann-såper.

Siden det hele gikk så fort unna, og siden jeg endelig hadde klart å bane meg gjennom boden fram til hobbyartiklene, fikset vi badesalt samtidig. Vi heiv badesalt i en bolle - sammen med farge og lukt - og så rørte jentene rundt. Yngstedattera smakte litt. Det er ikke noe vi umiddelbart anbefaler andre å prøve.

(Bøyde to urteskilt og skreiv forbokstavene deres på. Skiltene ble til fine badesaltklyper.)

Så nå skvulper Sunniva, en Pet Shop eremittkreps og to jenter i badekaret. Men hun med tran i lokkene ville ikke vaske håret. Dermed sitter jeg nå i en eim av tran og såpelukt - som minner mistenkelig om billige håndsåper fra Nille...

God helg!

Jeg bare nevner at jeg ikke trenger bad med badesalt - da jeg skal ut og bade i sjøen i dag. Hø, hø, hø.

Blått er det nye rosa

2010-09-07T21:54:00.000+02:00

Vi sto i butikken på lørdag og skulle kjøpe inn høstluer. Jeg sto med en "Hello Kitty"-lue i hver hånd. En grå og en rosa lue.

- Hvilken vil du ha? spurte jeg skolejenta mi på snart seks.

- Den grå.

- OK. Men den var ikke litt kjedelig, da? Jeg syntes den rosa var litt fin, jeg, sa jeg.

Da sa hun det som lot meg forstå at rosaperioden for alvor var over.

- Jeg ville ikke tatt i den engang, mamma.

Med en ny og urovekkende skarphet i stemmen.

Jeg forstår jo også at seksåringer ikke kommer på slikt av seg selv. Hun må jo ha det fra noen. Og sannsynligvis er det meg. De siste dagene har jeg vandret i selvransakelse og prøvd å finne ut når jeg har sagt nettopp dette i den tonen. (Jeg har såpass selvinnsikt at jeg forstår at det ikke er OK at seksåringer svarer på den måten).

Så langt har jeg resonnert meg fram til at setningen ble uttalt på julaften da mannen min, i et forsøk på å være morsom, ga meg en pocketutgave av en eller annen bok fra "Norges beste" eller hva de heter for noe (de som reklameres for på radio - en eller annen skjønnhet som har blitt gravid med en eller annen og så kommer den lokale presten eller lyrikeren på stedet ridende på en hvit hest og så kliner de og så - vel, reklamen gikk ikke lengre.)

Seksåringen har plukket opp setningen - spart på den - og cashet inn på riktig tidspunkt.

Vel, jeg liker blått. Og er vel litt lettet over at den lille snella som så langt bare har interessert seg for skuespill, sang og dans nå tøffer seg opp litt (hun vasser nå forøvrig rundt i turkis onepiece og skatelue og bærer en turkis sekk på tyggen).

Derfor var jeg strålende fornøyd da jeg i dag kom over et perlekupp i embets medfør. 30 kroner for en pose med perler. Flere av perlene hadde tidligere kostet det samme per stk. Disse skal nå erstatte plastperlene i godteriposene i forestående prinsessebursdag.

Seksåringen selv var strålende fornøyd.

Hun kikket på alle de små glinsende kulene - før hun bestemt plukket ut èn av kulene.

- Denne skal ikke være med, mamma. Det skal BARE være blått, vet du.

Og når jeg kikker etter, så registrerer jeg jo små røde prikker på nettopp denne perlen.

Så jeg sier, men ikke høyt - for da hører vi det snart igjen rundt middagsbordet - Hva skjer'a!?!

Prinsessebursdag

2010-09-06T18:26:00.000+02:00

Skulle det noensinne bli aktuelt med et tredje barn (noe det hersker tvil om), skal det hele planlegges ut fra at fødsel (og dermed påfølgende barnebursdager) ikke havner på samme tidspunkt som de to andre.

Vi har akkurat feiret treåringen fire dager på rad.

Jeg prøver fremdeles å komme meg. Men ikke før er marsipanmuffinsene rukket å bli grønne og hårete innerst i kjøkeskapet, så er det ny barnebursdag på trappene.

Med to jenter i hus har jeg sagt nei til prinsessebursdag så lenge som mulig. Vi har de siste årene hatt kattebursdag (hvor jubilanten naturlig nok fikk katt. Og vi boltret oss i Hello Kitty-effekter), vi har hatt jungelbursdag (se Dansukkers bursdagstips. Sydde slanger og safaritelt og dro på løvejakt) og favoritten er helt klart eventyrbursdag. (Hele bursdagen var lagt opp etter et eventyr om den forsvunnede bursdagssangen. Vi var i skogen, fant skatter, møtte en ulykkelig konge og fant et godtetre.)

I år ga jeg etter for prins og prinsessebursdag. Og det ble riktig så trivelig:)

Åpning og velkomst: Prinsessesang på cd-spillern, såpeboblemaskin - og alle fikk tilbud om å bli malt litt i ansiktet. Genial ansiktsmaling, som Clas Olsson selger litt billigere enn Panduro. Gode beskrivelser følger med. Med enkle grep kan en male fine prinsessedetaljer i ansiktet. Vaskes greit av med vann.

Og såpeboblemaskin er en oppfinnelse jeg bare blir mer og mer glad i!

(Prinsessen hadde også en sabeltannbursdag. Malingen fungerer også godt for sjørøvere.)

Vi gikk raskt i gang med pølsene. Her er det noen skitne detaljer. Men man arrangerer vel ikke barnebursdag uten Vanish lett tilgjengelig..?

Rett før pølsekaoset nådde sitt klimaks, kom prinsessen på besøk. Hun hadde glemt å barbere armene, men ellers var det meste OK. Hun sang og danset prinsessedansen. Og alle fikk være med. (Den som skulle være så heldig å kjenne en vaskekte prinsesse, kan be henne om å bryte inn og vise barna hvordan prinsesser egentlig skal danse! ;) Takk til sessa!)

Etterpå tok prinsessa barna med opp til slottstårnet hvor de skulle finne en skatt.

I teltet fant de en skatt. I stedet for godter, fikk alle perler og tråd. (Pluss en pakke Mambo-godter. Ungene fikk FEMTI slike i gave i sommer - og jeg syntes det var helt OK at andre barn heller kunne ødelegge tennene sine med dem:) :)

Plutselig forsvant treåringene inn i en stille og rolig verden. Vi voksne fikk slurpet i oss en kopp kaffe (eller pepsi max) og min kjære fikk med seg noen sterke mødre til å løfte opp plata under ovnen hvor noen hadde sluppet ned et glass brus.

Kakespisingen trenger vi heller ingen bilder av. Jeg hadde kjøpt inn glitterglasur i lilla og rosa i Danmark. Resultatet var helt sinnsykt og trenger absolutt ikke publiseres. Dessuten hadde treåringen klatret opp på benken og tatt et godt stykke fra midten av kaka før gjestene kom.

På slutten av selskapet satt jeg fram skumgummipapp (hva heter det, da?!?) som hadde små speilplater limt på. (I Kristiansand kan en få kjøpt disse i Voie. Tror jeg betalte seks kr per stk. Måtte selv slipe dem, men fikk med pussepapir.) Min kjære hadde hjulpet til å male krone på platene - med verdens dårligste glitterpenner (ikke alt bør kjøpes på CO).

Barna fikk pynte med klister og glitter. Og alle fikk skrive "verdens fineste prinsesse" eller noe sånt på (jeg synes "verdens fineste prinsesse"-greia er noe tøys. Men nå var alle hemninger nede - og vi slo oss helt løs. Retorikken og oppdragelseseffekten får vi ta oss av senere...)

Så det var det.

En koselig bursdag. Nå skal vi bruke kvelden på å skrive en invitasjonsliste til seksårsdagen da hele programmet skal gjentas. Jeg gledegruer med:)

Kommer plutselig tilbake...

2010-09-05T20:40:00.000+02:00

Hvorfor sommeren førte til bloggstopp, det vet jeg ikke helt. For her har det vært barnesitat, reisetips, deilige matretter, blomstrete tepper og puter, gode bøker, fine sanger og opplevelser i fleng.

Jeg har hatt en sommer med frihet, fred og flow.

Nå er målet å beholde sommerfølelsen så lenge som mulig. Derfor har jeg nektet å finne fram høstklær, og går konsekvent i tunika med tights under. Eventuelt så hullete dongeribukser at det meste av beina får tilført sommersol uansett. (En mannlig kollega har sagt at om jeg sender buksene hjem med ham, så skal han sy dem for meg. Jeg avstår fra å ta hintet.)

Del to av "bevar sommeren"-planen er å bade. Den som vil følge med på dette prosjektet, kan lese på Bombehoppbloggen som handler om denne delen av livet mitt. (Jeg advarer mot utstrakt selvskryt her, og tildels mykpornografiske bilder. Men vi skal prøve å holde oss innen forsvarlige rammer.)

Jeg har heller ingen planer om å pakke fram "vinterinteriøret". Nei, her skal det være småblomstrete, prikkete og stripete for alle penga. Enda en stund.

Jeg våger å påstå at jeg er temmelig god på piknikpikkpakk. I sommer var gleden stor da jeg i Danmark fikk kjøpt fire nye strandtepper, 97 blomstrete pappkrus og 97 tallerkener, fargerike bokser fra Rice og fantastiske blomstrete Greengate-kjølebager. Min mann må naturlig nok bære en del på dette. For hans del må visst gjerne vinteren med de mørkere fargene komme. (Men egentlig tror jeg han liker det:)

Jeg blir på gråten hver gang jeg tenker at dette kan være årets siste piknik. Men hvem har sagt at en ikke kan ta med vatt-tepper og kjølebag i skiløypa, egentlig...

Og sist, men ikke minst, skal lekehytta få stå så lenge som mulig. Det er visst ikke så populært blant mine barn å leke i hytta. Men jeg elsker å dille og dalle der ute. Det er forunderlig mye mer overkommelig å innrede en lekehytte slik en vil, enn et hus. Og det er enklere å vaske ned en lekehytte enn et hus. Dessuten er møblene som skal males mye mindre, og det samme gjelder vegger og tak.

Lekehytta har blitt bygd i to omganger. Slik det gjerne er hos oss. Første året bygde vi hytte. Andre året reiv vi taket og satt det opp på nytt. Denne gangen med eksperttips i bunn. Da taket var satt opp, hadde hyttens rettmessige innehaver kun ETT ønske: Taket skulle være lilla.

Siden vi er elendige på grensesetting, og siden vi på lik linje med de fleste andre av dagens foreldre, lever ut våre tapte barndomsdrømmer gjennom våre barn (har da lest det i en artikkel), ble taket lilla.

Siden har innehaveren knapt registrert hytta. Heldigvis har minstejenta i huset fattet interesse. Og det er godt, for ellers hadde jeg måttet tilbringe ettermiddagene der alene.

Så nå planlegger jeg å blogge fra lekehytta framover. Jeg har alliert meg med lyslenker fra IKEA. Og ved hjelp av skøyteledningen får jeg til å intallere verandavarmer i hytta. Der skal jeg sitte og skrive om tapte sommerminner fra 2010. Jeg har flere minnebrikker med bilder, nemlig...

Og så skal jeg lese bloggene deres igjen. Men mindre dere skriver om peiskos og strikket julepynt, da...

Vi sees på da, dere!

Klem fra Karen i hagen:)

(Skal slutte å kalle meg Kallemillelente, har jeg nemlig tenkt. Når jeg nå er der at jeg publiserer bilder av meg selv fra jeg bader i gjennomsiktig undertøy på Bombehoppbloggen, så nytter det ikke å ha nettpanikk og kalle seg med rare kallenavn fra barndommen på den andre bloggen. Karen heter jeg. Og her er jeg Karen i hagen.)

Bikinisesong og traumer

2010-06-27T22:32:00.000+02:00

Bridget Jones iført badedrakt. Og lettere til sinns enn det jeg var på fredag...

Fredag: Ved siden av et barnebasseng, sammen med flere tusen andre mennesker, innser jeg at jeg ikke har tatt alvoret ved bikinisesong innover meg før det plutselig var for sent. Dette gikk galt:

Januar: Gikk inn for å slutte med Pepsi Max. Men så var det så kaldt og fælt ute og jeg gikk på en Pepsi Max-smell. Igjen.

Februar: Jeg kjøper inn alt tilbehør og lager de lekreste kyllingsandwicher med masse salat og kylling. Men det blir dårlig tid på morgenen og jeg går tilbake til kjøpelunsj på jobb. Salaten blir hårete og grå i kjøleskapet.

Mars: I et øyeblikk hvor blodsukkeret må ha vært svært lavt, og impulskontrollen på bunn, kjøper jeg sykkel på XXL. Et kupp! Kjøper sykkelbukser, hjelm og alt annet samtidig. Matte har aldri vært min greie (jeg er tilbøyelig til å anta at mennesker som liker matte er lettere dysfunksjonelle), likevel regner jeg med stort mot ut hvor mange tusen jeg ALT i ALT vil spare på å begynne å sykle til jobben. I tillegg vil jeg kunne spise hva jeg vil, og likevel forbrenne supermye før bikinisesong. Alt er fint, helt til jeg forteller om sykkelplanene på jobb. Vi må vaske lunsjbordet etterpå, for der har latteren rammet mine kollegaer så momentant at lunsjen flyter fritt. Viser seg at jeg verken har tenkt på at jeg må gjennom 2321 meter lang tunnel på vei til og fra jobb, ei heller at den eneste dusjen som finnes på jobb er en liten slange med kaldt vann som er plassert over et gammelt hammonorgel, ved siden av et sikringsskap. Det blir helst bil framover.

Ikke til å stikke under en stol at det ble mye muffinskos i vinter.

April: Jeg har nå jogget jevnlig i over et år. Egentlig har jeg alltid vært flink til å trene. Men nå, med jevne løpeturer, har jeg LAGT PÅ MEG. Hva!?! I et lyst (eller mørkt) øyeblikk på joggetur, tenker jeg at hvis jeg utelukkende lever på smoothies, grønnsaker og frukt i TO måneder, så må jeg jo være der jeg vil innen fellesferien. Samme ettermiddag kommer jeg på at jeg egentlig ikke liker frukt så godt, men at sjokolade er deilig...

Mai: Jeg runder tretti, finner mitt nye og mer modne og indre opplyste meg, og bestemmer meg for at det er helt OK å gå opp en klesstørrelse for hvert tiår. Da blir jeg akkurat passe god og rund bestemor innen en passende alder. Får noen deilige tunikaer og kjoler som skjuler det som bør skjules - og glemmer bikiniinfernoet for noen uker. Tenker at så lenge håret er langt og blondt og kroppen solbrun, så er det ingen som bryr seg med resten.

Juni: Vi befinner oss altså på åpningen av Sørlandets nye attraksjon: Badelandet. Plutselig står jeg blant tusener av andre mennesker. Og av disse er halvparten utstyrt med kamera. Og halvparten av disse igjen tar bilder til blader, aviser, nettaviser og magasiner. Panikken rammer meg. Jeg går rundt i halvørska og mumler "jeg kan passe på vogna og bilnøklene, bare bad dere". Jeg har helt glemt å sole annet enn armer (ryggen er bare rød og flasser) og bein. Bikinisesongen kom litt brått på.

Bilde fra åpningen av Badelandet. Hvor jeg IKKE sprader rundt i bakgunnen (bildet er frekt og freidig lånt av Dyreparken.com. OK? Håper jeg...

I etterkant, da jeg kom hjem, bestemte jeg meg imidlertid for å komme meg i bikini igjen ved første anledning. I frykt over at døtrene skal snappe opp mammas forvirrede tanker og dermed ende opp med ødelagt kroppsbilde. Dessuten kom jeg til å tenke på at det trolig ikke er noen som legger merke til hvordan andre ser ut på sånne dager - for de fleste av oss er jo så stresset på egne vegner.

Og det siste dessuten-et: Jeg gikk hjem og leste fra visdomsboken "Bridget Jones". Min kjære Bridget hadde slanket seg i ATTEN år (med selvdisiplin på mitt nivå), og hadde endelig nådd idealvekten. Etter hennes første fest med ny idealvekt, ringte hennes venn Tom og spurte om hun var syk, hun så nemlig så dratt ut, litt sliten og tam.

Bridget reflekterer følgende: "Nå føler jeg meg tom og forvirret - som om et teppe er revet bort under føttene mine. Atten år - bortkastet. Atten år med innkjøp av lange skjorter og gensere og rygging ut av rom i intime situasjoner for å skjule baken min. Millioner av ostekaker og tiramisuer, titalls millioner skiver med emmenthaleost som ble lagt igjen på tallerkenen. Atten års kamp, forsakelse, slit og strev - til hvilken nytte? Atten år - og resultatet er "sliten og tam". Jeg føler meg som en forsker som oppdager at hele livsverket har vært et eneste stort feilgrep."

Tildadukkene. Ikke helt strømlinjeformede. Men til å bli glade av - og i. Sånn er det gjerne her i livet.

Jeg gleder meg over at Bridget kunne ta smellen for meg, så slipper jeg det selv. Og i dag badet jeg derfor blant tusener andre mennesker. Og satset på at Jannes bringebærrosa neglelakk (takk, Janne!) og lange øredobber bidro til at ingen tenkte så mye på kroppsdeler som verken hadde sett solstråler eller vekter.

Dere, nå er sommeren her - NYT DEN!

(Det er bare såvidt jeg tør å publisere dette, for jeg ønsker ikke å såre noen. Kropp er jo sensitive greier. Jeg skriver bare litt for å ha det gøy, altså. Håper alt er OK:)

Forballgalskap og bleier

2010-06-22T16:22:00.000+02:00

Det er dessverre en utbredt misforståelse at paven har uttalt: ”av alle unyttige ting, er fotballen det viktigste”. Jeg er redd det har legitimert mye galskap.

