Handy Mandy

Min mann er min mest trofaste leser.

Nå mener han det har blitt for mye bilder og hobby og interiør og sånt i Drømmehagen. Litt kjedelig, mener han. Han synes det er mer festlig når jeg SKRIVER om noe. 

Men hverdagen føles litt full og hodet litt tomt, så jeg vet ikke helt hva denne skrivingen skulle omhandle.

Så kom jeg på at det er ett innlegg jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men ikke helt har hatt mot til å ta fatt på. 

Av respekt for min kjære. Og av hensyn til at jeg gjerne vil få solgt dette huset om noen år (når jeg har begynt å spille lotte - og følgelig vunnet i lotto).
Men siden det er han selv som spør - ja, la meg ta det, da!

Min kjære er flink til mye. Men han kan ikke sies å være mr Handy.
Jeg er heller ingen byggmester. Ei heller mekaniker. Og vi har heller ingen handy besteforeldre som renner oss ned med hammer og spiker.
Følgelig kan det lønne seg for oss å kjøpe HELT nytt. Uansett om vi snakker om bil eller hus.

Men så viste det seg at selv om man kjøper nøkkelferdig bolig, så er det noen få små ting en selv må installere. Og da er det mye som kan gå galt. For eksempel:

Fordelen med hull rett under vasken er at de naturlig blir fyllt med skit - og dermed stadig blir mindre synlige!

- Under vasken skulle min kjære sette inn søppelbøtte. Sånn til å skyve att og fram. Han fulgte bruksanvisningen og satt i fire solide skruer. Men da han skulle sette byggverket inn i skapet, hang det bekymringsverdig godt fast i den nye parketten. Utenfor skapet. Vi må snart se til å få gjort noe med de hullene.

- På badet ville jeg ha en lang og stor Ikeahylle. For å sette den opp måtte min kjære skru tolv store gipsskruer i veggen. På den tolvte skruen registrerte han motstand og en litt rar lyd. Det viste seg å være et sikringsskap på andre siden av veggen... Heldigvis selger Skeidar store bilder som NESTEN dekker alle de tolv hullene...

- Noe av det første min kjære ønsket å få på plass i ny bolig, var parabol. Han mente at dette var noe han kunne fikse på egenhånd. I ulende vind og snøstorm balanserte han oppunder mønet og spikret opp det mest sinnsyke parabolopphenget i nabolaget. Det er en sånn ting en selv blir vant til å se på etterhvert - og dermed ikke tenker så nøye over - men da maleren kom neste sommer, lo han høyt over innretningen.
Parabolen kom opp den, men uansett hvor mye den sindinge sørlendingen ropte og mumlet og skrudde - var skjermen like svart. Til slutt måtte han ringe parabolmannen. Han kom flirende ned fra loftet og sa det var godt opplegget ikke hadde fått stå i mer enn en time - for min kjære hadde laget et system av plastrør som i løpet av få dager ville ledet flere liter regnvann inn på loftet.

- Vi trengte en ny bokhylle (vi trenger alltid en ny bokhylle...) Denne gangen var det snakk om en Billyhylle hvis min mann spikret 25 små spiker i, før han snudde hyllen og så at finèren lå feil vei. Det fine er at hyllen i dag har en slags vintagelook - da det virker som om at små, svært systematiske maur har vært på ferde i hyllen og gitt den PERSONLIG preg.

- Helt til slutt ville jeg jo gjerne ha en lekehytte. Vi laftet og lo og grein litt unerveis i byggeprosessen. Men til slutt sto hytta der. Dessverre ble utsikten gjennom taket og øverste del av veggene bedre for hver vinterstorm det året. Alt måtte ned - og settes opp igjen.

Om en måneds tid åpner Ikea i nærheten av oss. Jeg har ennå ikke pakket ut alt tøyet etter ferien (!) - fordi jeg venter på nytt herlig, enormt stort og luftig og praktisk skyvedørsskap fra Ikea til soverommet. Dette vil bli vårt største byggeprosjekt så langt. Jeg planlegger å skrive en gjensidig kontrakt som sier at det "ikke er anledning til å ta ut separasjon de neste tre månedene" - da jeg ser for meg uker med bygging, riving, bygging og frustrasjon.

Min svigerinne, som er gift med min manns bror (som heller ikke er særlig handy), leide tilslutt inn naboen som vaktmester. Det er mulig det kan lønne seg å ta en telefon til ham...

