Anne Anka og teddybjørner

Anne Anka har fått seg ny kjæreste, hørte jeg på radioen. Enkelte familiemedlemmer fortviler over mine radiovaner. Jeg hører nemlig gjerne på Radio Norge på vei til jobb, og har oppgitt blitt forklart at "Radio Norge er radioverdens svar på FrP". Med det utsagnet har en fornærmet en betydelig andel av den norske, voksne befolkning. Men det er nå så. Jeg står gjerne fram som Radio Norge-lytter.
Tidlig på morgenen er jeg ikke særlig mottakelig for bakgrunnsinformasjon om børsen, og synes derimot det er behagelig å starte dagen med nyheter som den om svenske hollywoodfruer.

Reporteren sier:
Anne Anka har funnet seg en ny kjæreste, og hun sier til svenske Expressen at han er skikkelig, skikkelig...

Og jeg ventet kanskje å høre følgende:
- Snill
- Tålmodig
- Lyttende
- Flink med barna
- Kjekk
- Morsom
- Romantisk eller
- Empatisk (ja, ja. Forventet kanskje ikke å høre akkurat empatisk, da).

Og jeg lo godt da setningen viste seg å være: Skikkelig, skikkelig RIK.

Han skulle også være skremmende, og i forhold til ham framsto eksmannen som en maur.

Så, hvis Anne Anka skulle lese bloggen (ikke helt sannsynlig. Men så er da heller ikke sannsynlig et begrep som eksisterer i den verdenen), så vil jeg gjerne dele en gammel barnesang med henne.

Den om teddybjørnen. Han som var premie på tivoli, og som så gjerne ville bli vunnet av en skikkelig riking som kunne ta ham med på karuselltur. Og som spent ønsket at jenta Mariann skulle vinne ham...

Men plutselig så kvakk jeg i, for vet du hva hun sa?
"Nå har jeg ingen penger mer, men jeg er like gla'."
Jeg brummet da jeg hørte det og tenkte: Isj a meg,
da vil jeg heller vinnes av en rikere enn deg!
For mange kjøpte lodd på meg, til slutt en gammal mann,
Og aldri har jeg sett så mange penger som hos han,
men enda var'n sparsom, og jeg tenkte: For et hell!
Han sparer slik at han og jeg skal kjøre karusell...

Og da jeg skulle trekkes, vet du hvem som vant meg da?
Jo, det var han med pengene, og spør om jeg var gla'!
Nå får jeg kjøre karusell! - Men vet du hva jeg fikk?
Et gråpapir rundt magen før han tok meg med og gikk.
Jeg ble'kke pakket opp en gang, han la meg på et kott.
Og jeg som trodde rike bamser hadde det så godt!
Da hadde det vært bedre å bli vunnet av en venn
som ikke eide penger, men som elsket en igjen.

I det minste så fikk Anne Anka meg til å tenke litt på penger. Og hvor lett det er å miste seg selv når overfloden tar over.
Det er vel ikke alltid slik at rike bamseherrer og bamsedamer har det så flott som en av og til tror:)

På bildene ser du kjempebillige blomster kjøpt på Rema 1000. Rimelig og fint:) Kaken har "han som ikke eier millioner (med mindre milliongjeld teller), men som elsker meg igjen" bakt i dag. Hans første kake. Jeg har vel ymtet frampå at den største trettiårsgaven hadde vært å ikke måtte ordne alt av kaker og vasking helt alene den dagen. Dermed hadde han fått oppskrift på snickerskake - og bakte en prøve. 

Veldig søtt. På alle måter:)

Tripp trapp treleker (og awarder)

Treleker er fine leker, syntes jeg.

Og kjøpte inn et passe utvalg da yngstedattera fylte ett år.

Bare så det er sagt, dette er et slags "jeg kryper til korset og innrømmer nå at min mann og min mor kanskje hadde noen poeng angående treleker, likevel". 

For de har nemlig kommentert følgende:

- Bygger en et 1,5 meter høyt tårn av treklosser, er det vondt å få de øverste klossene i hodet.

- Små barn veiver litt med hendene. Det føles mer bekvemmelig når de treffer en i hodet med en plastboks, enn med en hard treklosse.

- Det søte tretoget jeg kjøpte, er direkte farlig, om en i lek faller oppå det.

- Treleker har ofte en litt stivere prislapp enn andre leker. Likevel er ikke selve prislappen den økonomiske utfordringen. Det største verditapet vises på parketten (1,5 meter høyt tårn raser i gulvet), på veggene (kappkjøring med tredukkevogn), på pyntegjenstander (kjøkkenleker i tre kastes rundt. For det er vel vanlig å behandle mat på den måten i de pene kjøkken?) og plaster (ja, det var det der med litt tunge gjenstander med harde kanter).