VM og fotball tar så mye plass. Synes jeg.

For eksempel la en kampen mellom Danmark-Kamerun midt i Victorias bryllup. Her har det nok ikke vært samlivsterapauter involvert i koordineringen av vielse/kampoppsett. Jeg aner en del irritasjon i de norske hjem den kvelden. (For ikke å snakke om blant de danske gjestene i bryllupet).

En skal ikke se bort fra at krangel, murring og dårlig stemning fra denne kvelden på sikt kan føre til utstrakte samlivsproblemer blant landets par.

Hos oss så vi kamp. Jeg har nemlig fått med meg at en del mener at det er ”mindre intelligent” å være opptatt av de kongelige.

Under bryllupssendingen før kampen ble det visstnok tydelig for mine familiemedlemmer at jeg kunne mer om de kongelige enn både de og jeg hadde trodd. Så da kampen begynte, var jeg såpass beskjemmet over min kongelige ekspertise, at jeg valgte å ikke protestere mot kamp på TV.
Men om det er ”mindre intelligent” å være opptatt av kjoler, prinser og blomster, er det overraskende stuereint å like fotball. Og alle vil være med på festen. Til og med Libero har slått seg på fotballbølgen.

Da jeg skulle kjøpe bleier til minstejenta, kom jeg hjem med en pakke der alle bleiene hadde fotballnummer bakpå.

I går var jeg og jentene i Dyreparken. Ved slutten av dagen benket vi oss foran forestillingen ”Kardemommebyfesten”.

Bildet har ikke noe med saken å gjøre. Men er fra gårsdagens Dyreparktur. Snille dyrepassere lar barna hjelpe til med fòringen. I alle fall om mor legger godviljen til når hun spør (Ja, hver gang NÅR mor spør dyrepasserne om noe, det er nok ikke bare snakk om den gang DA...)

Yngstedattera hadde relativt kort kjole, og hadde kastet tightsen. (Slik tøffe jenter gjerne gjør.)

Dermed har nok den tre år gamle gutten bak henne sett litt av bleiebaken...

Han sneik seg innpå bakfra. Og midt under ”papegøyen fra Amerika” så han sitt snitt til å løfte opp hele kjolen hennes – og stirret begeistret på fotballbleierumpen.

Paven burde snarest på banen og uttale seg om fotball igjen. Formanende denne gangen. For å redde frustrerte fruer, enkle guttesjeler, overivrige bleiedesignere og skrantende ekteskap fra fotballens galskap. Men jeg er redd skaden allerede har skjedd…

Award til alle!

2010-06-20T23:32:00.001+02:00

Sharing some love!

Fordi Victoriatiden er tilbake (for ei dame hun er!), fordi det er sommer og sol, fordi supervenninner arrangerte overraskelsesbursdag for meg på fredag - og fordi jeg nok er litt sosialdemokrat - så skal jeg i dag feire med å gi videre awarder og utfordringer.

Jeg blir kjempeglad for awarder. Men så synes jeg ikke det er så lett å gi videre. Her er jeg direkte skadet av for mange jobber der mye handler om å formidle at alle er like flotte, "det er ikke det du får til, men den du er som betyr noe" - i tillegg til at en har mast en del på ungdommer om at "ingen må utelukkes nå", "dere må ikke gjøre forskjell på noen" osv osv. Derfor er jeg ikke helt komfortabel med å skulle dele ut til bare noen få.

Blomster på trappa mi.

Men nå har jeg altså gjort noe lurt. Synes jeg. Jeg har spart på awarder og utfordringer. Og nå skal det drysses ut! (En gang før har jeg trukket noen linjer til Gjerdrem og inflasjon angående awarder og sånt, men nå tar jeg det helt ut andre veien.) Jeg har tenkt å gi til alle følgerne mine (Nå er det fint å være liten blogger uten 1000 følgere!)!

Først: Janne Lillian. Initiativtaker til overraskelsesbursdag, fantastisk venninne, inspirasjon, glede, lyttende og morsom - jeg er så utrolig glad i deg! Du er noe helt for deg selv! Og så har hun til og med en kjempefin blogg!
Du får "beautiful blogger" award som jeg fikk fra Cecilia.

Og Cecilia - som har en blogg som alle burde besøke så ofte som mulig - får utfordring om å skrive seks positive ting om seg selv - og legge ut et bilde. Jeg vet du har gjort det før, men dette er egentlig bare for å få sagt at jeg er så glad jeg har truffet på deg her inne på word wide web:)

Utfordringen, som jeg fikk av Janne Lillian, går også til min kjempegode venninne Maren Elise. Nå må du blogge, da, Maren!
Lina er en kjempefestlig trønder. Sett bort fra at hun ikke avstår fra trønderrock, så er dette utelukkende et berikende bloggbekjentskap.
Elisabeth er en av disse bloggerne som må ha eget energilager, og som dermed får presset over gjennomsnittet mye blogging og kommentarer inn i hverdagen. Takk for alle koselige kommentarer, Elisabeth. Jeg liker deg:)
Vivian har en veldig koselig blogg som jeg stadig kikker innom. Nå for tiden får jeg litt dårlig samvittighet når jeg er innom, for Vivian trener og planter blomster - noe jeg ikke helt har klart å følge så godt opp denne våren...
Den sjette bloggeren som får denne utfordringen, er Drømmehjerte. Smartere dame skal en lete lenge etter. I tillegg til å være faglig dyktig, viser hun seg nå å være en fantastisk syerske! Jeg bøyer meg i støvet for deg:)

Så tar vi en "beautiful blogger", dere. Heidi, som skriver så fint og ærlig, og som jeg bare blir mer og mer glad i, har gitt meg en slik award. Jeg takker - og tillater meg å sende den tilbake! Deretter sender jeg den videre til Anne Grete med Gledelig Tanke. Takk, Anne Grete, for det du deler med oss andre. Er det noe av det jeg leser på blogg, som jeg helst skulle hatt i bokform - så er det dette. Gå innom og les! Men husk lommetørkle...

Barbro og Størstepia har gitt meg en utfordring om å skrive seks positive ting om meg selv. Pluss bilde.
Jeg sender utfordring til Bustenellik. Veldig morsom blogg som jeg smiler godt med. Og hun har en giveaway nå som dere andre bare skal se til å ligge unna, for den vil jeg vinne. Tjoho:)
Bergljot er blant mine favoritter. Når jeg leser bloggen hennes, blir jeg minnet om at de festligste folkene i Norge bor i Rogaland. En annen som får meg til å tenke det samme, er Janet. Flott blogg - og der er det også giveaway nå om dagen, gitt. Gå inn og se, da vel.
I samme slengen tar vi med Pia som er kjempefestlig. Giveaway der også, gitt. Mammadamen er kjempeflink og klok - og står bak de fantastiske "lykketipsene". Thing er en annen flott blogg. Skriver bra, festlig og har dessuten verdens herligste kafebilde som header.
Jeg har èn mannlig følger. Han kan ikke beskyldes for å være overaktiv på bloggen sin, men når han først skriver, så er det en sann glede. Heia Hans-Martin!

I går pyntet jeg meg i min Sverigeblå chillkjole, som jeg fikk av gode venner på fredag. TAKK! Jeg så rett og slett temmelig bra ut i den, om jeg får si det selv. Og det får jeg.

Trine med Bonka Rakka er en annen fin blogg å få med seg. I morgen skal jeg endelig få kjøpt meg egen plastdunk til kjøkkenet. Etter inspirasjon fra Trine. Gå inn og bli miljøinspirert du også.
Mamma My er et gledelig bloggbekjentskap. Hun er morsom og kreativ, og det kan jeg like:)
Fru Lisa har en veldig koselig blogg. Når en har sittet for lenge i rushtrafikken, er det fint å komme hjem til Lisa og se sauer og hester og blomster i tunet:)
Kaja har en kjempefin blogg - og selv om jeg blir fysisk dårlig av misunnelig over å lese om husbyggeplanene deres, så liker jeg godt å besøke bloggen.
Therese med TulleTrolle syr flotte barneklær, og jeg er så imponert over det hun får til! Dessuten kommer hun fra hjembygda mi:)

Maries Medley er en smart og flink - og jeg synes det er stas at hun nå snart er "ferdig med Ibsen" (men hvem kan vel bli ferdig med Ibsen...?), for da skal hun blogge mer:)
Siljemors er en flott mamma med en koselig blogg.
Endelig mamma blogger om livet som mor. Fin blogg. Rosa Engler blogger også om mammarollen, fint fra hverdagen deres.
Susan har en farlig blogg. Nesten hver gang jeg er der inne har hun kjøpt noen klær som jeg ikke visste at jeg ønsket meg, før jeg så dem... Skrev morsomt om kongebryllupet også, forresten.

Bryllupstiaraen min (var in på begynnelsen av 2000-tallet, tror jeg) Til ære for vakre Victoria.

Marie har dessuten sendt en "beautiful blogger" award. Det har Kaja og Bonka Rakka også. En skal dessuten skrive syv ting en ønsker seg når en får denne.
Jeg sender videre til:
Størstepia kom jeg over da jeg var på jakt etter meny til 30årsdag. Så avlyste jeg bursdagen pga dårlig helse, og var misunnelig på Størstepias koselige feiringer. Men du, nå har jeg også fått bursdagsfeiring! Men selv om jeg ikke trengte å tenke på meny selv, så fortsetter jeg å lese hos Størstepia!
Barbros lille verden. Hadde jeg giftet meg om igjen, skulle jeg valgt meg Barbros bryllup. Mye annet fint der også:)
En annen Barbro har et lite atelier - og der er det så mye fint. Jeg gleder meg bare til å se mer!
Silje er en blogg jeg nettopp har oppdaget. Og hun skriver bare helt fantastisk! Og tegner om mulig enda bedre:)
Dronning Maud er rett og slett kongelig flott. Elegant, lekkert og staselig!
Fru Ruud er nesten nabo, og da er det litt ekstra stas å følge med på bloggen:)
Fru Fly er i en egen liga når det gjelder layout og bilder. Inspirerende!
Josjimo tar bilder som er helt utenom det vanlige. En veldig fin blogg med god ro.
Tonje har en koselig blogg. Hun har en forkjærlighet for morsomme skilt - og jeg håper snart hun har noen nye å dele med oss.
Ein Rød Tråd har nettopp blitt mamma igjen - nå til ei lita jente. Og hun fødte hjemme. Jeg er bare så imponert.
M er en av mine første følgere. Hun er forelsket - og jeg ønsker henne alt godt.
Elin med Elins lille univers har en koselig blogg, og hun har nettopp vært i Barcelona. Jeg er litt misunnelig, ja...

Åshild. Er du ikke følger?!? Samma det. Jeg må jo nevne deg. For bloggen deres er like søt som deg. Jeg ser sånn opp til deg, gode venn!

Se min kjole. Den er blå som blåmandagen som venter i morgen.

Ha! Nå har jeg sjekket noen ganger opp mot følger-lista, og det skulle være alle. Om mulig, så har jeg tatt med en eller to flere enn de som faktisk følger bloggen. Mistet litt oversikten.

Nå er jeg så møkk lei av å linke. Skulle skrevet noe om bursdag og fantastiske venninner som har ordnet kalas. Takk til Marthe, Janne og Gunnhild som styra på. Og alle dere andre som kom og som bakte og som lo med (og av) oss:)
Og Drømmemannen som betalte og som spilte og sang så fint. For meg er du verdens beste:)

Og så tilslutt en "hurra for dere" award til dere venninner som følger med på bloggen. (Og en spesiell hilsen til frk Rustad. Jeg vet ikke om du husker det, men du ba meg om å publisere et bilde fra drømmebryllupet på bloggen. Hvis du også mener det i vanlig tilstand, så gi beskjed, så skal du komme med online, vet du:)

Over og ut.

Karen:)

(Skulle da, jamfør utfordringene, skrevet noe positivt om meg selv. At jeg sitter her og skriver inn adressene til alle følgerne mine, får være positivt nok, synes jeg.
Ang ting jeg ønsker meg: Jeg tror jeg har alt jeg kan komme på å ønske meg nå. Utenom hus med utsikt over sjøen. Men det får så være.
Ang bilde av meg selv: Bare se for dere en blondine i den kjolen, dere!)

Så blond at det gjør vondt...

2010-06-17T21:46:00.000+02:00

Jeg skulle jo bare være sammen med en venninne to timer på stranda. Og derfor var begge fint enige om at solkrem kunne sløyfes. Da vi begge var litt bekymret over at brunfargen ikke skulle være tilfredsstillende innen sommerens ferietur...

Så vi spiste kyllingsalat...

Og drakk latte (selv om jeg hadde helt oppi vannet i termosen før det faktisk var i nærheten av varmt...)
Det er forresten ikke kattebæsj på bildet - men Smash. Har nemlig en teori som går ut på at om en bare får nok farge på kroppen og nok lengde på det blonde håret, så er det ingen som ser om mage og lår vokser litt.

Vi spiste og pratet og koste oss.

Vi lakket negler og lærte av damene ved siden av oss at neglelakk helst skal være mørk i fargen. Eller knall rød. Og jeg fant ut at jeg generelt har visst for lite om neglelakk i mitt liv. Jeg er stort sett fornøyd om jeg husker å klippe neglene - og om de ikke er så ALT for skitne. (Men siden femåringen stadig spør "mamma, kan ikke du også spare til sånne lange negler? Og så kan du ta rød neglelakk på", så lakket jeg altså neglene. En vil jo helst at ungene skal synes en lever opp til morsrollen. Og dette var en av de minst krevende oppgavene å ta fatt på.)

Venninnen gikk hjem. Jeg leste blad (hvis du er i Danmark en gang - alle Spar-butikker deler ut det koselige bladet "Kulør". Dagens reise/litteraturtips:) )

Timene gikk. Sola skein og jeg så ingen grunn til å gå hjem. Så mannen leverte barna, samt fiskepinner og poteter, på stranda - og vi koste oss med bading og sandslott.

Timene fløy - sommeren var kommet - og livet var herlig...

... I alle fall helt til jeg kom hjem og så ryggen i speilet. I løpet av dagen slo det meg vel at noe fælt var på gang. Men du og du - neglelakken blekner i forhold til ryggen...

Gode tips mot solbrenthet mottas med takk...

Breaking news ang Greengate-plagiat

2010-06-14T16:47:00.001+02:00

Jeg føler meg litt Nancy Drew nå! Pga skjellsettende opplevelse på KID i dag. Skulle bare innom et senter og kjøpe litt latte på vei til jobb. Før jeg visste ordet av det, hadde jeg vært innom de fleste aktuelle butikkene på senteret. Og til slutt streifet jeg innom KID.

Der skjedde det. I en kurv så jeg et gulvteppe fra Greengate.

Kunne ikke ta bilder av teppene, da KIDdamen nok ikke hadde veldig stor tillit til meg... Men teppet så akkurat slik ut (selv om jeg ikke fikk rullet det helt ut.)

- Selger dere tepper fra Greengate? Spurte jeg dama i butikken. (Få menn som er ansatt i KID, forresten.)

- Nei. Det er noe vi fikk inn akkurat nå, svarte hun.

- Men dette er jo Greengate! Sa jeg bestemt.

Og så gjentok jeg det noen ganger. Mens hun like mange ganger forklarte at dette var et KID-produkt.

- Jeg vet ikke hva dette Greengate er for noe, sa hun til slutt oppgitt.

- Men dette er altså noen nye tepper vi skal begynne å selge.

Jeg sto alene igjen og prøvde å sortere egne følelser angående dette åpenbare plagiatet.

Er jeg for eller imot, liksom? På en side er jeg jo glad i Greengate, og vil ikke kjøpe plagiat. På den andre siden føler jeg (og spesielt min kjære) at jeg har støttet denne bedriften såpass mye at det er de som skylder meg noe, og ikke motsatt. (Spesielt etter at ny Greengatelavendeltunika har mistet tre hemper etter å ha blitt brukt TO ganger...)

Til slutt kom jeg da på at siden jeg har maken gulvmatte hjemme allerede (selv om det i butikken faktisk var litt større, og hadde passet fint i gangen oppe…), så kjøpte jeg med meg en gulvmatte med lavendelroser i stedet.

Kun som bevismateriale. (Dessuten har vi ikke så mye lavendel fra før...)

(Innser forresten at jeg har skrevet mye om ting i det siste. Det skal snart rettes opp. Har nemlig lest at en ny dansk analyse viser at den lykken en årslønn på 250.000 danske kroner kan gi deg, er omtrent så mye lykke du kan forvente fra penger. Etter det er det andre faktorer som avgjør.)
Selv om en egentlig visste det fra før, så er det jo OK å bli minnet på sånn innimellom.

Mvh Frk Nancy Drew.

Hvis min mann blogget...

2010-06-07T21:43:00.000+02:00

Lyseblå og hvit dørmatte. Ikke helt praktisk...

Hvis min mann hadde hatt en blogg, er dette noe han ville ha skrevet om. "Det er veldig mye upraktisk innen interiør." Og så ville han kommentert på følgende (dette gjør han nemlig ofte i hverdagen):

Greengate-kopper uten hank. Varmt og vondt.

Gjenstander av glass på badet. Så langt er en stk bilderamme og en stk drikkeglassholder gått i flisene. Det som vises her, samt stort smykkeskrin og såpedispenser i glass lever nå på lånt tid.

Voksduk. Dette var min manns innkjøp, faktisk. Men han trodde da at jo dyrere en voksduk er, jo lengre holder den. Uff, så ung og naiv... Nå irriterer han seg over voksduk som faktisk trekker til seg tomatflekker. Og, hvis en gnikker på den med feks rød fille, så blir den full av røde merker.