Se det, kjære, - dette var ikke et uinteressant hobbyinnlegg, vel!?!

(Nå virker det som om at jeg ikke er fornøyd med min kjære. Det ville vært helt feil. En mann som kan bygge hus, men som ikke kan spille gitar, gi en livssynsmessig analyse av en bok eller en film - eller som kjenner Shakespeare - han er meg helt uinteressant som ektemann.)

Kosmetikk takk

                                          I etterkant kuttet jeg såpen i fire. En til hver figur.

I dag hadde mistejenta håret fullt av tran. Men ville ikke bade. Det er en dårlig kombinasjon for inneklimaet. For å få lokket henne opp i badekaret, lagde vi såper og badesalt.

         Vi setter figurene i temmelig umiddelbart. Såpemassen stivner fort, og såpene er enkle å ta ut.

I skapet hadde vi litt såpemasse, såpefarge og såpelukt stående. Og dermed var det hele unnagjort på et kvarter. Den eldste laget Pet Shop-såper, den yngste laget Sabeltann-såper. 

Siden det hele gikk så fort unna, og siden jeg endelig hadde klart å bane meg gjennom boden fram til hobbyartiklene, fikset vi badesalt samtidig. Vi heiv badesalt i en bolle - sammen med farge og lukt - og så rørte jentene rundt. Yngstedattera smakte litt. Det er ikke noe vi umiddelbart anbefaler andre å prøve.

                (Bøyde to urteskilt og skreiv forbokstavene deres på. Skiltene ble til fine badesaltklyper.)

Så nå skvulper Sunniva, en Pet Shop eremittkreps og to jenter i badekaret. Men hun med tran i lokkene ville ikke vaske håret. Dermed sitter jeg nå i en eim av tran og såpelukt - som minner mistenkelig om billige håndsåper fra Nille...

God helg! 

Jeg bare nevner at jeg ikke trenger bad med badesalt - da jeg skal ut og bade i sjøen i dag. Hø, hø, hø.

Blått er det nye rosa

Vi sto i butikken på lørdag og skulle kjøpe inn høstluer. Jeg sto med en "Hello Kitty"-lue i hver hånd. En grå og en rosa lue. 

- Hvilken vil du ha? spurte jeg skolejenta mi på snart seks.

- Den grå.

- OK. Men den var ikke litt kjedelig, da? Jeg syntes den rosa var litt fin, jeg, sa jeg.

Da sa hun det som lot meg forstå at rosaperioden for alvor var over. 

- Jeg ville ikke tatt i den engang, mamma. 

Med en ny og urovekkende skarphet i stemmen.

Jeg forstår jo også at seksåringer ikke kommer på slikt av seg selv. Hun må jo ha det fra noen. Og sannsynligvis er det meg. De siste dagene har jeg vandret i selvransakelse og prøvd å finne ut når jeg har sagt nettopp dette i den tonen. (Jeg har såpass selvinnsikt at jeg forstår at det ikke er OK at seksåringer svarer på den måten).

Så langt har jeg resonnert meg fram til at setningen ble uttalt på julaften da mannen min, i et forsøk på å være morsom, ga meg en pocketutgave av en eller annen bok fra "Norges beste" eller hva de heter for noe (de som reklameres for på radio - en eller annen skjønnhet som har blitt gravid med en eller annen og så kommer den lokale presten eller lyrikeren på stedet ridende på en hvit hest og så kliner de og så - vel, reklamen gikk ikke lengre.)

Seksåringen har plukket opp setningen - spart på den - og cashet inn på riktig tidspunkt.

Vel, jeg liker blått. Og er vel litt lettet over at den lille snella som så langt bare har interessert seg for skuespill, sang og dans nå tøffer seg opp litt (hun vasser nå forøvrig rundt i turkis onepiece og skatelue og bærer en turkis sekk på tyggen).

Derfor var jeg strålende fornøyd da jeg i dag kom over et perlekupp i embets medfør. 30 kroner for en pose med perler. Flere av perlene hadde tidligere kostet det samme per stk. Disse skal nå erstatte plastperlene i godteriposene i forestående prinsessebursdag.

Seksåringen selv var strålende fornøyd. 

Hun kikket på alle de små glinsende kulene - før hun bestemt plukket ut èn av kulene. 