Nå betyr ikke dette på noen måte at jeg ikke liker treleker lengre. Det betyr bare at jeg innser at overnevnte hendelser kan representere visse skjær i sjøen.

Men det betyr ikke dermed at treleker ikke lenger skal i hus. 

For; når en står foran viktige avgjørelser, kan det være lurt å skrive en liste med "for" og "imot". 

Er det bekymringsverdig at jeg som mor da, på tross av trelekenes skadeomfang, likevel heller mot at det er flere fordeler enn ulemper ved treleker..?

Om en uke åpner Mayo farlig nær meg. Med mange treleker. Og Greengate. Kan bli en dyr fornøyelse, antar jeg. Og jeg har allerede notert ned en del gaver barna kan ønske seg. Men tror kanskje jeg må kjøpe det til meg selv. For de ønsker seg jo bare DS og Kaptein Sabeltann utkledningstøy for tiden. (Pluss matboks, da. Hvorfor ønsker de seg alltid flere matbokser?!)

Men nå, noe annet og veldig trivelig:

Jeg skal dele ut noen awarder. Jeg må jo si at når jeg har en håndfull awarder, så må det da være en viss form for awardinflasjon på det glade bloggenett?!? Men jeg dveler ikke så alt for lenge ved den tanken, og gleder meg i stedet over dem alle:)

Men fordi inflasjonstanken nå engang meldte seg, så har jeg tenkt å være litt Gjedrem her, og ikke gi awardene til tolv andre, men til tre fine bloggere:)

La meg begynne med Janne Lillian (nå skulle jeg mestret det å skrive hjertetegn i teksten her, Janne...) som alltid har tid, som alltid kan lytte og oppmuntre og som er utrolig snill. Hun har en kjempefin blogg. Hjemmet hennes er helt utrolig koselig, - Jannes smak er uslåelig! Og i et stresset hverdag hvor en bare ikke får tid til å stikke innom og nyte stemningen der HVER dag, så er det jo fint å kunne besøke bloggen:) Glad i deg, Janne. Du får denne som jeg fikk fra Cecilia:)

Og Cecilia, hun er et av mine beste digitale kjennskap. Hun har en helt utenom det vanlige flott blogg, og jeg tror kanskje hennes tran er litt sterkere enn andres, for hun er så flink og produktiv. Det er stadig spennende prosjekt der til å bli inspirert av. I tillegg skriver hun så varme og gode kommentarer. Glemte jeg å nevne bildene hennes nå? Synes du bare skal gå inn og se, jeg:) 

Du får denne awarden som jeg fikk fra Maria, som har en veldig koselig blogg. Tusen takk, Maria! 

Så har jeg fått to pokaler, fra Cecilia og fra Elisabeth. Sistnevnte er enda en dame med enorm energi. Hun skriver mye morsomt, og er også så god til å kommentere.

Siden det PAR med pokaler, så måtte det bare bli til tvillingpappaen Hans Martin. Med fire barn og fremdeles hodet såpass over vannet at han på toppen av det hele skriver de herligste blogginnlegg om tvillingjentene sine, så fortjener han begge to. I tillegg stiller han opp - og er alltid positiv hvis en trenger hjelp! Takk! Tror ikke jeg skal be ham om å skrive tolv ting om seg selv (tror det var den utfordringen som fulgte med pokalen), men oppfordrer han heller til å skrive et blogginnlegg innen tolv dager. Tar du den? :)

Nå skulle jeg jo skrevet både den ene og den andre lista om meg selv.

Men nå har jeg brukt så lang tid foran PCen at jeg tror jeg må stupe inn i hverdagen igjen. Regner ikke med at noen har orket å lese så langt heller:)

Men her har dere tre på snei om meg:

- Har kjørt inn et vindu på Jysk sengetøylager (og det viste seg å ikke være helt uvanlig. Utrolig nok.)

- Jeg har spist marsvin, "balut" (egg med kylling i som har vært kokt i ca 24 timer), antilope, maur osv. Jeg har altså reist en del, til mange mange spennende steder. Men det er LENGE siden nå. Føles iallfall sånn.