TV-benk fra Ikea er forsøkt frisket opp med knotter. Disse knottene henger seg fast i alt, og har etter hvert blitt temmelig dyre i drift, ødelagte gensere tatt i betraktning.

Forkle og oppvaskkost som helst ikke skal bli skitne. Fruen spankulerer oftere i hagen med forkle på for å se litt huslig ut, enn hun baker med det. Når sant skal sies.

Bokstavene brer om seg i vårt hjem. For det første er det ikke særlig praktisk med hvite gipsvegger i yttergangen. For det andre får en aldri malt gangen på nytt hvis en ikke snart tar ned bokstavene. Sies det.

Vi nærmer oss el grande finale. Fruen har sydd stoltrekk. Uten å vaske stoffet før hun sydde, da hun trodde påskriften "stoffet bør vaskes før bruk" var en liten overdrivelse. Siden stoltrekk ofte blir skitne, men nå viser seg å krympe i vask, må en snart sy nye. Og det er ikke fruen særlig lysten på. Barna er derfor instruert i å løfte av trekkene hver gang de spiser feks taco eller pasta. Og det er visst litt for ofte.

Vinneren innen min manns frustrasjon er likevel dette koppehåndkledet som ligger oppå microbølgeovnen. Fruen ønsker gjerne å skjule både micro og benkeplater (mørkegrå), og brer om seg med lavendel-koppehåndklær. Som må reorganiseres hver gang microen skal åpnes.

For den som fremdeles henger med, så kan jeg for egen regning si at hvit blondekjole og sølvmokasiner er høyst UPRAKTISKE for løpeturer i skogen. Jeg er også litt redd for at hvit kjole også blir gjennomsiktig når en blir gjennombløt av svette.

Eldstedattera og bestevennen forsvant en time i dag, og jeg måtte altså på letetur i skogen.

Heldigvis ble de funnet.

"Vi må ikke kjefte på dem," sa min mann i telefonen.

"De har samlet inn penger til de fattige".

Hele 72 kroner fikk de inn.

De hadde ringt på hus og stoppet forbipasserende.

Min mann møtte i etterkant en dame på veien - og han spurte om hun kanskje også hadde blitt stoppet av de små pengeinnsamlerne.

"Ja, men jeg svarte at jeg ikke hadde penger på meg," fortalte hun.

"Å, er du også fattig, da?" hadde de spurt.

Så nå skal pengene sendes til Burma, har eldstedattera bestemt.

Jeg tror vi runder av litt oppover. Og så får jeg heller kutte litt ned på upraktiske interiørinnkjøp:)

Helt OK å være husmorblogger

2010-06-02T21:45:00.000+02:00

Jeg er ikke så mye online nå om dagen. Men når jeg først leser blogger, så leser jeg meg opp på alle de siste innleggene til dere jeg følger med på (det går med litt tid på denne blogghobbyen, innser jeg...).

Det er så mye spennende, morsomt, kreativt, fjasete, nydelig, ærlig og klokt der ute. Takk for inspirasjon. Takk også for alle koselige kommentarer - det er jo kjempegøy dette bloggopplegget:)

Jeg må innrømme at jeg lenge forholdt meg til blogging med en blanding av fascinasjon, interesse - og en smule ironisk distanse. Men nå er jeg rett og slett litt fortapt i denne verdenen:)

Tusen takk også til Cecilia og Heidi for awarder. Det er to blogger som jeg alltid må lese ALT hos. Kjempegode bloggvenninner (ja, en kan vite noe om mennesker selv om en bare har møtt dem på nettet:) som jeg setter STOR pris på! Jeg ble kjempeglad, - dere gode, kreative og flotte jenter!

For bare å stupe inn i dette blogguniverset igjen (den nye husmordrømmen, kalles det visst), har jeg i bloggingens ærende i dag trukket opp på soverommet hvor jeg har benket meg foran en

- hvitmalt pult (kjøpt på loppis for 20 kroner).

- med fattigmannssølvvase med magnoliablomster i (falske, men likevel).

- På pulten står dessuten en lyseblå greengatevekkeklokke (siden hele nabolaget våkner når den ringer, så er den ikke så praktisk. Dessuten tikker den så høyt at det er vanskelig å sove. Og av og til (faktisk ikke så sjelden) har ungene skrudd litt på den slik at den kaster sin SINNSYKE lyd utover hele huset og fører til panikk og angstlignende situasjoner for den som er uforberedt på lyden. Derav klokkeradio).

- Det ligger en lyseblå småblomstrete greengatebrikke på pulten.

- Det står noen små, hvite trebokstaver her (forbokstavene våre). (Hvor lenge kommer det til å være in med bokstaver, lurer jeg. Det er jo faktisk en litt merkelig trend. Men koselig også, og jeg biter uansett på.)

- Foran meg henger blårutete gardiner og blafrer (i den grad panelgardiner blafrer) i kveldsbrisen (sydd av stoff fra Stoff og Stil. Selvfølgelig.)

- For anledningen har jeg på en hvit kjole med masse blonder og (hold dere fast) et blomstrete forkle.

- Ved siden av meg ligger en bunke blader (snart nok til å sette et belte rundt dem slik at de blir nattbord a la ROM 123 eller Bolig Pluss, men jeg kan liksom egentlig ikke se det helt for meg).

- Og på veggen henger et gammelt "engel står bak barn som leker ved elv"-bilde - selv om den religiøst
inspirerte interiørtrenden nok er på vei ut. Tror jeg. Men jeg vet ikke. Uansett så fikk jeg det av bestemor da jeg var liten. Så det får henge.

Som dere sikkert forstår: Den ironiske distansen til husmorbloggingen er WAY GONE!

Way gone er forresten også de 100 tulipanene (jeg måtte bare telle...) som blomstret i min pittelille hage. Sånt skjer visst når de ikke får vann (og klorvannet fra boblebadet hadde tydeligvis ingen god effekt heller...)
Så neste husmorprosjekt er å grave opp alle løkene og TØRKE dem, slik at de kan settes i jorda neste høst. (For to år siden satte jeg tulipanløk sent på kvelden den 22. desember. Funket som bare det!)

Å TØRKE løk føles veldig voksent og veldig bloggete. Og så skal jeg kjøpe inn en haug av pelargonier til uka som kan erstatte tulipanene. Det er husmora si, det!

Lille store jenta mi...

2010-05-27T22:31:00.000+02:00

Førskolejenta har pyntet for anledningen med løvetann i bakgrunnen...

Så rart å se den lille tulla på skolebenken. Det er jenta mi, og jeg kjenner igjen det uttrykket i henne som viser at akkurat nå er hun så glad og spent at hun nesten sprekker. Hun blir stille, konsentrert og smiler lurt. Innimellom kikker hun bort på meg - der jeg står på andre siden av klasserommet - og hun løfter litt forsiktig på øyenbrynene mens hun smiler. Tommelen opp fra mor, og jenta dulter fornøyd borti venninnene.
Jeg kikker meg rundt i rommet. Og ser mødrene som jeg gikk i barselgruppe med. Er det allerede seks år siden vi gledegruet oss til fødsel?
Jeg tror noen må ha regnet feil en eller annen plass. For følelsen tilsier at det var noen måneder siden...

Jentene våre fikk en statue hver til dåpsdagen. Det føles heller ikke lenge siden. Merkelige greier...

Men jenta har altså vært på førskoledag. Rart og fint.
Jeg tror hun får det godt på skolen.
Blant annet på grunn av menneskene som skal følge henne opp. For henne er de mennesker med makt - og der jeg står blafrer ansiktsetikk og nærhetsetikk gjennom hodet. Å overgi barnet sitt til andre mennesker er jo i bunn og grunn skummelt. Men det kan også være en berikelse. Jeg vet at disse menneskene på noen områder kan gi henne mer enn det vi som foreldre kan. På noen områder skal disse menneskene bli bedre kjent med henne enn det vi er. De skal forme henne, de skal trøste henne og de skal le med henne. Mens jeg ikke er der.

Derfor er det fint å se dem møte barna. Oppmerksomme, åpne og lyttende. På kne - slik at de ser barna i øynene. Men også hoppende, dansende eller liggende på gulvet med en lekehund - hvis det er det som kreves.

I morgen skal disse lærerne streike. Om de vil eller ikke. Jeg synes disse menneskene er verdt hver krone i lønnsforhøyelse. De skal forme barna - gi dem trygghet, raushet, kunnskap og empati. For meg høres det ut som en veldig viktig jobb...

Min mann (som også skal streike. For å spille med åpne kort i dette lettere politiske innlegget) slentrer forbi her nå og spør om jeg er i det seriøse blogghjørnet igjen. Litt, svarer jeg. Men jeg skal ta med en liten historie fra slutten av dagen:

Førskolejenta er glad i å klippe, tegne og lime.

Datteren og bestevennen har vært sammen i HELE dag. Det har vært en morsom, spennende, - men også slitsom dag. Og sånn litt utpå ettermiddagen var spenningen til å ta og føle på. Ingen ville være venn med den andre, og alt den andre gjorde var teit.
- Jeg skal aldri leke med ham igjen, sa datteren min og stirret olmt på vennen som gikk noen meter foran oss.
- I alle fall ikke før til høsten...
- Til høsten? Hvorfor det? spurte jeg.
- Jo. Fordi på skolen er det en regel som sier at ingen har lov til å si "nei" hvis noen spør om de vil leke med dem. Så når vi begynner på skolen må jeg jo leke med ham...

Tre minutt etter marsjerte de lykkelig bortover veien og sang den lokale skolesangen for full hals. Bestevennene.

Lightning Process - erfaringer?

2010-05-25T16:53:00.001+02:00

Det er litt stille i Drømmehagen for tiden. Og jeg kan ikke skylde på at jeg jobber livet av meg med de 2,5 (Merk kommaet. Ikke 25, men 2 komma 5, altså) blomsterbedene mine heller...

Jeg har jobbet litt, så har det vært så fantastisk vær - og jeg har nytt det, og så er jeg mye trøtt. For litt over et år siden ble jeg syk - det viste seg etter hvert å være tretthetssyndrom. Ikke så alvorlig som ME, men nok til å bli satt litt på sidelinjen.

Det har ikke bare vært negativt for meg å bli satt litt ut av spill for en stund. For første gang på mange år måtte jeg ta tid til å stoppe opp og tenke. Jeg har funnet litt mer ut av hva jeg vil og ikke vil. Hva som er viktig, og hvilke ting jeg vil gi litt bingen (sørlandsuttrykk jeg har tillagt meg) i.

Kaffe latte gir mye god energi. Men trenger noe som varer litt lengre...

Men jeg kan ikke legge skjul på at jeg blir litt lei innimellom. Selv når alt det uviktige er lagt vekk, så er det ikke alltid energi igjen til det jeg synes er viktig: Som venner og familie. Eller det å kunne være et ja-menneske og stille opp i dugnad, utvalg og ta initiativ og trå til i hverdagen for de som trenger en hjelpende hånd.

Hvis en hadde vært engelsk prinsesse hadde det kanskje vært midt i blinken med litt tretthetssyndrom. Da kunne en bare sittet på en benk og sett på parkene og blomstene...

Så nå er jeg litt i tenkeboksen. Har noen her erfaring med Lightning Process?
Jeg er positiv, men nå vil journalisten i meg gjøre litt research. I tillegg til å ringe og spørre litt her og der, tenkte jeg å spørre på bloggen: Kjenner dere noen som har vært med på dette - og har de da merket forandring - positivt eller negativt?

Til slutt: Oppdatering av fjas og vas og dill fra hverdagen og ting som har skjedd siden sist (jeg setter dill og dall høyere nå enn før, merker jeg):
- Vi har fått badebasseng på verandaen. Med bobler og 40 grader. Vi bor forresten i et SVÆRT tett nabolag - så her får en eksponert seg!
- Når jeg bader, kommer blant annet en illrød rygg tilsyne. For jeg har vært to fulle dager i fantastiske Dyreparken med jentene mine i helga. Alt var topp, utenom at jeg ikke fikk smørt inn ryggen.
- Jeg og yngstedattera har flyttet inn i lekehytta igjen. Eldstedattera er ikke så begeistret for hytta som jeg skulle ønsket. Men hun har da fått DS! (stor familiær nyhet)
- Yngstedattera er ikke veldig gira på å slutte med bleie. Før hun plutselig en dag syntes tiden var inne, tok av seg bleia og etterlot seg en bommelibom på naboens veranda...
- Jeg har hatt rekordmange fine tulipaner i hagen. Men siden jeg er TRØTT når kvelden kommer, ble de ikke fulgt opp med vannkanna - og de er nå stort sett historie...

Skal bare finne igjen noe av den energien en HAR hatt.

Dett var dett. Det er meldt litt kaldere vær på sørlandet noen dager, så da skal jeg ta meg en bloggrunde:)

Flått og fred og sånt

2010-05-16T20:56:00.000+02:00

Hatten av for 17.mai!

Jeg lister meg så stilt på tå, for jeg skal ut og røve. Eller henvise til, som vi også kaller det. Og bare så det er sagt, det er et litt annerledes blogginnlegg i dag. I anledning 17.mai.

Det er rett og slett Aftenpostens Sven Egil Omdal jeg stjeler fra, han som har skrevet en veldig bra artikkel om monsterjournalistene. Han skriver:

"Hele vinterene ligger de i en slags halvdvale. (...) Men en dag, vanligvis midt i april, rister de på hamsen og blinker skremt mot vårlyset, monsterjournalistene har våknet.

Oppgaven deres er å skremme livslysten av leserne. Ikke ved å skrive om de virkelige farene, som alkohol (400 brå dødsfall i året), trafikken (300 dødsfall) eller psykiske lidelser og ensomhet (500 selvmord i året), men om monstermidd i madrassen, drapsmaneter i sjøen og farlige flått i småskogen. Du må ikke sove, midden kan ta deg. Du må ikke bade, manetene brenner. Og du må for all del ikke gå en tur på stien, der ligger gjenger av flått i usselt bakhold."

Meg, min mann og midden.

Og Omdal har samlet sammen noen eksempler fra monsterjournalistenes skriblerier:

"26. april meldte vg om «Huggorm, flått og snegler underveis». To dager senere advarte avisen over en svart helside om «Skrekkparasitt i saltvannet», og dagen deretter var hele førstesiden preget av en varseltrekant med en tusen ganger forstørret flått. Tittelen over dobbeltoppslaget på side seks og sju var: «Eksperter varsler ekstrem flåttsommer». De som klarte å få såpass bukt med panikken at de faktisk leste artikkelen, fikk vite at ekspertene ikke er sikre på om det blir så mye flått i år, og at antallet nye tilfeller av borreliose gikk ned i 2009."

Så skriver Omdal videre på sin innsiktsfulle, skarpe og satirisk morsomme måte, om sin bekymring over hvordan monsterjournalistene synes å ha mutert til dommedagsbyråkratene. Som skriver om terror og svineinfluensa og som får oss til å føle at vi lever under konstant trussel.

Vel, hva har dette med 17. mai å gjøre?

Alle barn skulle hatt rett til... å leke trygt.

Jo, for en del år siden jobbet jeg som frivillig i et krigsområde i et års tid. Krig er grusomt, taktløst og fælt. Etter jeg bodde der, har jeg feiret 17. mai med en helt annen følelse.

Jeg er så glad over å bo i et fritt land. Jeg er så glad for at jeg kan regne med at barna mine har muligheter for å vokse opp og gå på skole, leke i skogen - etter all sannsynlighet overleve influensa og omgangssyke.

Jeg synes det er litt trist at vi bruker så mye spalteplass og tid på tema som midd og flått. Av og til kan de små utfordringene få vokse seg litt vel store...

Jeg har snakket litt med ungene mine om det jeg vil de skal vite om nasjonaldagen vår (her får vi jo lov til å være opptatt av forskjellige ting): Vi er så heldige som får bo her. Men det er ingen grunn til at vi har fortjent mer enn andre mennesker i verden å ha det så fritt og trygt.

Og for å hoppe tilbake til de nære (ikke små) ting: Bunadskjortene er ikke strøket. Men det nærmer seg. Skoene, flaggene og sløyfene er imidlertid under kontroll. Og det er røde, hvite og blå blomster på trappa).

Greengatebunad?

2010-05-13T20:09:00.000+02:00

Hvor er den andre?

Det er fire dager igjen. Så må alt være klart. Innen den tid skal:
1: Bunadskjorter lokaliseres, legges i fryser og strykes (og jeg kommer til å få lyst til å sy nytt trekk til strykebrettet - og heller gjøre det)
2: Flagg skal lokaliseres, men når vi finner ut av de er fulle av is fra i fjor, så må vi kjøpe nye. Nille er sikkert utsolgt, og vi ender opp med noen dyre og ikke finere flagg uansett
3: Bunadsløyfer skal i hus. (og jeg kommer til å få lyst til å sy selv, og ender opp med noen rare sløyfer i Tildastoff som på ingen måte ligner på rødt, hvitt og blått)
4: Jeg kommer til å finne ut at jeg ikke kommer til å finne bunadskoene fra eldstedattera uansett, og må kjøpe nye til minstejenta
5: Jeg kommer til å komme på at mannen skal synge, og at han derfor trenger strøket skjorte han også (ellers kan en jo nemlig bare stryke den delen av skjorten som vises når jakken er på, har jeg funnet ut.)

Og når 17. mai kommer, er jeg like ør og trøtt som en gjennsomsnittelig russejente fra Bærum (det er alltid verst stilt med russen i Bærum, nemlig.)

Men hvor er skjorta?