- Denne skal ikke være med, mamma. Det skal BARE være blått, vet du.

Og når jeg kikker etter, så registrerer jeg jo små røde prikker på nettopp denne perlen.

Så jeg sier, men ikke høyt - for da hører vi det snart igjen rundt middagsbordet - Hva skjer'a!?!

Prinsessebursdag

Skulle det noensinne bli aktuelt med et tredje barn (noe det hersker tvil om), skal det hele planlegges ut fra at fødsel (og dermed påfølgende barnebursdager) ikke havner på samme tidspunkt som de to andre.

Vi har akkurat feiret treåringen fire dager på rad. 

Jeg prøver fremdeles å komme meg. Men ikke før er marsipanmuffinsene rukket å bli grønne og hårete innerst i kjøkeskapet, så er det ny barnebursdag på trappene.

                      

Med to jenter i hus har jeg sagt nei til prinsessebursdag så lenge som mulig. Vi har de siste årene hatt kattebursdag (hvor jubilanten naturlig nok fikk katt. Og vi boltret oss i Hello Kitty-effekter), vi har hatt jungelbursdag (se Dansukkers bursdagstips. Sydde slanger og safaritelt og dro på løvejakt) og favoritten er helt klart eventyrbursdag. (Hele bursdagen var lagt opp etter et eventyr om den forsvunnede bursdagssangen. Vi var i skogen, fant skatter, møtte en ulykkelig konge og fant et godtetre.)

I år ga jeg etter for prins og prinsessebursdag. Og det ble riktig så trivelig:)

                                

Åpning og velkomst: Prinsessesang på cd-spillern, såpeboblemaskin - og alle fikk tilbud om å bli malt litt i ansiktet. Genial ansiktsmaling, som Clas Olsson selger litt billigere enn Panduro. Gode beskrivelser følger med. Med enkle grep kan en male fine prinsessedetaljer i ansiktet. Vaskes greit av med vann.

Og såpeboblemaskin er en oppfinnelse jeg bare blir mer og mer glad i!

                                         

(Prinsessen hadde også en sabeltannbursdag. Malingen fungerer også godt for sjørøvere.)

Vi gikk raskt i gang med pølsene. Her er det noen skitne detaljer. Men man arrangerer vel ikke barnebursdag uten Vanish lett tilgjengelig..?

                                  

Rett før pølsekaoset nådde sitt klimaks, kom prinsessen på besøk. Hun hadde glemt å barbere armene, men ellers var det meste OK. Hun sang og danset prinsessedansen. Og alle fikk være med. (Den som skulle være så heldig å kjenne en vaskekte prinsesse, kan be henne om å bryte inn og vise barna hvordan prinsesser egentlig skal danse! ;) Takk til sessa!)

Etterpå tok prinsessa barna med opp til slottstårnet hvor de skulle finne en skatt. 

                                            

I teltet fant de en skatt. I stedet for godter, fikk alle perler og tråd. (Pluss en pakke Mambo-godter. Ungene fikk FEMTI slike i gave i sommer - og jeg syntes det var helt OK at andre barn heller kunne ødelegge tennene sine med dem:) :) 

                                    

Plutselig forsvant treåringene inn i en stille og rolig verden. Vi voksne fikk slurpet i oss en kopp kaffe (eller pepsi max) og min kjære fikk med seg noen sterke mødre til å løfte opp plata under ovnen hvor noen hadde sluppet ned et glass brus.

Kakespisingen trenger vi heller ingen bilder av. Jeg hadde kjøpt inn glitterglasur i lilla og rosa i Danmark. Resultatet var helt sinnsykt og trenger absolutt ikke publiseres. Dessuten hadde treåringen klatret opp på benken og tatt et godt stykke fra midten av kaka før gjestene kom.

                           

På slutten av selskapet satt jeg fram skumgummipapp (hva heter det, da?!?) som hadde små speilplater limt på. (I Kristiansand kan en få kjøpt disse i Voie. Tror jeg betalte seks kr per stk. Måtte selv slipe dem, men fikk med pussepapir.) Min kjære hadde hjulpet til å male krone på platene - med verdens dårligste glitterpenner (ikke alt bør kjøpes på CO).

Barna fikk pynte med klister og glitter. Og alle fikk skrive "verdens fineste prinsesse" eller noe sånt på (jeg synes "verdens fineste prinsesse"-greia er noe tøys. Men nå var alle hemninger nede - og vi slo oss helt løs. Retorikken og oppdragelseseffekten får vi ta oss av senere...)