Selvsagt kan dette unngås ved at jeg tar tak allerede nå i dag. Men plutselig viste det seg å være tomt for Milo her i huset, og da får skjortevasken vente til i morgen.
Bunad er noe styr, likevel blir jeg glad og tildels også opprømt over dette klesplagget. Og jeg vil at alle i familien skal ha bunad. (Spesielt mannen. Menn i bunad – JA til det! Prøvde å overbevise ham om å ønske seg bunad til trettiårsdagen, dessverre syntes han selv at et golfsett var mer anvendelig. For noe tøys!)
Rundt 17. mai tenker jeg ofte litt på bunad. Blant annet tenker jeg nå på at det faktisk bare er ni år til eldstedattera skal konfirmeres. Bør jeg da melde meg på kurs i bunadsøm snart?

Men da skal bunadstype velges. Og det bør hun kanskje få bestemme selv?
I alle tilfeller så har jeg begynt å kikke på bunader. Ikke alt er like fint, for å være helt ærlig.
Det er vel også grunnen til at folkedrakter har dukket opp.

Nå har jeg imidlertid en etterlysning (eventuelt en bedriftside for den som er interessert i det): Hvor er Greengate-bunaden?
Jeg ser for meg lavendel-underskjørt med hvite prikker. Et hvitt forkle med noen enkle blomster på. Hvit skjorte og lysgrønn vest. Et sjal med små roser.

Direkte fra designerblokka.

Hvor mye mer sommerlig og fint kan en egentlig få det? (Se bort fra skissen, da. Se det for deg heller).

Jeg ble glad ved tanken. Min mann var ikke enig. Han er stort sett positiv til alt småblomstrete som kommer i hus, men her mente han at det gikk en grense. (Han har forresten også gitt beskjed om at jeg må bære den nye GGkjølebagen min selv).

Potensielle bunadmønstre?

Men hva sier dere - er greengatebunad liv laga?

(Åååååååååååå, jeg håper det!)

(I møte med Greengate kan en lett gå litt for langt. Som da min gode venninne Marthe prøvde å bestille bløtkake til meg i lavendel (med hvite polkadotter på). Konditoren hadde aldri hørt om den fargen. Lys blå, da, spurte Marthe. Jo, det skulle han få til. Jeg fikk turkis bløtkake med hvite prikker - og ble kjempeglad! Takk!)

Erfaren eldre kvinnes refleksjoner

2010-05-11T21:39:00.002+02:00

Kakemomsen lot seg absolutt lure av kakene i vinduet.

En uke som 30-åring. Dette har skjedd:
- Trettiåring spiser kaker og drikker prinsessebrus til frokost. Det fortsatte nesten hele uka. Resultat: Trettiårings bukser har krympet, men tenker at på et eller annet tidspunkt så må en gjøre et lite voksehopp og kanskje gå opp en størrelse - og når passer det vel bedre enn idet en runder et tiår? Anser det som svært naturlig å gå opp nettopp en str per tiår, og synes ikke det er mye i det hele tatt. Men, i og med at begynner å komme i en alder hvor livsstilssykdommer kan inntreffe, så har trettiåring nå syklet til jobb to dager på rad. Det er ikke snakk om to kvartal, nei, dette er heavy greier. Og trettiåring verker nå så mye i kroppen at føler seg som 70-åring.

Hvem har den fineste paraplyen i London?

- Trettiåring har gjennomgått kulturell (re)åpenbaring.
Har endelig kommet meg til "The Globe Theatre" i London. Shakespeares teater, og et nydelig bygg. Trettiåring som ellers er LIVREDD alt som er i nærheten av krim, og som faktisk stadig må ta opp til vurdering om en har sjelefred nok til å se "Frustrerte Fruer", har nå gysefrydet seg gjennom Macbeth - som kort og godt handler om mann som blir gal og dreper konger, kvinner, barn og det meste annet som kommer i hans vei. Og selv om britene ikke kan lage mat, så kan de beine meg lage teater. Trettiåring er bekymret over å ha sett nakker bli knukket og struper skåret over på svært livaktig teatervis - og faktisk likevel syntes at Macbeth var flott. (Er altså i ferd med å bli kynisk på sine eldre dager).

Trettiåringen gisper gjerne stilt overfor ballett eller vakre blomster.

- Trettiåring har blitt lett bevegelig. Dag to i London så vi Billy Elliot. Trettiåring våknet opp dagen etter, så seg i speilet og syntes en selv så svært dratt ut - som om en hadde grått hele natta. Men så kom trettiåring på at faktisk hadde grått gjennom hele musikalen. Første gang den elleve år gamle gutten tok en piruett, begynte trettiåring umiddelbart å snufse - for piruetten var bare helt perfekt.
Og flere ganger i løpet av musikalen tok trettiåring seg selv i å løfte hendene opp til brystet eller foran munnen og gispe (ja, gispe) over balletten.

Trettiåring engasjerer seg i den britiske folkebevegelsen for rettverdig valg. Hun ga britene positive tilbakemeldinger på valg av farge for kampanjen. Vi kastet handlenett og sprang til plakatene.

- Trettiåring har blitt grepet av "simple living" og indre åpenbaringer foran shopping. Kjøpte følgende i London:
- en stk oppvaskbørste
- et par oppvaskhansker
- et skjørt (men det var så lite at teller ikke).
Trettiåring ville nemlig heller se gamle bygninger og drikke latte enn å shoppe. Begynte nærmest å hyperventilere i Oxfordstreet, og måtte komme seg vekk til mer rolige omgivelser. Kollegaer til trettiåring er litt forundret over dette, da de tidligere har vært med på tur til England og Gibraltar (britisk øy, det) med omtalt trettiåring, og hadde helt andre minner fra handlerelaterte aktiviteter på disse turene.

Alt i alt er en her i huset svært fornøyd med å entre et nytt tiår. Mye tyder på at det blir finere å være 30, enn 20.

A walk to remember!

(Og trettiåring har på toppen av det hele lagt ut bilde av seg selv og hennes unge mann - i den digitale sfære. Det har aldri skjedd før. Og vil kanskje aldri skje igjen. Men det må med fra turen. Fra St.James Park ved Buckingham Palace. Det var så flott der at en skulle trodd at Mr Darcy skulle stupe ut i vannet hvert øyeblikk. Det gjorde han ikke. Og godt var det. Ellers hadde vel trettiåring begynt nytt tiår med å stupe i vannet etter en ny mann.)

En bursdagshilsen

2010-05-05T07:02:00.000+02:00

Det er mange fordeler med å kunne drømmejentas passord. En av disse fordelene er at man har mulighet til å publisere innlegg på bloggen hennes.

I dag blir drømmejenta 30. Gratulerer med dagen!

I over ti år har jeg nå kjent deg, og jeg kan med oppriktig hjerte si at du er finere enn noen gang. Du er mer vimsete enn før, men det kompenseres med stor charme:)

Du er ei utrolig god jente som stiller opp for de rundt deg. Takk for at du er min!

Så er det sånn at du er helt fri til å slette dette innlegget, siden jeg verken kan skrive som deg, eller gjøre det like vakkert.

Håper du får en fin dag med innkjøp av nye GreenGate produkter på butikken jeg anser som en utfordring for privatøkonomien:)

Jeg elsker deg!
"Drømmemannen"(?)

Krisetid

2010-05-04T18:52:00.002+02:00

Fra i morgen av skal jeg bli en løgner.

"Hvor gammel er du?" vil folk spørre.

"29," skal jeg svare. I flere år framover.

I det siste har jeg blitt litt, nei veldig, oppmerksom på å få med meg alderen til feks modeller. Og det har slått meg at de fleste av disse damene som er over tretti, faktisk SER ut som om at de har passert tretti. At dette er snakk om kvinner som trolig legger hundretusener i makeup, operasjoner og som sikkert ikke spiser annet enn agurk, vitaminer og vann, er en tilleggsbelastning å tenke på, kjenner jeg.

Hva skjer da med utseendet til de av oss som lever på kaffe latte, pepsi max og sjokolade, når vi runder tretti?

Men så var jeg med mannen ut på byen fredag kveld. For en som ellers vasser rundt blant greengateputer og som regel har joggedress på, var det en oppmuntrende (til dels sjokkarted) opplevelse av positive tilbakemeldinger. Og selvtilliten steg opptil flere hakk.

Derfor roet nervene seg i møte med bursdagen. Og alle forsvarsmekanismer var dessverre slått av i møte med dagens skjellsettende opplevelse...

Jeg har en kollega som akkurat ble femti. Snill og flott mann, la oss kalle ham "Olsen".

På vei inn i en butikk for å kjøpe lunsj (har et mål om å smøre niste på morgenen, men må jo heller bruke tiden på å fjerne leverflekker i ansiktet og rynker på halsen, som dere nå vil forstå), passerte jeg en gjeng ungdommer som vi var i kontakt med gjennom jobben for noen år siden. I det jeg passerer, hører jeg en jente som sier:

"Er ikke det hun Olsen?"

Hva!?!

Jovisst er "Olsen" en mann som holder seg godt for alderen, og jovisst har han en vakker og sprek kone - men de er da tross alt TJUE år eldre enn meg.

Jeg satset litt på at ungdommelig skjønnhet skulle bli byttet ut med moderlig visdom og erfaring. Men til den samme "Olsen" omtalte jeg i dag Hellas som en øy. Det var visst feil. Viste det seg.

Så det var det. Gammel, blond og skrukkete. Det er meg.

I tillegg fant denne samtalen sted på badet for noen få uker siden:

Femåringen: "Mamma, unnskyld for at jeg sa til deg at du har stor rumpe".

Jeg ser litt overrasket og spørrende på henne: "Jeg tror egentlig ikke du sa det".

Hun smiler lurt og freidig.

"Ånei, det sa jeg kanskje ikke. Og du har ikke så stor rumpe".

Men nå trøster jeg meg med dette: Gorge Clooney. Alderen har utelukkende gjort ham godt. Noen blir bare flottere med årene. Så, hvorfor skulle ikke det samme kunne skje med meg - eller deg:)

De øverste bildene er fra Ib Laursen. Før en vet ordet av det er en jo pensjonist med god tid til hagearbeid...

Sjørøverstreker

2010-05-02T20:34:00.001+02:00

Vi lever i et rosa univers her i gården. Kun avbrutt av lyseblått, lavendel og småblomstrete mønster. (Og det kan vel ikke sies å være spesielt maskuline unntak.)
Begge barnerommene er preget av rosa, rosa og enda litt rosa.

Men vi har ett hederlig unntak i huset. Han heter Kaptein Sabeltann (noen må snart gjøre noe med det navnet, forresten. Små barn har unektelig en tendens til å utelukke bokstav nr 3, 4 og 5 når de skal snakke om nettopp denne sjørøveren...)

Minstejenta er en av Terje Formoes trofaste fan. Forelskelsen startet i sommer, da den gamle kapteinen entret Dyreparken. Jeg stålsatte meg for ville hyl fra hun som pleier å være redd for det meste. Istedenfor var det kjærlighet ved første blikk. Ikke vet jeg hvordan sjørøvere (eller Formoe, for den saks skyld) har det til vanlig, men jeg tviler på at det er hver dag det står jenter på knappe to år og sender slengkyss til dem i fleng.

Siden har jeg hørt på Sabeltann hver eneste dag. Og sett på filmene. De med alle hakkene...
Og til jul ønsket hun seg ikke annet enn Den Sorte Dame. Vi er like svake for ønskene hennes, som det Anne Anka er for rike menn, så hun fikk selvfølgelig skipet sitt. Båten ble pakket opp som gave nummer tre. Begeistringen var stor, og etter gaven var åpnet, løftet hun hånden bestemt opp og sa "nok!" Hun hadde fått det hun ville, og var ikke interessert i flere pakker.

Nå har hun arvet Sabeltann-genseren fra storesøsteren. Jeg fikk svigermor til å strikke en til henne med Den Sorte Dame på, men i rosa. Og når genseren pakkes fram igjen, dukker det også opp et nydelig sjørøverminne...

Storesøsteren var svært stolt, da hun som 3,5-åring troppet opp hos dagmammaen i rosa Sabeltann-genser. Hennes beste venn og innbitte sabeltannfan ble helt henført av den rosa sabeltann-genseren. Og han så på min datter med stjerner i øynene, før han med verdens søteste og mest oppriktige smil, sa:
"Kan æ ta på kanonane dine?"

Den lille sjørøveren...

(Den som ser litt mer nøye på bildet av Sabeltann-genseren, vil se at den er mer enn godt brukt:)

Anne Anka og teddybjørner

2010-04-29T21:16:00.003+02:00

Anne Anka har fått seg ny kjæreste, hørte jeg på radioen. Enkelte familiemedlemmer fortviler over mine radiovaner. Jeg hører nemlig gjerne på Radio Norge på vei til jobb, og har oppgitt blitt forklart at "Radio Norge er radioverdens svar på FrP". Med det utsagnet har en fornærmet en betydelig andel av den norske, voksne befolkning. Men det er nå så. Jeg står gjerne fram som Radio Norge-lytter.
Tidlig på morgenen er jeg ikke særlig mottakelig for bakgrunnsinformasjon om børsen, og synes derimot det er behagelig å starte dagen med nyheter som den om svenske hollywoodfruer.

Reporteren sier:
Anne Anka har funnet seg en ny kjæreste, og hun sier til svenske Expressen at han er skikkelig, skikkelig...

Og jeg ventet kanskje å høre følgende:
- Snill
- Tålmodig
- Lyttende
- Flink med barna
- Kjekk
- Morsom
- Romantisk eller
- Empatisk (ja, ja. Forventet kanskje ikke å høre akkurat empatisk, da).

Og jeg lo godt da setningen viste seg å være: Skikkelig, skikkelig RIK.

Han skulle også være skremmende, og i forhold til ham framsto eksmannen som en maur.

Så, hvis Anne Anka skulle lese bloggen (ikke helt sannsynlig. Men så er da heller ikke sannsynlig et begrep som eksisterer i den verdenen), så vil jeg gjerne dele en gammel barnesang med henne.

Den om teddybjørnen. Han som var premie på tivoli, og som så gjerne ville bli vunnet av en skikkelig riking som kunne ta ham med på karuselltur. Og som spent ønsket at jenta Mariann skulle vinne ham...

Men plutselig så kvakk jeg i, for vet du hva hun sa?
"Nå har jeg ingen penger mer, men jeg er like gla'."
Jeg brummet da jeg hørte det og tenkte: Isj a meg,
da vil jeg heller vinnes av en rikere enn deg!
For mange kjøpte lodd på meg, til slutt en gammal mann,
Og aldri har jeg sett så mange penger som hos han,
men enda var'n sparsom, og jeg tenkte: For et hell!
Han sparer slik at han og jeg skal kjøre karusell...

Og da jeg skulle trekkes, vet du hvem som vant meg da?
Jo, det var han med pengene, og spør om jeg var gla'!
Nå får jeg kjøre karusell! - Men vet du hva jeg fikk?
Et gråpapir rundt magen før han tok meg med og gikk.
Jeg ble'kke pakket opp en gang, han la meg på et kott.
Og jeg som trodde rike bamser hadde det så godt!
Da hadde det vært bedre å bli vunnet av en venn
som ikke eide penger, men som elsket en igjen.

I det minste så fikk Anne Anka meg til å tenke litt på penger. Og hvor lett det er å miste seg selv når overfloden tar over.
Det er vel ikke alltid slik at rike bamseherrer og bamsedamer har det så flott som en av og til tror:)

På bildene ser du kjempebillige blomster kjøpt på Rema 1000. Rimelig og fint:) Kaken har "han som ikke eier millioner (med mindre milliongjeld teller), men som elsker meg igjen" bakt i dag. Hans første kake. Jeg har vel ymtet frampå at den største trettiårsgaven hadde vært å ikke måtte ordne alt av kaker og vasking helt alene den dagen. Dermed hadde han fått oppskrift på snickerskake - og bakte en prøve.

Veldig søtt. På alle måter:)

Tripp trapp treleker (og awarder)

2010-04-28T10:13:00.000+02:00

Treleker er fine leker, syntes jeg.

Og kjøpte inn et passe utvalg da yngstedattera fylte ett år.

Bare så det er sagt, dette er et slags "jeg kryper til korset og innrømmer nå at min mann og min mor kanskje hadde noen poeng angående treleker, likevel".

For de har nemlig kommentert følgende:

- Bygger en et 1,5 meter høyt tårn av treklosser, er det vondt å få de øverste klossene i hodet.

- Små barn veiver litt med hendene. Det føles mer bekvemmelig når de treffer en i hodet med en plastboks, enn med en hard treklosse.

- Det søte tretoget jeg kjøpte, er direkte farlig, om en i lek faller oppå det.

- Treleker har ofte en litt stivere prislapp enn andre leker. Likevel er ikke selve prislappen den økonomiske utfordringen. Det største verditapet vises på parketten (1,5 meter høyt tårn raser i gulvet), på veggene (kappkjøring med tredukkevogn), på pyntegjenstander (kjøkkenleker i tre kastes rundt. For det er vel vanlig å behandle mat på den måten i de pene kjøkken?) og plaster (ja, det var det der med litt tunge gjenstander med harde kanter).

Nå betyr ikke dette på noen måte at jeg ikke liker treleker lengre. Det betyr bare at jeg innser at overnevnte hendelser kan representere visse skjær i sjøen.

Men det betyr ikke dermed at treleker ikke lenger skal i hus.

For; når en står foran viktige avgjørelser, kan det være lurt å skrive en liste med "for" og "imot".

Er det bekymringsverdig at jeg som mor da, på tross av trelekenes skadeomfang, likevel heller mot at det er flere fordeler enn ulemper ved treleker..?