Så det var det. 

En koselig bursdag. Nå skal vi bruke kvelden på å skrive en invitasjonsliste til seksårsdagen da hele programmet skal gjentas. Jeg gledegruer med:)

Kommer plutselig tilbake...

Hvorfor sommeren førte til bloggstopp, det vet jeg ikke helt. For her har det vært barnesitat, reisetips, deilige matretter, blomstrete tepper og puter, gode bøker, fine sanger og opplevelser i fleng. 

Jeg har hatt en sommer med frihet, fred og flow. 

Nå er målet å beholde sommerfølelsen så lenge som mulig. Derfor har jeg nektet å finne fram høstklær, og går konsekvent i tunika med tights under. Eventuelt så hullete dongeribukser at det meste av beina får tilført sommersol uansett. (En mannlig kollega har sagt at om jeg sender buksene hjem med ham, så skal han sy dem for meg. Jeg avstår fra å ta hintet.)

Del to av "bevar sommeren"-planen er å bade. Den som vil følge med på dette prosjektet, kan lese på Bombehoppbloggen som handler om denne delen av livet mitt. (Jeg advarer mot utstrakt selvskryt her, og tildels mykpornografiske bilder. Men vi skal prøve å holde oss innen forsvarlige rammer.)

Jeg har heller ingen planer om å pakke fram "vinterinteriøret". Nei, her skal det være småblomstrete, prikkete og stripete for alle penga. Enda en stund.

Jeg våger å påstå at jeg er temmelig god på piknikpikkpakk. I sommer var gleden stor da jeg i Danmark fikk kjøpt fire nye strandtepper, 97 blomstrete pappkrus og 97 tallerkener, fargerike bokser fra Rice og fantastiske blomstrete Greengate-kjølebager. Min mann må naturlig nok bære en del på dette. For hans del må visst gjerne vinteren med de mørkere fargene komme. (Men egentlig tror jeg han liker det:)

Jeg blir på gråten hver gang jeg tenker at dette kan være årets siste piknik. Men hvem har sagt at en ikke kan ta med vatt-tepper og kjølebag i skiløypa, egentlig...

Og sist, men ikke minst, skal lekehytta få stå så lenge som mulig. Det er visst ikke så populært blant mine barn å leke i hytta. Men jeg elsker å dille og dalle der ute. Det er forunderlig mye mer overkommelig å innrede en lekehytte slik en vil, enn et hus. Og det er enklere å vaske ned en lekehytte enn et hus. Dessuten er møblene som skal males mye mindre, og det samme gjelder vegger og tak.

Lekehytta har blitt bygd i to omganger. Slik det gjerne er hos oss. Første året bygde vi hytte. Andre året reiv vi taket og satt det opp på nytt. Denne gangen med eksperttips i bunn. Da taket var satt opp, hadde hyttens rettmessige innehaver kun ETT ønske: Taket skulle være lilla. 

Siden vi er elendige på grensesetting, og siden vi på lik linje med de fleste andre av dagens foreldre, lever ut våre tapte barndomsdrømmer gjennom våre barn (har da lest det i en artikkel), ble taket lilla.

Siden har innehaveren knapt registrert hytta. Heldigvis har minstejenta i huset fattet interesse. Og det er godt, for ellers hadde jeg måttet tilbringe ettermiddagene der alene.

Så nå planlegger jeg å blogge fra lekehytta framover. Jeg har alliert meg med lyslenker fra IKEA. Og ved hjelp av skøyteledningen får jeg til å intallere verandavarmer i hytta. Der skal jeg sitte og skrive om tapte sommerminner fra 2010. Jeg har flere minnebrikker med bilder, nemlig...

  Og så skal jeg lese bloggene deres igjen. Men mindre dere skriver om peiskos og strikket julepynt, da...

Vi sees på da, dere!

Klem fra Karen i hagen:)

(Skal slutte å kalle meg Kallemillelente, har jeg nemlig tenkt. Når jeg nå er der at jeg publiserer bilder av meg selv fra jeg bader i gjennomsiktig undertøy på Bombehoppbloggen, så nytter det ikke å ha nettpanikk og kalle seg med rare kallenavn fra barndommen på den andre bloggen. Karen heter jeg. Og her er jeg Karen i hagen.)