Om en uke åpner Mayo farlig nær meg. Med mange treleker. Og Greengate. Kan bli en dyr fornøyelse, antar jeg. Og jeg har allerede notert ned en del gaver barna kan ønske seg. Men tror kanskje jeg må kjøpe det til meg selv. For de ønsker seg jo bare DS og Kaptein Sabeltann utkledningstøy for tiden. (Pluss matboks, da. Hvorfor ønsker de seg alltid flere matbokser?!)

Men nå, noe annet og veldig trivelig:

Jeg skal dele ut noen awarder. Jeg må jo si at når jeg har en håndfull awarder, så må det da være en viss form for awardinflasjon på det glade bloggenett?!? Men jeg dveler ikke så alt for lenge ved den tanken, og gleder meg i stedet over dem alle:)

Men fordi inflasjonstanken nå engang meldte seg, så har jeg tenkt å være litt Gjedrem her, og ikke gi awardene til tolv andre, men til tre fine bloggere:)

La meg begynne med Janne Lillian (nå skulle jeg mestret det å skrive hjertetegn i teksten her, Janne...) som alltid har tid, som alltid kan lytte og oppmuntre og som er utrolig snill. Hun har en kjempefin blogg. Hjemmet hennes er helt utrolig koselig, - Jannes smak er uslåelig! Og i et stresset hverdag hvor en bare ikke får tid til å stikke innom og nyte stemningen der HVER dag, så er det jo fint å kunne besøke bloggen:) Glad i deg, Janne. Du får denne som jeg fikk fra Cecilia:)

Og Cecilia, hun er et av mine beste digitale kjennskap. Hun har en helt utenom det vanlige flott blogg, og jeg tror kanskje hennes tran er litt sterkere enn andres, for hun er så flink og produktiv. Det er stadig spennende prosjekt der til å bli inspirert av. I tillegg skriver hun så varme og gode kommentarer. Glemte jeg å nevne bildene hennes nå? Synes du bare skal gå inn og se, jeg:)

Du får denne awarden som jeg fikk fra Maria, som har en veldig koselig blogg. Tusen takk, Maria!

Så har jeg fått to pokaler, fra Cecilia og fra Elisabeth. Sistnevnte er enda en dame med enorm energi. Hun skriver mye morsomt, og er også så god til å kommentere.

Siden det PAR med pokaler, så måtte det bare bli til tvillingpappaen Hans Martin. Med fire barn og fremdeles hodet såpass over vannet at han på toppen av det hele skriver de herligste blogginnlegg om tvillingjentene sine, så fortjener han begge to. I tillegg stiller han opp - og er alltid positiv hvis en trenger hjelp! Takk! Tror ikke jeg skal be ham om å skrive tolv ting om seg selv (tror det var den utfordringen som fulgte med pokalen), men oppfordrer han heller til å skrive et blogginnlegg innen tolv dager. Tar du den? :)

Nå skulle jeg jo skrevet både den ene og den andre lista om meg selv.

Men nå har jeg brukt så lang tid foran PCen at jeg tror jeg må stupe inn i hverdagen igjen. Regner ikke med at noen har orket å lese så langt heller:)

Men her har dere tre på snei om meg:

- Har kjørt inn et vindu på Jysk sengetøylager (og det viste seg å ikke være helt uvanlig. Utrolig nok.)

- Jeg har spist marsvin, "balut" (egg med kylling i som har vært kokt i ca 24 timer), antilope, maur osv. Jeg har altså reist en del, til mange mange spennende steder. Men det er LENGE siden nå. Føles iallfall sånn.

- Jeg kunne Johannes 3,16 fra Bibelen utenat på gresk lenge før jeg begynte på skolen. Pappa er prest, og trengte vel en puggemakker i studietiden. Ikke vet jeg. Men prøvde meg på greskstudier senere. Det var tydeligvis ikke mye som satt igjen. For det er eneste gang jeg har måttet ta om igjen en eksamen. Ga meg etter ti studiepoeng. Og er glad for det:)

Hadde egentlig tenkt å sette inn bilde av "balut" her, men måtte heller bli en av reisefavorittene; Zanzibar. Balut ble rett og slett for drøyt. Kan ikke forstå at jeg har spist det... (Men det var et veddemål. Og jeg liker å vinne. Og jeg tror jeg brakk meg litt kjapt også...)

Moteforvirring

2010-04-25T21:13:00.000+02:00

Jeg har, som så mange andre, fått varme følelser for Vintage Stories hos KappAhl.

På fredag dro jeg derfor med meg to jenter (som hver gjennomgår forskjellige trassaldere) på klesshopping.

Av og til er jeg så dum at jeg til og med overrasker meg selv.

Når en har tretthetssyndrom (mildt et sådan, men likevel), er i ferd med å få feber, har akkurat sendt mannen avgårde på helgetur, skal jobbe begge formiddagene og forberede seg til jobb på kveldene, så BØR en bare forstå at prøverom med to små barn virkelig ikke er noen god ide.

Jeg visste det var dumt, men jeg dro altså likevel. Og tenkte at i dag, i dag er kanskje dagen hvor det skal gå bra. Og brukte vendinger som "nå skal vi kose oss, jenter", "kom, så tar vi en liten jentetur"og "nå skal vi finne fine kjoler og kjoler er gøy, dere".

Selvfølgelig var det ikke dagen.

Yngstejenta fant raskt et forklede i to størrelser for stort. Som hun fikk på, og som hun så nektet å ta av. I tillegg fikk hun trevet til seg en slags Michael Jackson-hatt fra en utstillingsdukke, og nektet å ta den av.

Tilslutt løp hun hvinende ut av butikken, alarmene hylte og hakk i hæl fulgte storesøsteren med høye utrop som "nå kommer du her, jeg teller til tre!"og "hvis du ikke kommer hit med en gang, så får du ikke sutten din!" - og jeg sto litt rød igjen i butikken, og damene på femti som har fått småbarnstilværelsen på avstand og som nå kan si ting som "å, så herlige barna er"og "disse årene er de beste årene i livet ditt", skulte på meg og lot meg forstå at de også forsto at femåringens utrop var et ekko av min svake oppdragelse.

Vel, vel. Alarmen ga seg til slutt. Den må jo gjerne det. Femtiåringene kunne gå tilbake til brystholder-reolen sin (det er min litt svake og lett gjennomskuelige hevn for "uff, for en dårlig mor"-vibbene de sendte meg), og jeg fikk rasket med meg et utvalg vintageklær.

Masse til ungene, og et skjerf til meg. Et jeg heiv på i ren desperasjon over at jeg heller ikke denne dagen fikk kjøpt noe til meg selv.

Men det jeg egentlig skulle skrive om, det var at jeg blir litt forvirret over moten.

Kjolene jeg kjøpte til jentene, var nemlig ikke kjoler, men forkleder. Jeg ble kjempeglad da jeg så at det fantes et likt skjørt til meg, men da jeg kikket nærmere på det, så var det også et forklede.

Og det eneste klesplagget jeg prøvde, var en gul skjorte, som når jeg fikk den på, viste seg å være en blanding av morgenkåpe og gammledame-skjorte.

- "Er dette en morgenkåpe eller en skjorte?" spurte jeg en av damene som jobbet i butikken. (Det er jo helst damer).

- "Hm... Nja. Vi har diskutert det. Og vi er faktisk ikke helt sikre. Kanskje ville jeg brukt den hjemme på morgenen før en går på jobb, eller kanskje litt på kvelden når en er hjemme", sa hun. Med tonnevis av usikkerhet i stemmen.

Jeg kjenner jeg blir så usikker av sånt, jeg. Er det plutselig fint med forklede på? Og når bruker en det? På jobb, hjemme, på byen, på stranda? Og hva bruker en under? (Ja, ser for meg at besvarelsen på dette spørsmålet avhenger litt av hvem en spør...)

Og bruker en morgenkåpe på jobb?

Sender en ut feil signaler, da?

Kjære vene. Ikke vet jeg.

Men to ting vet jeg:

1: Neste gang skal ikke barna være med på handletur.

2: Da de i dag sprang rundt i forkleder og mammalukker, så var de verdens søteste. Og jeg glemte alle trassalderfrustrasjoner.

Så nå skriver jeg for å huske. Slik at jeg kan bli klok av skade.

Handelslekkasje

2010-04-23T00:12:00.000+02:00

For ei jente som har levd store deler av livet i en bygd (som nå er by) med to timer til nærmeste handelssentrum, er handelslekkasje et begrep forbundet med svik og skam.

Men nå bor jeg ved siden av en passe stor by, og samvittigheten blir ikke særlig brydd ved å svikte de lokale butikker. Det er nok av andre som kan forsørge dem. Og Norge går jo så det griner, uansett.

Jeg elsker nemlig handelslekkasje nå.

Fordi det betyr TUR. Etter barna kom, går ikke turen til Zanzibar eller Thailand. Neida, nå er det høytidsstund hver gang familien skal til Dyreparken eller til Danmark. "Små turer er også store", mener både jeg og Stormberg.

En må være takknemlig for de utfluktene en får.

Denne gangen er det mannen som skal på tur. Jeg skulle vært på tur vestover i bursdag, men siden helsa ikke er på topp, så blir jeg hjemme. Med to barn. Og jobber. (Hvor er logikken i det, liksom..?)

Mannen har vel ikke gjort seg opp noen særlige tanker om handelslekkasje på denne turen.

Han har ikke spurt meg om hva jeg ønsker han skal kjøpe med seg. Men derimot brukt mye tid på å finne gitar, dansesko og noter til 80-tallsklassikere.

Men jeg mener nå at Danmark er det mest yndete reisemål for handelslekkasje. Å spille gitar kan en vel gjøre hjemme?

Derfor har jeg brukt kvelden på å lage en liten handleliste for Danmarksfareren.

Mitt inntrykk er at ALT er billig i Danmark. Dessuten, som Becky (hun i Shoppoholikerbøkene. Neida, jeg har ikke lest dem. Bare kikket litt i dem. Og endte med å kikke litt på hver side i hele boken. Huff, huff. Var litterært bunn-nivå, men litt morsomt også:) sier, og hun burde jo vite hva hun snakker om: Utenlandsk valuta gjelds ikke.

Jeg er ikke helt sikker på om Chill Norway-kjolen akkurat er rimeligere i Danmark. Jeg aner en viss logisk brist der. Men min mening er at disse kjolene MÅ være mulig å få kjøpt LITT billigere enn her i byen... Og hvorfor da ikke i Danmark?

Vel, kjære, her er ønskelisten:)

...

(Nå framstår jeg som en overflatisk materialist her. Det er jeg ikke. Egentlig.

For å bevise det: I dag kom jeg meg til optiker (har utsatt det i ETT år...).

Og fikk bestilt PC-briller. Jeg la fra meg de fancy brillene fra Dior, og valgte dem fra "det kommunale stativet".

Ja, det finnes eget kommunalt stativ!

Dessuten, - ingen av brillene var i blonder eller fargen lavendel med polkadotter, uansett...)

En Tildaengel i posten

2010-04-20T18:48:00.000+02:00

Hadde jeg hatt anlegg for det, skulle jeg skrevet et dikt i dag.
Om en venninne som blir tretti nettopp denne tirsdagen.
Jeg skulle skrevet om hvordan jeg ler og gråter hver gang jeg tenker på hvordan vi styret rundt i vår egen lille verden som fjortenåringer.
Hvordan vi risset forbokstavene til han vi var forelsket i inn i armen. Hvordan vi ventet utenfor treningsbrakka deres helt til han var ferdig. Hvordan vi, når han kom ut, bare sto og fniste og rødma - og etterpå diskuterte i timesvis hvem han sa hei til.

Jeg skulle skrevet om hvordan hun alltid har vært den peneste jenta i byen, men hvordan hun likevel aldri helt har forstått det. Men penest i byen, det er hun fremdeles - selv om hun nå nærmer seg pensjonistalderen med stormskritt! (jeg har også lagt inn rynker på Tildaengel-halsen, ser dere).
Jeg skulle skrevet om hvordan hun alltid har vært preget av godhet - hvordan hun alltid har stilt opp for andre og gitt av seg selv. Og jeg er utrolig stolt av henne og alt hun har fått til.

Jeg skulle skrevet noe om hvor fantastisk det er å snakke og snakke - når hun lytter.

Om hvordan jeg vet at alt kan sies, og ingenting er for dumt.

Om hvordan vi kan le av oss selv.

På bursdagen skulle jeg ikke bare kunnet skrive et dikt. Jeg skulle også ønske at jeg kunne love at alle dager skulle bli en dans på roser. At alt alltid kommer til å gå bra.

Sånn er visst ikke livet.

Det jeg kan gjøre, det er å sende en Tildaengel til henne i posten. Og si at det ligger kjærlighet i hvert sting. Og så kan jeg fortelle at jeg og Tildaengelen min skålte med et lite glass rødvin (i dukkeglass, altså! (ca en skje med vin... Vet nemlig at det er tirsdag, og at klokka ennå ikke er sju engang). Men vi feiret altså i hennes fravær.

Og i dag har jeg tenkt på at det finnes mange gode mennesker, ikke bare denne venninnen, som har gjort livet mitt godt og fint. Så vi reiser glasset dere, og skåler pittelitt for gode venner og engler langs vår vei!

Hine hårde (dog så dekorative) tider

2010-04-17T10:48:00.000+02:00

Gammelt er det nye. Det har det forsåvidt vært noen år. Men gammelt er i det minste fremdeles det nye.

Jeg forstår godt at det kan være vanskelig for en del eldre å henge med i svingene.

Femåringen er i disse dager med på et arrangement hvor kostymene er hentet fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. Det har bydd på hodebry for mor.

Jovisst elsker jeg alt som er gammeldags. Samtidig er det ikke helt sikkert at rollen datteren har, det sjette barnet i en øyfamilie, hadde nystrøkne blendahvite kniplingekjoler på seg døgnet rundt.

Hvis jeg sliter med tidsklemma og tid til å flette umedgjørlig småbarnshår, så måtte da i alle fall slitne småbarnsmødre for ca hundre år siden hatt problem med å få flettet fem jenter hver morgen. Og de hadde vel ikke engang spraybalsam på den tiden.

Derfor slites jeg mellom hensynet til autensitet (dvs fravær av blendahvitt og sirlige fletter) og ønsket om å sende kniplingejenta inn på scenen.

Det ble en løsning sånn midt imellom.

Underveis i prosessen fikk jeg et fint besøk hos jentas oldemor. Hun er frisk og flott, og fant bilder, heklekrager og rosetter i fleng. Men underveis ble jeg igjen minnet på at det ikke er helt lett å forstå hva dagens damer liker og ikke liker.

Temaet: "Tenk at vi kvittet oss med alt det fine tøyet" kom opp igjen.

Og oldemor var litt fortvilet over at hun ikke hadde flere kjoler på lager.

Men på den tiden ble det meste av tøyet brukt på nytt - til nye kjoler eller forkleder.

Det var gjenbruk fordi det var nødvendig. Og en ga videre. Fordi andre trengte det.

Dessuten, som oldemor påpekte, de kunne jo ikke ta vare på alt...

Og hvordan skulle de kunne vite at gamle tissepotter en dag skulle bli brukt til pynt?

(Betyr det at jeg må ta vare på barnas røde plastpotte for kommende generasjoner?)

Hvordan skulle de kunne ane at de utallige heklekragene kunne bli brukt til å pynte opp et Norgesglass?

(Skal mannens slips en dag knyttes rundt mine oldebarns blomstervaser?)

Eller at noen i det hele tatt skulle bruke Norgesglass til annet enn hermetiserte pærer?

(Ikke bare skal en vaske melkekartongene, en kan altså derfor godt ta vare på noen som en legger i en eske på loftet. I tilfelle noen skulle ønske å dekorere med dem i 2090?)

Og hvordan skulle de kunne ane at de gamle medisinflaskene skulle stå på min kjøkkenbenk?

(Bør jeg ta vare på paracetflasken, kanskje?)

Nei. Jeg forstår godt at det er vanskelig å følge med i tiden.

Men teatertøy fant jeg. Og jeg er sikker på at jentas tippoldemor eller oldemor ville vært glad for å se et av de ferskeste spirene på slektstreet synge gledesstrålende med den nydelige heklekragen rundt halsen.

Så, om jeg kaster potten (og det gjør jeg nok), så skal i alle fall heklekragene tas vare på i en generasjon til. Det får være mitt bidrag til kulturbevaringen.

Tavler i fleng

2010-04-12T21:10:00.000+02:00

Men på kjøkkentavla mi er det dette som står skrevet i dag:

"Pytt pytt" er et tyveri (eller kaller en det bare "inspirasjon"?)

fra prydelige Åshild.

Hun har bestemt seg for å tenke "pytt pytt" litt oftere.

Og det skal jeg også.

I dag mens jeg lot blikket streife over rotet,

tenkte jeg på at jeg hadde tilbragt mesteparten av vårens kanskje vakreste solhelg

nede i en mørk og innestengt teaterkjeller,

og bestemte meg for å gå tur i sola,

luke bedagelig i et blomsterbed

og drikke latte og spise marspiankake

med naboen.

Midt på blanke formiddagen!

Aner meg at "pytt pytt"-livet kan bli et fint liv:)

So you think you can dance?

2010-04-10T10:44:00.000+02:00

Det viser seg at jeg har danset i salaten. Og er det noe i verden jeg ikke kan, så er det å danse.

(Jeg kan forresten ikke lukeparkering heller, matte får jeg ikke til, eller fysikk, eller det å spytte (husker du den gang det å kunne spytte var en nødvendighet for å bli akseptert blant gutta i gata...) eller stå på vannski eller ...joda, det er visst en del.)

Men altså; et av mine første blogginnlegg streifet innom et lokalt barnekor, og jeg skreiv at "det er ukas høydepunkt for eldstedattera".

"Javisstja" sa min gode venninne og datterens ballettinstruktør noen dager senere. Med litt såret stolthet i stemmen.

Ingen piruetter kunne hjelpe meg til å hoppe ut av den situasjonen.

Jeg har funnet ut at et blogginnlegg kanskje kan bøte på skaden.

MEN da jeg tenkte etter, så kom jeg vel til å tenke på følgende hendelse:

Jeg tipset et lokalt idrettslag om at ballettdamen (vi kaller henne det) kanskje kunne blogge for dem. Dette svarte ballettdamen: "At jeg skulle skrive på en blogg, er vel like usannsynlig som at du skulle danset ballett offentlig i tights".

"Javisstja", var det min tur til å tenke.

Skal vi si at dette går opp i opp, ballettdamen? Er vi skuls?

Nå skal det sies at jeg er en sånn person som har fått aerobikinstruktører til å le høyt (og jeg har sett at de har prøvd å skjulte det).

Og når det er dansing i bryllup, så springer jeg mot toalettet i panikk.

For at jentene mine ikke skal måtte tilbringe brylluper på toalettet og for at de skal kunne trene aerobik (det ser unektelig mye mer fancy ut enn joggeturene mine, nemlig), så satser vi på barneballett. Og jeg syr mer enn gjerne ballettskjørtene deres.

(Oppskrift for de som er interessert: Legg mange lag tyll oppå hverandre. Klipp ut en stor sirkel - og klipp så ut en sirkel i midten av sirkelen. Sy silkebånd i livet, træ i strikk. Og så er det bare til å pynte i vei:) Søtt skal det jo være...

Søt er forresten også ballettdamen. Og for å forklare det med popularitet for kor/ballett, så er det som kaffe latte og sjokolade for meg. Begge deler er like fantastisk og like uunværlig.

(Dette er ikke et bilde av ballettdamen. Ei heller meg (selv om det nok heller mer mot meg enn henne.) Det er verdens beste dagmamma som har sydd dukka til jenta vår. For ei dame!)

Øyeblikk

2010-04-08T23:26:00.000+02:00

I dag har jeg egentlig hatt god tid. Jeg har besøkt litt forskjellige folk, jeg har lekt med barna og jeg har jogget en tur. Huset ser ikke ut, men det får så være.

I dag har det først og framst vært tid nok til å tenke litt.

Og jeg har tenkt på dette:

For noen år siden hørte jeg en venn snakke om en bok, og at forfatteren hadde oppmuntret leserne til å tenke etter og finne ti markante øyeblikk i deres liv. (Jeg tror det var snakk om øyeblikk forbundet med noe positivt, men er ikke helt sikker.)

Det var yngstedatteren som fikk meg til å begynne å tenke på det med øyeblikkene igjen.

Jenta elsker å sove. Lenge og vel. Og når hun først våkner, så er det ikke sikkert hun likevel er klar for å starte dagen sammen med oss andre. Først ligger hun som regel lenge og koser med en av de åtte bamsene i senga.

Da jeg var inne og prøvde å hente henne siste gang, hadde hun funnet noen englevinger jeg har sydd til henne. (Tilda-vinger). Håret sto til alle kanter, hele kroppen smilte og hun lå og småpratet med en isbjørn eller en panda.

Og jeg tenkte; dette er et øyeblikk å samle på.

(Så fulgte en lengre hverdagssekvens som gjerne kan gå i glemmeboken, med mye "gjøre sjæl", "ikke melk, men jus", "skal bare" og mamma hever stemmen flere hakk-sekvens. Men det får så være.)

Etter hver roet det seg, og på joggeturen prøvde jeg å finne ti øyeblikk.

Det slo meg at det var få høytidsdager involvert i minnene. Få av de tingene som kanskje burde vært med, var der. Ingen fester, ingen storslåtte turer til eksotiske steder.

Derimot kom jeg til å tenke på da jeg og en venninne badet på natta, og smugrøykte for første gang.

Og første gang jeg fikk til en telemarksving.

Og hva barna angår, husket jeg en gang jeg bar hun som den gang var to, hjem fra en lang stranddag. Hun var full av solkrem, sand og is, det var kveldssol og hun sovnet i armene mine.

Eneste høytiden som var med, var da jeg bar yngstedatten til dåp.

Det er fint å ta seg tid til å huske litt. Tenke litt etter hva som betyr mest for en.

På joggeturen hadde jeg dessuten Bjørn Eidsvåg på øret, og han sang:

Tenk om det hadde vært eit sted

Ein kunne få tebake

Alle øyeblikk

Ein ubetenksomt

Berre lot gå forbi.

Eit slags hittegodskontor

For gamle skjulte minner

Vakre øyeblikk en overså

På grunn av dårlig tid

Eller av mangel på mot

Te å ta imot

Lykke til med ti øyeblikk:)

(Bildene viser greiner jeg har plukket fra en busk som heter et eller annet med pepper...)

Om å få det som en vil

2010-04-06T21:27:00.001+02:00

Datteren ønsker seg, som så mange andre femåringer, en DS. Vet du ikke helt hva DS er?
Egentlig ikke jeg heller.
Men etter hvert har jeg fått med meg at det er en liten Nintendo-maskin.
"Som er veldig gøy. Og som alle andre har," sier femåringen.
"Som fører til at barna sitter for mye i ro og får vondt i øynene og hodet," sier jeg.

Vi er ikke helt enige på dette feltet, hun og jeg.
Jeg er redd min datter skal begrenses om hun bruker mer tid på å titte på skjermer enn hun allerede gjør. (Mammaen hennes titter nemlig alt for mye på skjermer, og jeg som var super i 5-på, er nå en taper i TP. Ergo fordummer skjermer. Jeg har for lengst innsett at "ung og lovende" er way past for egen del, men hun der femåringen er et ubeskrevet ark som skal bli statsminister eller advokat, og da er det dumt å ødelegge det hele med DS.
Spilte Jonas Gahr Støre Nintendo da han var liten, kanskje? Tror ikke det, gitt.
Alt dette sier jeg selvsagt ikke til datteren.)

Jeg har ikke lagt ned veto mot DS. Neida, jeg har bare gjort det litt utilgjengelig.
"Du kan spare penger selv," har jeg sagt.
Til nå har hun spart dette:
- To tenner a 20 kroner.
I tillegg har jeg innført følgende takster:
- 5 kroner for å tørke støv i trappa.
- 5 kroner for å tørke støv av pianoet.
- 5 kroner for å tørke støv av karmene nede på dørene.
(Det er nesten ingen som leser denne bloggen, tror jeg. Og i alle fall ingen i barnevernet, håper jeg...)

DS er på mange måter et helt uoverkommelig prosjekt. Og jeg satset på at femåringen underveis skulle bestemme seg for å bruke de oppsparte midlene på bøker eller skrivesaker, når hun lærte seg å regne ut hvor mange tenner en faktisk må miste for å få den lille rosa maskinen.

Dessverre undervurderte jeg min lille skatt.

Bestefar hadde passet barna en kveld. Og da jeg kom hjem, fortalte han at femåringen hadde krøpet opp i fanget hans og fortalt at hun så veldig gjerne ønsket seg en DS.
Selvsagt visste han ikke hva det var, og selvsagt lovte han henne innskudd på sparebøssa til dette.

Så nå vanker det en femtilapp i ny og ne fra bestefaren. Og i dag, da han ikke hadde så mye forskjellig å velge mellom i lommeboka, måtte han opp med en 200-lapp. På en tirsdag.
- "Vet du hvor mye penger det der er?" sa min kjære til min datter.
- "JA. Det gjør jeg faktisk!" smilte hun mens hun hoppet opp og ned i sofaen. Med blå øyne og blonde fletter.

Så nå roer jeg meg ned med å tenke på at datteren synes å være utstyrt med så mye guts, overtalingsevner og vilje til nettverksbygging, at en time eller to med DS likevel ikke står i veien for en glimrende politisk karriere.

(Bildene viser (det som i alle fall jeg synes er nydelige) sommerfugler som femåringen har laget. Kanskje kan hun selge dem til bestefaren-?)

(Enda) en god start!

2010-04-05T18:16:00.000+02:00

Jeg har begynt å hekle. Passe små brikker. Så små at jeg kan hekle flere i løpet av en kveld, og små nok til at jeg føler meg produktiv og effektiv uten at jeg legger ned for mye arbeid. Det liker jeg.

Kanskje kan det bli et teppe, tenker jeg. Uten å tenke for mye på det. For en blir jo lettere motløs hvis en tenker over hvor mange små lapper en faktisk trenger for at det skal bli nok til et teppe.

Mens jeg satt der og prøvde å ikke tenke over hvor mye en må hekle for å få nok til et teppe, så kom jeg til å tenke på ullteppet jeg har strikket på i noen år nå. Det ligger så fint i en kurv oppe. Nesten ferdig.

Og så kom jeg til å tenke på den ene leggvarmeren jeg heklet i høst. I desember en gang ble jeg så satt ut over hvor store leggvarmerne måtte hekles, og hvor stor leggen min dermed faktisk måtte være, at jeg ga opp.

Deretter kom jeg til å tenke på lappeteppet jeg sydde nesten ferdig i sommer.

Og som i en ond svart sirkel, kretset tankene inn på tunikaene og ballongbuksene jeg har begynt å sy til barna.

I samme hylle som tunikaene ligger det en vimpelrekke jeg har begynt på.

Mest imponert er jeg over en venninne som faktisk tok tak og broderte ferdig en korsstingspute som hun hadde begynt på den gang hun gikk på ungdomsskolen. Og det er visst en stund siden vi gikk der...

Når en er ute på galeien, så er det alltid godt å vite at en ikke er alene på ferden. Derfor var gleden stor da jeg på bruktbutikken fant en egen hylle for påbegynte syprosjekt. Nå kan det være at en del av disse aldri ble fullført pga akutt grå stær (en del tydet på det), men det kan også hende at sydamer til alle tider har latt seg friste av nye garnnøster og moderne stoffer.

("Å, nå er det visst ut med makramè, det er korssting og hardangersøm som er det nye," sa de kanskje der de satt foran kakkelovnen sin).

Og det er jo også et supert tips til den som ikke sliter med å fullføre sytøy, men som synes det er vanskelig å komme i gang. På nærmeste bruktbutikk kan du med stor sannsynlighet kjøpe deg et intrikat sytøy til en overkommelig pris. Sannsynligvis med nål og trå inkludert.

For min egen del må jeg vel først og fremst se til å få sydd ferdig de seks påskeeggene som ligger klippet og klare. Sesongen synes på mange måter å nærme seg slutten for dem.

Med og uten smak

2010-04-03T11:48:00.000+02:00

Bloggen Prydelig er rett og slett preget av pryd og god smak. Da de nettopp hadde bursdag, var jeg så heldig å vinne to sett øredobber. Øredobbene har allerede prydet både meg og femåringen (som ivrig utbrøt: De kan vi dele på, mamma!)

Til Åshild!

Smakfull er også Janne Lillians blogg. Hun har gitt meg to sånne awarder, og selv om jeg ikke har peiling på hva jeg gjør med noe så flott, så tror jeg det er så enkelt som at jeg kan skrive her at jeg gir en av dem videre til Prydelig og Åshild der som er en nydelig venninne!

Til Cecilia!

- og den andre til Cecilia som har en side som jeg har blitt litt avhengig av, og som skriver så koselige kommentarer.

Takk til dere, og TAKK, kjære gode Jannejenta mi!

Datteren var ekstra begeistret for de rosa blomsterøredobbene. Rosa er og blir en slager. Og siden jeg aldri var noen rosajente selv da jeg var liten, så lar jeg henne slå seg litt løs.

Men jeg har prøvd å sette noen grenser. For eksempel ved Disney-prinsesser. Ikke noen strenge grenser akkurat, men jeg er ikke den som går og kjøper Disneyprinsesseprodukter til henne selv. Det får tantene ta seg av.

Og, i et svakt øyeblikk, hennes far. Dermed fikk vi Ariel-påskeegg i hus.

Hva i all verden har prinsesse Ariel med påske å gjøre? Ikke vet jeg, men det er høyt og tydelig blitt meg fortalt at egget skal leveres til påskeharen for å fylles med godter til søndag. Inntil videre prøver lillesøster å koke egget på lekeovnen. Men jeg kan ikke se at det blir mer smakfullt av den grunn.

God påske!

- med eller uten prinsesse Ariel.

(Nå ser jeg at med den ene awarden skal en skrive ned ti ting som gjør en glad (det må du også, Åshild):
- Ha det godt med meg selv, min mann og mine barn
- En helt vanlig fin hverdag med jobb, venner og familie
- Gode samtaler med nærhet og ærlighet
- Tøysesamtaler med fjas og latter
- Sommer, svaberg og salt sjø
- VÅR og joggetur med god musikk på øret
- Å se barna synge og danse. (Og danse litt selv også når ingen ser)
- Å lære noe nytt og å skape noe
- Lese ei god bok med latte og sjokolade til

Pakk og dra

2010-04-01T19:06:00.001+02:00

En venn med fire barn, sa følgende (kvelden før jeg skulle med familien til Danmark og var alt annet enn pakket og klar): "Å reise med barn er ikke noe problem, det handler bare om system og rutine."
Og så henviste han til egen blogg og pakkeoppskrifen hans.

I går var den store pakke og reisedagen hos oss. Underveis måtte jeg snøfte (!) høyt for meg selv over en firebarnspappa som får pakking til å høres ut som en lek. Selv synes jeg pakking er noe styr.
System og rutine er ikke mine sterkeste sider.
Dette er det jeg jeg ikke takler ved pakking:

- Allerede før en kommer i gang vet en at en kommer til å gå på en smell. Noe blir alltid glemt.

- Min venn mener at det bare er til å pakke et skift per barn, og så et ekstra sånn i tilfelle. Men er da følgende tatt i betraktning? Barna skal kunne leke ute i regn, de skal kunne springe etter fotball i joggesko, de skal kunne renne på ski, de skal kunne gå i familiemiddag, de skal kanskje gå på kino eller påskegudstjeneste, treffe venners barn og koke påskeegg ute. Et skift per dag synes som en fjern drøm.

- Ski er et nytt stresspunkt. Selve det å få med seg ski til løype og bakke er ikke noe problem. Men så er det hjelmer, briller, bæremeis, slalåmsele (og hva?!? glemte vi pølsebrødene i meisen da vi gikk på tur i vinterferien...)

En skulle funnet dette kortet til skiheisen og sitteunderlag og sekk og....

- Jeg har sterke innvendinger mot pølsestopp på bensinstasjoner. Jeg tror på ingen måte det er bra, verken for barna eller økonomien. Derfor prøver jeg å pakke mat. Men hver gang ender jeg opp med å bli for oppspilt av en mulighet til å bruke festlige matbokser og flasker. Og så blir det bare masse latte, frukt og te, og jeg glemmer helt brødskiver. Og det blir pølsestopp likevel.

- Alt det lille ekstra: Gaver til venner og familie som fyller år sånn omtrent på denne tiden, babyklær som venninne skal låne, Pet Shop, dukker, bøker, treningstøy, filmer, cd-er, - ja, du ser bildet?

- Hjemmet skal være greit å komme hjem igjen til. For eksempel kan det være fint å unngå at katten blir stengt inne på et soverom, at det blir liggende igjen en tissebleie på det varme baderomsgulvet. (Spør noen venner av oss som glemte makrellslo igjen i søpla i et hus de lånte av venner...).

Men til slutt sitter barna i bilen, min kjære støvsuger gangen slik at naboen kan gi mat til katten uten å se hvor skittent det egentlig er på flisene, jeg henger opp rent tøy og hiver resten i en pose som vi får vaske når vi kommer fram.

De første ti minuttene av kjøreturen går med på at jeg ramser opp alt vi har husket.

For en gangs skyld virker alt å være i boks, og jeg synker lettet tilbake.

- Det eneste jeg er litt spent på er vel hvordan det gikk når du skulle pakke yttertøyet, sier jeg til min kjære.

- Jada, men det var jo ikke så mye. Jeg pakket jo bare til barna.

- Hva!?!

Da er det for sent å snu. Og jeg ser fram til dager med det skitøyet jeg eide som femtenåring.

(Jeg feirer rundt tall om en måned. Og tror nå jeg vet hva jeg ønsker meg. Gjerne en i lilla eller rosa.)

Sov du vesle spire ung...

2010-03-28T20:45:00.002+02:00

... for her klarer du deg ikke lenge!

Hageflekken vår er ikke stor. Et faktum jeg har litt vanskelig for å akseptere. Kanskje er det i ren fornektelse at jeg derfor har plantet uante mengder løk i de bedene jeg har?

I fjor plantet jeg løk sent på kvelden 22. desember. Og de kom opp på våren - alle unntatt èn. (Jeg holdt da telling, må vite.)

I år hadde tulipanene begynt å spire i midten av desember - og under hele supervinterperioden har jeg gått og sendt opp bønner for de små spirene.
De siste ukene har jeg vært ute med barnas plastspader og tatt vekk litt snø - for å lette litt på trykket og framskynde spiringsprosessen.
Daglig har jeg tatt meg en tur i hagen og kikket ømt ned på de små spirene, og lett etter krokuser som blomstrer.
I midten av uken var det noen hektiske jobbedager, og jeg fikk derfor ikke opprettholdt den daglige kontrollen...

Jeg ble derfor litt forundret da eldstedatteren sent på fredag kveld dro meg med på verandaen, og stolt geleidet meg gjennom mørket fram til en haug med snøklokker som lå spredt utover treplankene.
- Vi plukket dem i bedet ditt, mamma!
- Hæ? Har det begynt å blomstre! sa jeg glad mens jeg begynte å lete febrilsk i mørket etter flere vårtegn.
- Neida, det er ingen igjen der, sa datteren.
Fornøyd og svært stolt forklarte hun: Vi fikk plukket vekk alle sammen! Hver eneste en!

Og ganske riktig. Ikke engang den beste morder i den beste påskekrimmen kunne forlatt åstedet mer renset for bevis etter udåd.
Jeg legger ned betinget dom. Velger å ikke si noe nå, men skal med utgangspunkt i snøklokkene mane til samme innsats for pertentlighet neste gang vi skal rydde vekk legoklossene.

Mens jeg venter på et tre...

2010-03-26T16:46:00.002+01:00

Jeg drømmer altså om en hage. Og spesielt en hage med frukttrær.

Trær hvor vi kan henge opp en huske. Trær en kan sitte under mens en drikker bringebærsaft og spiser muffins. Trær som blomstrer i mai og som bærer frukt i august.

Egentlig drømmer jeg jo om å være Jane Austen.

Men hver gang jeg tenker på at det på Jane Austens tid verken fantes dusj, vaskemaskin, oppvaskmaskin eller kaffe latte, så blekner drømmen litt.

Frukttrærne skulle jeg imidlertid hatt.

Blant annet nå i påsken.

Jeg er veldig glad i påskepynt. Både å lage og å kjøpe. Men det er begrenset hvor mye påskepynt jeg har plass til. Derfor skulle jeg gjerne hatt noen trær å pynte på. Tujahekk er det liksom ikke like mye schvung over.

Heldigvis kjenner jeg noen som har trær. Faktisk sytten frukttræt. Jeg blir helt rørt ved tanken. Det vil si at jeg kunne hatt et tre til huske, et tre til hyttebygging, et tre til å sitte og skrive under, et tre til å sitte og male under, et tre til å sitte og sy under, et tre til å kysse under. Ikke minst.

Selvsagt kan en plante et tre eller to. Men det vil ta mange år før de er gamle og krokete, slik jeg vil ha dem. Og tålmodighet er liksom ikke helt min greie. Har aldri vært det, kommer aldri til å bli det.

Men altså, dette skulle handle om påsketre. For skulle du være så heldig å ha et frukttre, så kan du altså henge pynten ute. Dette er noe de gjøre i flere andre land, og er praktisk av flere grunner:

- Du får vist fram pynten.

- Du har alltid en unnskyldning til å lage eller kjøpe mer pynt.

- Du kan invitere venner til å sitte under treet og drikke kakao og se på pynten. Kanskje synge en sang.

Mye kan pynte et tre. Vimpelrekker av fargerikt papir rundt fiskesen, fjær på en ståltråd, kyllinger, egg og nabbi. En kan også henge opp blomster, men det gjorde ikke jeg. Den som vil utvide påsketrepynten til også å innebefatte påskehare og eggjakt, kan lese om det hos Martes atelie`.

Og egentlig er det jo mye mer festlig å lage fargerike egg, enn å sitte og brodere som damene i Jane Austen-bøkene.

Og Mr Darcy er sikkert ikke like flinkt til å klatre i trær som min kjære, uansett.

Kyllingbildene har egentlig ikke noe med påsketre å gjøre. Jeg syntes bare det var en veldig søt og enkel aktivitet. Og så er jeg redd for at jeg kommer til å miste barnas tegninger, og derfor satser jeg heller på at det store Internett tar vare på dem for meg...

Så får jeg heller satse på at jeg ikke glemmer brukernavnet mitt her, slik som jeg nå har gjort på en annen og litt mer viktig blogg... Huff...

Les om flere påskeaktiviteter hos foreldremanualen.

Bunny love - påskemuffins!

2010-03-25T09:57:00.006+01:00

Da femårsdagen skulle feires, ga min datter tydelig beskjed: Det skal IKKE være marsipankake i år, mamma!

Samtidig var hun lettere bekymret over hva jeg da skulle servere, for som hun sa: Du er jo ikke så veldig flink til å bake sjokoladekake, mamma.

Selvfølgelig var det en liten knekk for selvtilliten. Og i etterkant hadde vi en lengre periode med Toro, samt veldig trygge oppskrifter (dvs alt som kan serveres varmt med is til. Alt smaker godt så lenge det er varmt. Dagens husmortips!)

Men så hadde jeg noen heldige episoder, og det viste seg at sjokoladekakekommentaren stammet fra et mislykket forsøk på å nå opp til min mors sjokoladekaker. Og det er OK. Mot mors sjokoladekake kommer jeg til kort, og det er helt OK.

Nå har det gått så bra at jeg til og med våget meg utpå marsipanmuffins igjen. Jeg lager sukkerbrød som jeg fordeler i muffinsformer. De deles, fylles med krem, syltetøy og valnøtter og kles med krem og marsipan. Denne gangen skulle kakene serveres til mennesker med lang og solid marsipankakeerfaring, samtidig som de skulle publiseres i aviser, på nett og på tv.

Inspirasjon hentet jeg fra den fornøyelige siden Family Fun. Min mann stirret betatt på filmen med meg (muffinsdamen, ikke muffinsene), men lo vel litt av at denne "superenkle aktiviteten som selv de minste barna kan være med på" tok meg omtrent tre timer...

Les flere påsketips hos Foreldremanualen.

Den skal tidlig krøkes...

2010-03-19T15:59:00.000+01:00

..som skal leve opp til andres drømmer...

For tiden blir det skrevet mye om den nye "husmordrømmen". Jeg beundrer enhver som velger dette. Og lurer på om omgangssyke og klesvask er tatt med i beregningen når Aftenposten betegner husmortilværelsen som "vår tids yoga".

Vel, min mann, som selv hevder å være bedagelig (og latent lat) anlagt, prøver å skufle døtrene inn på en annen vei...

Han mener det er viktig å starte påvirkningen tildlig, og en kveld bestemte han seg derfor for å prate litt med femåringen om utdanning. Siden begge foreldrene bare har endt opp med en haug med humanistiske fag som ikke kan brukes til allverdens, har han sett det som nødvendig å peile barna inn på den brede og litt mer økonomisk trygge vei.

”Ja, når du blir stor, så vil du nok flytte vekk og studere på universitet”, sa han. (I følge mors utdanning skal hun nå være i stand til å radbrekke retotikken og maktdiskursen i denne setningen).

” Kanskje har du lyst til å bli lege eller advokat?”, fortsatte han.

”Hva gjør en advokat, da?” spurte datteren.

”De hjelper folk som har problemer. Og så jobber de mye med papirarbeid”, forklarte han mens han ryddet vekk noen Pet Shop fra den kommende stjerneadvokatens dyne.

”Å, ja”, sa hun som på lik linje med sin mor er en åpensinnet blondine i sin beste alder.

”Har du jobbet som advokat, da, pappa?”

”Nei, jeg kan nok ikke sånn, jeg.”

”Men du er jo så flink til å brette papirfly!”

Lillesøsteren anses å fremdeles være for liten til å være åpen for denne type påvirkning, så hun får fremdeles frie tøler innen husmorleken.

Så får vi heller passe på å fryse ned noen av muffinsene, slik at vi har noe å leve på når studielånet igjen forfaller.

(Det er ikke så mye som skjer her inne for tiden. Men det skal ta seg opp nå!)

Ensomme bamser

2010-02-25T20:32:00.006+01:00

Det er mye fint tilknyttet det å få barn. Det gir for eksempel:

1: Legal unnskyldning i forhold til forsentkomming: "Beklager, men jeg måtte skifte en bleie akkurat idet vi skulle til å gå".

2: En trenger aldri mer streve med å få helt flat mage, det er nok å si: "Jeg har faktisk født to barn," så har en tatt luven av de fleste.

3: Den første tiden er likevel best, da kan man krasje bil, glemme å ta på seg BH eller sovne på offentlige steder, og folk vil likevel kunne trekke på skuldrene, smile vennlig til hverandre og si: "Den ammetåken, den ammetåken."

Men først og fremst hadde jeg sett fram til at det å få barn skulle gi en unnskyldning til å leke, tegne, male og klippe så mye en bare ville.

Nå kommer vi fram til den delen av historien hvor to ting skal sies:

1: Jeg synes ikke legofaktoren har vært tilfredsstillende i forhold til mine forventninger.

2: Jeg tror kanskje det er litt strevsomt å ha meg til mor.

Men faktum er altså det at mine barn ikke er så veldig interessert i å leke med det jeg vil de skal leke med.

Skal en prøve å se situasjonen utenfra, så kan jeg være tilbøyelig til å medgi at jeg helst har kjøpt leker til barna som ENTEN er ting jeg drømte om å ha da jeg var liten, men aldri fikk (eksempelvis nesten komplett samling av Dyreparkenbamser, lekehytte, stort telt på rommet), ELLER leker jeg lekte med da jeg var liten, og som jeg ønsker at barna skal være akkurat like begeistret for som jeg var (er).

Blant annet har jeg ventet 20 år på igjen å kunne leke med de små bamsene fra Sylvanian Families, og hver gang bestemødrene har spurt meg hva jeg tror jentene ønsker seg, har jeg svart: "Sånne små bamser".

Da eldstedattera begynte å ønske seg Barbiehus, brøt panikken løs. Det var nemlig ikke del av min lekeplan. Huset var både for stort, for rosa og for plastikk (og for kjønnskonstruktivistisk). Dermed fant jeg fram to trehus jentene hadde fått for noen år siden. Disse ble malt (her var det et svært lykkelig øyeblikk da vi alle malte sammen), så fikk eldstedattera velge ut "tapet" og "gulvbelegg" fra en Tildabok, vi malte taket med tavlemaling og malte tilslutt på noen sjablonger. I miljøvennlighetens ånd malte vi også de gamle dukkemøblene. Jeg klipte ut duker, og eldstedatteren jobber nå flittig og instenst med et gulvteppe på den lille veven sin. (Mesterverket blir presentert ved en senere anledning). Det ble til og med rammet inn små bamsebilder til veggene.

Bamsene flyttet inn, og mor ropte begeistret på døtrene sine: "Nå skal vi leke! Dette er så GØY, dere!"

...Men da var de nok lei av maset om huset og bamsene. Og de to husene ble stående i litt ensom tosomhet i et hjørne.

Så når barna nå er lagt, så hender det stadig at mor må bort og tørke litt støv i huset (fordi det er så mye mer overkommelig enn mitt eget), reie opp i sengene (og ønske seg et sminkebord), sette fram ny pizza på bordene (fordi en selv så sjelden går ut og spiser), se til at bildene henger riktig, at pianoen står støtt (bamsene trakterer det trolig bedre enn jeg gjør) og at det ligger stryketøy på strykebordet.

For langt inni meg et sted, så tror jeg kanskje fremdeles at bamser som ikke blir lekt med, kan føle seg litt forbigått.

Arkiveringstrøbbel

2010-02-19T10:03:00.008+01:00

Sommeren 2005 stoppet det opp. Av og til stikker det litt i magen ved tanken.

Album. Nevn ordet foran en gjeng med kjerringer, så vil du se hvordan kvalmen og den dårlige samvittigheten veller opp og fram. Bortsett fra en eller to som kvikner til og begynner å gestikulere med hender fulle av limrester og stempelfarge.

Mange drømmer om en dag og henslengt kunne svare ”ja, greit det”, når noen spør om de kan se i albumet som en da vil kunne plassere sånn passe synlig i stua. Og så kunne nikke smilende til forbløffende sukk og små utrop om hvor vakre og gjennomførte albumene er.

Små dikt, nøyaktige datoer for den ene og andre begivenheten, nydelige rammer og små minner i skjønn estetisk forening.

Jeg vet ikke engang når barna sa sine første ord. Der og da var jeg trolig mer opptatt av å komme i form etter fødsel eller å komme gjennom klesvasken, enn å skrive dagbok.

Nå har jeg imidlertid kjøpt inn fire rosa album, og har lagt følgende strategi:

- Bryllupsalbum er utelukket. Hver gang jeg kommer over de aktuelle bildene blir jeg satt ut av at jeg en gang har vært så ung og pen, og så ender jeg opp med å smådeppe over hvor fort kroppen kan forandres og hvor fort en går fra å være ung og lovende til hengepupper og middelmådig. Nåja. La oss holde oss unna den galeien.

- Ingen er tjent med at jeg lager mer enn ett album per barn per fjerde år. Hvem har vel ikke litt høflig sagt, ”ja, gjerne. Så koselig” når en førstegangsfødende spør om du vil se albumet, og du fortvilet finner ut etter tretti sider at du ikke har kommet lenger enn barnets to første uker.

- Unngå alle bilder a la: Din første bæsjebleie, mamma ammer første gang og SE hvor såre brystvortene er, du bader naken sammen med nabogutten. Alle sånne bilder har en tendens til å bli revet ut når vedkommende nærmer seg 14. Og det vil jo i det lange løp ødelegge estetikken.

- Begrens dill og dall. Stor sannsynlighet for at rosa store blomster og utklipte minibleier er uhyggelig harry i 2030.

- Tidsbegrenset periode: Skal en være skikkelig scrapbooker, bør en helst ha et eget rom hvor bilder, klister og papir kan flyte i fritt system. Tror jeg. Det har jeg ikke råd til sånn umiddelbart. Derfor må stua brukes i sin helhet, men mer enn en helg med papirrot, kan gå på samlivet løst.

- Samkjørte innkjøp: Drømmen om ekstraordinære album har slått ned fra tid til annen, og helst når jeg har passert tilbudskurver med utstyr. Har derfor utallige ark med merkelige mønstre og spenstige klister. Nå vil jeg derimot gå og kjøpe inn alt i samme mønster og så gjøre det hele litt enkelt. En Tildablokk med tilhørende utklippsark til hver av jentene.

Men først skal jeg lage meg en kopp kaffe. Henge opp en klesvask. Og tjo og hei, der ringte telefonen.

Har bildene ventet i fem år, så klarer de vel fem timer, fem dager eller nåja – fem måneder til?

(Bildene er fra forrige ukes albumstunt (det kom overraskende også på meg). Nå har de i alle fall hver sin side i hvert sitt album fra hver sin bok med utklippsark. Tekstene er fra Erik Bye sin "Vesle jente" som er min favorittnattasang (selv om den stadig gir tapt i møte med Sabeltann og Mamma Mia. "Kjære Gud jeg har det godt" er det visst bare jeg som vil synge med på. Legger ved link til "Vesle jente" - selv om den først kommer til sin rett når Lars Lillo-Stenberg synger den.)

D-dagen

2010-02-12T15:34:00.012+01:00

Da jeg i går kom hjem med en lys blå Green Gate vekkeklokke i bæreposen, var det jammer og skrål i heimen. Fordi dette var nettopp den tingen min kjære hadde planlagt å gi meg til D-dagen førstkommende søndag. Han hadde til og med kontaktet Cecilie som står bak Emmelines for å høre hvor klokken var å få tak i, deretter hadde han alliert seg med sin søster som skulle stå for innkjøpet.

Nå falt alle planer i grus, og han stilte på bar bakke, klaget han.

Siden jeg er en observant blondine i min beste alder, har jeg registrert at det knyttes mange kvaler til denne søndagen.

Jeg blir lettere rastløs av fortvilte menn, og vil selvsagt gjøre mitt for å hjelpe.

Egentlig kan jeg på ingen måte forstå at morsdag/valentine utgjør en utfordring. Jeg kan her og nå komme på minst 100 ting som jeg hadde blitt glad for. Jeg bestemmer meg imidlertid for å skrive ned en rask liste - etter flow-metoden.

Sjokolade

Muffin

Kaffe latte

Blomster

Sjokolade

Glansa blader

Duftlys

Badesalt

Neglelakk

Morgenkåpe

Pyjamasbukse

Bøker

Sokker (undervurdert kjærlighetsgave)

Fyr i ovnen (eventulet en ovn, om en ikke har det)

Tildastoffer

Noen fine bokser (en trenger ALLTID flere bokser)

Laste ned sanger som en har en historie knyttet til

Sjokolade

Ansiktsmaske

Teppe

Puter

Willow Tree figur

Sjokolade

Slippe husarbeid en dag

Helikoptertur

En tomt med utsikt og strandlinje

Eventuelt et slott i England

Dessuten, og enda viktigere. Husk stadig, omtrent en gang i halvtimen, å si ting som:

- Så pen du er.

- Du må være den søteste kjæresten i hele verden.

- Synes du at du har lagt på deg?!? Nei, nei, nei. Det kan jeg ikke se.

- Jeg synes du ser yngre ut for hver dag.

- Du blir jo bare vakrere og vakrere.

- Du er jo bare sinnsykt pen.

- Jeg synes ikke hun der Isabella Martinsen er noe særlig, jeg.

(Løgn er også en undervurdert kjærlighetsgave.)

Neglelakk og barneoppdragelse

2010-02-11T21:11:00.006+01:00

To skjellsettende opplevelser fra søndag:

Opplevelse 1: Jentene gikk sammen med nabojenta om å dekorere neglene sine, og da i realiteten naboens flotte flisbelagte bad med neglelakk. Vi snakker grundig jobb og flere farger. Det er forresten andre gang i år at de gjør det.

Opplevelse 2: Jeg og naboen (fremdeles på talefot, på tross av badet) så første del av filmen ”Anne fra Bjørkely”.

Og nå sitter jeg med en følelse av total forvirring hva angår barneoppdragelse.

Hva hadde skjedd om Anne hadde malt med neglelakk på andres bad?

Hadde min nabokone vært Annes nabokone, hadde døtrene fått hørt noe slikt som dette:

”Det var det jeg sa. Jeg har alltid visst at det barnet betydde ulykke. Gulrotfarget hår (dette handler ikke om hårfarge, og jeg tar heller ikke stilling til ulike fargeskalear på hår her. Siterer bare nabodamen i filmen. Bare for å understreke det) og alt for skral. Det foreldreløse barnet får aldri komme tilbake her eller i noe annet hus i nabolaget.”

Så ville jeg, om jeg var streng (men innerst inne god og kjærlig) formynderinne, sendt barna på loftet hvor de skulle be og grunne over sine handlinger. Og jeg ser for meg at det ville vært snakk om å sitte på rommet i flere dager.

I virkeligheten fikk den eldste imidlertid valget mellom å avstå fra ”Sing Star” en hel uke eller å droppe ukas høydepunkt; koret.

Det er ikke lett å oppdra, synes jeg. Og jeg har en følelse av at Annes nabo hadde ønsket å si en ting eller to til meg også angående mangel på disiplin…

Kanskje skal vi derfor bruke uken til å klippe ut Anne fra Bjørkely-papirdukker (her finner du dem) og snakke om hine hårde tider, nå som også jeg blir avskåret fra å synge Sing Starts "Fabulous" med Sharpey den påfølgende uken.

Ja, for det viser seg at det omtalte barnet har (på tross av en noe skral oppdragelse) fått med seg en ting eller to. Slik gikk det nemlig med valget hennes:

"Hva valgte du?" spurte jeg.

"Koret", svarte hun.

"Det syntes jeg var et godt valg", sa jeg.

Hun så meg alvorlig inn i øynene.

"Ja, mamma. Jeg valgte det viktigste."

(Dette innlegget er dedikert sørlandets beste og mest engasjerende barnekordirigent. Hurra for deg og de du har med deg!)

Jordrottesyndromet

2010-02-02T13:18:00.009+01:00

Jordrottesyndromet er et syndrom som de fleste husstander lider under. I alle fall ønsker jeg å tro at det ikke bare er noe som rammer oss.
Teorien baserer seg på kvalitative studier gjort over lengre tid i vårt eget hus. Samtidig som enkelte stikkprøver er blitt tatt blant venner og bekjente. Ikke nok empirisk fakta til å skrive dyptpløyende forskningsartikler, men nok til at en blondine i sin beste alder kan blogge om det som tålig god teori.
Teorien baserer seg altså på jordrottene, de som på tegnefilmer alltid hopper opp igjen på uventede og hittil ukjente steder – i det Onkel Donald har tettet igjen alle de andre hullene.
Hos meg er det først og fremst kjøleskap, boder og klesvask som representerer jordrottehullene. Rotet er jordrotten.

For er det ikke sånn, at i det du tror du har sortert, ryddet og vasket det som vaskes kan, så hopper jordrotten opp, peker nese, greiper og ler? ”Jeg er en jordrotte, og du klarer aldri å ta knekken på meg!” Når alle rommene ser fine ut, så velter det grønn og hårete mat ut av de innerste kroker i kjøleskapet. Når kjøleskapet er tatt, så har katten vært en tur på boden og skvettet litt i en krok (den siste du ser i), samtidig som lillesøster har veltet tre av de femten bæreposene med tomme brusflasker (vi har ingen sparekonto, men mange tomme 1,5 l flasker). Og når du har boden under kontroll, så lukter du at klesvasken burde vært tatt. Og så er det bilen. Den er vårt personlige evigvarende jordrottehull. En slags sareptas krukke for søppel og rot. (Derfor la vi nettopp en betydelig sum penger ((som vi slettes ikke har)) i ny bil, som en slags inspirasjon til å ikke oppbevare femten brødskalker i baksetet til enhver tid. Dyr, men effektiv løsning.)
- Jeg er sikker på at det blir mye fortere rotete hos oss enn hos andre, sa jeg til min kjære en dag vi begge lå på knær og vasket flekker under spisebordet i påvente av gjester. (Hvordan hadde det sett ut her om vi aldri fikk gjester? Det er nemlig de eneste gangene alt ser ryddig ut. Bodene er selvfølgelig stengt av når gjestene kommer. Og alle i familien er fint inneforstått med at ingen, absolutt ingen, uansett situasjon, åpner døra til garderoteskapet foran andre.)
- Det kan det ikke være, sa han. Og jeg tror kanskje ikke han kalte meg for sin kjære der og da.
- Jo, sa jeg.
- Det finnes de som alltid har det ryddig til enhver tid. Husstander hvor innehaveren tilbakelent kan si ”du finner det i skapet” uten å være redd for at den besøkende skal bli skadet av ras med ubretta klær som er presset inn i skapet, tomme brusflasker som ligger og venter på å bli båret ut på boden eller vaskemiddel som balanserer i et overfylt skap på badet. Det finnes faktisk hus hvor en kan komme uanmeldt innom en torsdag ettermiddag, og så kan en sette seg ned i sofaen uten og først måtte rydde vekk tre sabeltannfigurer, en klesvask, to PCer og en brødskalk.
(Jeg har sett det "Frustrerte fruer" og på blogger, i alle fall.)

Min kjære ser oppgitt på meg. Snakker en hel del om simple living og livskvalitet.
Jeg må visst leve med jordrottene, viser det seg. Mennesker uten personlig kjennskap til jordrotter har visst ofte verre ting å streve med, mener han.
Og av og til er visst jeg også en jordrotte de andre i huset må leve med.
Javelja.

Inntil videre planlegger jeg å få med døtrene på et ”lage og holde seg til systemer”-prosjekt. Og mens jeg dekorerer Pet Shop og instrumentkasser med søte mønstre, hører jeg at stua igjen er i ferd med å forandres til et jordrottehull. Men et svært så trivelig et, sådan.

(De tre midterste bildene er fra Cath Kidston. Min erfaring er at romatisk og delikat vaskeutstyr fører til økt vaskeglede (jeg har prøvd dem alle), men dog innenfor begrenset tidsrom. Nederst ser en helgens desperate forsøk på å øke ryddeglede hos barna. Hadde ide om å forandre kjedelige IKEAbokser til spenstige og vårlige tildabokser med gavepapir. Nuja. Boksene endte vel opp med å se ut som... ja, gaver. Men det fungerte sånn tålig. Helt til jeg skulle til å dekke de alt annet enn estetiske Hanna Montana boksene, da sa det bom stopp hos innehaveren av rommet. "De rører du ikke, mamma". Og det skal jeg heller ikke. På minst en uke.)

Et liv i høyden

2010-01-31T17:14:00.002+01:00

"Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud,
der byder i højden at vandre!
Mit lavlandsliv har jeg levet ud;
her oppe på vidden er frihed og Gud,
der nede famler de andre."

-Henrik Ibsen-

Jeg elsker fjellet. Viddene. Snøen. Friheten og det lettlige.

Men om en nå for tiden skal komme seg til fjells, må en via bæremeiser, omtrent tretti ullplagg, rastemat til rast en, to, tre, fire og fem, bleier, våtservietter, sitteunderlag, akebrett i tilfelle femåringen ikke orker å gå lenger, solkrem, briller og ekstra skift. Pluss fotoapparat og videokamera slik at en rundt konfirmasjonstider gjennom sangene på de blå eller grønne arkene kan framstå som kjernesunn friluftsfamilie. Harddisken med disse bildene må legges i safe, for det finnes ikke mange av dem.

Så når alle andre melder via facebook ”skitur med familien”, ”pudderføre!”, ”kakao og appelsiner før vi vender nesen hjemover” (via mobil. Jo da, det skjer…), så legger også vi ut på den lange turen oppover - mot teltet.

Her er det ingen UV-stråler, ingen bommelibombleier som skal pakkes inn og bæres ned igjen fra fjellet, ingen snø på ryggen eller forfrosne tær.
Og det er så mye lettere å pakke. Kaffe latte til mor, en kopp te til far og eldstedattera. Den yngste får smake litt av alle. En pakke sjokolade og noen gode bøker, ja, så er vi der.
Er vi ekstra sporty, så blir vi bare liggende der og sløve til vi sovner. Og vips, så har vi vært på telttur. I høyden.
Skal se at bak halvparten av turskryteinnleggene på Facebook, finner man en sjokoladeberuset familie i en haug av varme tepper som ligger og ser på papirstjernene som henger fra taket.

Mens jeg ligger der og raper latte og sjokolade og kjenner kiloene feste seg behagelig rundt låra, drømmer jeg om samtalen som kan oppstå påfølgende mandag:

- Hva du gjorde i helgen, da?
- Nei, jo. Vi endte faktisk opp med å sove i telt. Alle fire.
- Oi. Og så i denne kulden, da.
- Ja, du vet. Har jo vært ute en vinternatt før. Du da? Var din familie bare på dagsturer? Nåja, så lenge en får kommet seg opp i høyden, så.

(Bildene er fra det omtalte teltet. Dekorert med lyslenker, pappstjerner og engel. Det har gått med tretti meter stoff ("lillemartine", for den som er interessert i det), og teltet er sydd med utgangspunkt i mønster fra Stoff og Stil. OG selvfølgelig med inspirasjon fra "The Holiday", selv om en nå erkjenner at:

Mangel på syferdigheter gjør at teltet aldri blir like romantisk og delikat som det i filmen.
Det er lite mye som tyder på at Jude Law vil befinne seg i teltet.
Ei heller vil jeg kunne tas for å være Cameron Diaz.)

Mitt sjeldne piano

2010-01-28T22:04:00.001+01:00

Jeg fikk pianoundervisning i omtrent seks år. I dag kan jeg ikke engang klunke meg gjennom ”Til Elise” – et stykke som for øvrig representerer mitt musikalske høydepunkt.

Mine foreldre kan umulig ha gjort en dårligere investering.

Men så, ut av det blå, fant jeg ut at det var på tide å gjenoppta mine musikalske krumspill. Egentlig handlet det om at jeg fant Ingrid Bjørnovs pianobok på mammutsalg, jeg likte layouten og syntes hun skrev en morsom intro, det ene førte til det andre, og før jeg visste ordet av det fantaserte jeg livlig om meg selv som lokal korpianist, vår lille familie som omreisende trubadurer (hvor alle var kledd i hvit lin og hadde lette korketrekkere i håret), meg selv som spilte ”Mamma Mia”-låter i festlig lag mens min mann sto lent opp mot flygelet og sang både fløyelsmykt og barskt.

Nå er det snart et år siden vi fikk pianoet.
Jeg hadde to krav: Det skulle være hvitt og det skulle være gratis.
Jeg fikk det som jeg ville. Om en la godviljen til, kunne en kanskje si at en tredjedel av tangentene virket da det kom i hus.
Min "handyman" skrudde det fra hverandre, og sannelig fant han ikke en pinne noen hadde glemt under tangentene. Vips så var det nesten OK.
Så kom min mann i prat med en eldre fyr som stemte pianoer i ny og ne. Og det ble nesten tipp topp.

”Ser man det, ser man det. Det er en sjelden sak dere har her”, sa den gamle og trolig vise pianostemmeren.
”Virkelig?” Spurte jeg høyst overrasket og tilstrekkelig mistroisk.

Det viste seg at ”sjelden” henspeilet på at pianoets bunn var laget av plast, og den gang det ble lansert, viste reklamen en mann som satt med vann til knærne og spilte piano. Det tok ikke lang tid før de sluttet å produsere instrumentet.

Jeg kom til leksjon fem i Bjørnovs bok. Femten minutters øving til dagen er slettes ikke så overkommelig som jeg trodde. Både min mann og mine barn synger fløyelsmykt og barskt foran andre, men det er slettes ikke jeg som er den pene damen på pianokrakken.
Men en sang har jeg lært meg. Så om vi får oversvømmelse i huset en dag, eller om Noas ark skulle inntreffe igjen, så skal jeg synge ”I am sailing” og spille fletta av dem alle.

For jeg er ikke den som slutter å drømme.

(Det første bildet er altså ikke det omtalte pianoet (gid det var), det er hentet fra photobucket. Bjørnov er ikke bare opptatt av piano. Hun bidrar også med fine kreative tips. Som dette eksempelet på å skrive bursdagshilsener med noter. Tjo og ho for notekurset mitt fra 88!).

Romantikk

2010-01-28T20:46:00.001+01:00

Min kjære har tatt ”hvor romantisk er du” – test på msn.no.
Her følger resultatet:

”Du elsker romantikk
Du vil helst leve som en Scarlett O'Hara og elsker romaniske gester i hverdagen. Du er rett og slett et følelsesrikt og romantisk menneske.”

Siden han har hatt mot til å maile meg testresultatet, tillater jeg meg å sende et åpent brev tilbake. Ikke en direkte klage. Neida. Mer en lettere påminning om tidligere hendelser og et spørsmål om msn tok hensyn til dette da de skrev testen:

- At en tok med sin den gang unge, blonde og blåøyde kjæreste på McDonald i Bangkok og fikk servert en Big Mac meny nøyaktig kl 18.10. 24 desember 2001. Vedkommende skulle ta med undertegnede på en romantisk middag.

- At en etter å ha fridd, uttalte: "OK, vi tar en milkshake, da. Men så har jeg avtalt å se en fotballkamp på puben. Det er en veldig viktig kamp, altså. "

- At en etter fødsel gikk tidlig hjem fra visittiden for å se kamp.

På en annen side ligger det kanskje mer visdom i msn enn jeg tidligere har trodd. Det kan kanskje nemlig være slik at min kjære (ja, for mye har skjedd siden den gang, -og han har absolutt gjort opp for seg) er et romantisk vesen i den forstand at han ønsker å være objektet for romantikk. Altså mottaker, ikke avsender. Og i så tilfelle er han forsømt.

Den følgende uken vil jeg derfor behandle ham annerledes:

- Jeg vil kjøpe blomster til ham.
- Jeg vil kjøpe den lyseblå Green Gate vekkerklokken til ham, noe jeg selv har gått og ymtet frampå om lenge.
- Jeg vil bestille nydelig Green Gate teppe som en kan tulle seg inn i.
- Jeg vil bake deilige og kalorifylte kaker som vi kan kose oss med på kveldene.
- Jeg vil prate og prate og lytte og lytte.
- Og så skal vi se gjennom alle filminnspillingene av Jane Austens bøker.

Ikke vet jeg. Dette ser på mange måter ut til å være en vinn-vinn situasjon.
Og jeg som har gått og undervurdert msn så alt for lenge!

Med ønske om nydelig, kalorifylt og småblomstrete romantisk uke til deg også!
(Bilder fra kvelden i heimen (han fikk til og med ny blomstervase fra bruktbutikken!), en litt rar amerikansk nettside (kvitteringen fra Bangkok er tatt vare på et sted, men finner den ikke nå) og Green Gate.)

Prinsessefarger - om mødre som vakler mellom rosa og blått

2010-01-26T21:01:00.001+01:00

Prinsesse Ingrid Alexandra har ikke bare blått blod, men også mange blå klesplagg. Jeg leste om det i en artikkel av Marianne Lystrup, siden har jeg sett litt etter – og sannelig er det ikke sant.

Lystrup skriver: ”Det er interessant at de virkelige prinsessene her i landet later til å slippe unna prinsesseindustriens klør. Årsakene vet vi ikke, men vi skal ikke se bort fra at det ligger en bevisst kjønnspolitisk holdning bak. Og kanskje en preferanse for blått.”

Jeg er litt svak for Mette Marit. Hun virker bevisst, omsorgsfull, ærlig og tøff. Jeg liker det. Og så kler hun altså prinsessa med stor P i blått.

(Nå kan jeg forøvrig ikke på noen måte se for meg Ingrid Alexandra springe rundt på Slottsplassen i rosa tyllskjørt, tryllestav og plastkrone med rosa steiner i. Det ville tatt seg dårlig ut på så mange områder.)

Men hvordan kan det ha seg at jeg synes Ingrid Alexandras stil er så tøff, mens jeg samtidig overøser småjentene mine med rosa klær (lys rosa parkdress er så langt det verste kjøpet. Selv om jeg delvis kjøpte dressen for å støtte bedrift med god miljø og inkluderingsprofil) og fyller alle husets rom med duse farger, blomster og polkadotter.

Lystrup har en teori:
”Hevne. Den er litt overraskende denne voldsomme rosa bølgen. Skjønt det er vel bare den samme gamle generasjons-leksa. Nå vokser barnebarna til 68-generasjonen opp, og barna som fikk en barndom i unisex-klær og hadde mødre som insisterte på å være frigjorte, har vel ett og annet å hevne. Og næringslivet er entusiastisk med på notene.”

Jeg hadde mange mørkeblå klesplagg som liten. Først og fremst fordi jeg i førskolealder selv syntes rosa var superteit og stygt, men jeg hadde også 68-inspirerte foreldre.

Jeg er redd jentene mine blir påvirket av den rose trenden. Rosa er nok mer enn en farge.

Men også jenter i rosa kan få en oppfordring om å gi ukepengene til barna i Haiti, jenter med prinsessekroner kan også bli fortalt at vi ikke kan kjøpe alt vi har lyst på – fordi vi skal ta vare på den verden vi lever i, små jenter i rosa kan være med og male den gamle kommoden – og snakke litt om at det er ingen som er tjent med at vi kjøper nytt og kaster gammelt – men heller bruker igjen. Og små prinsesser kan sette seg ned med de litt større damene (som aldri lekte prinsesser på 70 og 80-tallet fordi de skulle sykle på sine mørkeblå sykler) og lakke neglene sammen og samtidig prate litt om at ingen blir snillere eller bedre av å ha pene kjoler og tynne mager.

Da kan rosa være OK. Også for Mette Marit.

Og kanskje, det kan jo være, har Mette Marit og Ingrid Alexandra et eget rom på Skaugum hvor de sitter i sine rosa tyllskjørt og hører på Hannah Montana mens de lager prinsessenabbi, drikker rød brus og leker prinsesser – de også.

Prinsessekroner sydd etter Tildamønster i blått og beige. Men kanskje likevel for mye roser til å gå rett hjem hos en ekte 68er? (De som nå for tiden overøser sine barnebarn med dukker og kjoler).