- Jeg kunne Johannes 3,16 fra Bibelen utenat på gresk lenge før jeg begynte på skolen. Pappa er prest, og trengte vel en puggemakker i studietiden. Ikke vet jeg. Men prøvde meg på greskstudier senere. Det var tydeligvis ikke mye som satt igjen. For det er eneste gang jeg har måttet ta om igjen en eksamen. Ga meg etter ti studiepoeng. Og er glad for det:)

Hadde egentlig tenkt å sette inn bilde av "balut" her, men måtte heller bli en av reisefavorittene; Zanzibar. Balut ble rett og slett for drøyt. Kan ikke forstå at jeg har spist det... (Men det var et veddemål. Og jeg liker å vinne. Og jeg tror jeg brakk meg litt kjapt også...)

Moteforvirring

Jeg har, som så mange andre, fått varme følelser for Vintage Stories hos KappAhl.

På fredag dro jeg derfor med meg to jenter (som hver gjennomgår forskjellige trassaldere) på klesshopping. 

Av og til er jeg så dum at jeg til og med overrasker meg selv. 

Når en har tretthetssyndrom (mildt et sådan, men likevel), er i ferd med å få feber, har akkurat sendt mannen avgårde på helgetur, skal jobbe begge formiddagene og forberede seg til jobb på kveldene, så BØR en bare forstå at prøverom med to små barn virkelig ikke er noen god ide.

Jeg visste det var dumt, men jeg dro altså likevel. Og tenkte at i dag, i dag er kanskje dagen hvor det skal gå bra. Og brukte vendinger som "nå skal vi kose oss, jenter", "kom, så tar vi en liten jentetur"og "nå skal vi finne fine kjoler og kjoler er gøy, dere". 

Selvfølgelig var det ikke dagen.

Yngstejenta fant raskt et forklede i to størrelser for stort. Som hun fikk på, og som hun så nektet å ta av. I tillegg fikk hun trevet til seg en slags Michael Jackson-hatt fra en utstillingsdukke, og nektet å ta den av.

Tilslutt løp hun hvinende ut av butikken, alarmene hylte og hakk i hæl fulgte storesøsteren med høye utrop som "nå kommer du her, jeg teller til tre!"og "hvis du ikke kommer hit med en gang, så får du ikke sutten din!" - og jeg sto litt rød igjen i butikken, og damene på femti som har fått småbarnstilværelsen på avstand og som nå kan si ting som "å, så herlige barna er"og "disse årene er de beste årene i livet ditt", skulte på meg og lot meg forstå at de også forsto at femåringens utrop var et ekko av min svake oppdragelse. 

Vel, vel. Alarmen ga seg til slutt. Den må jo gjerne det. Femtiåringene kunne gå tilbake til brystholder-reolen sin (det er min litt svake og lett gjennomskuelige hevn for "uff, for en dårlig mor"-vibbene de sendte meg), og jeg fikk rasket med meg et utvalg vintageklær.

Masse til ungene, og et skjerf til meg. Et jeg heiv på i ren desperasjon over at jeg heller ikke denne dagen fikk kjøpt noe til meg selv.

Men det jeg egentlig skulle skrive om, det var at jeg blir litt forvirret over moten.

Kjolene jeg kjøpte til jentene, var nemlig ikke kjoler, men forkleder. Jeg ble kjempeglad da jeg så at det fantes et likt skjørt til meg, men da jeg kikket nærmere på det, så var det også et forklede.

Og det eneste klesplagget jeg prøvde, var en gul skjorte, som når jeg fikk den på, viste seg å være en blanding av morgenkåpe og gammledame-skjorte.

- "Er dette en morgenkåpe eller en skjorte?" spurte jeg en av damene som jobbet i butikken. (Det er jo helst damer).

- "Hm... Nja. Vi har diskutert det. Og vi er faktisk ikke helt sikre. Kanskje ville jeg brukt den hjemme på morgenen før en går på jobb, eller kanskje litt på kvelden når en er hjemme", sa hun. Med tonnevis av usikkerhet i stemmen.

Jeg kjenner jeg blir så usikker av sånt, jeg. Er det plutselig fint med forklede på? Og når bruker en det? På jobb, hjemme, på byen, på stranda? Og hva bruker en under? (Ja, ser for meg at besvarelsen på dette spørsmålet avhenger litt av hvem en spør...)

Og bruker en morgenkåpe på jobb?

Sender en ut feil signaler, da?

Kjære vene. Ikke vet jeg.

Men to ting vet jeg:

1: Neste gang skal ikke barna være med på handletur.

2: Da de i dag sprang rundt i forkleder og mammalukker, så var de verdens søteste. Og jeg glemte alle trassalderfrustrasjoner.

Så nå skriver jeg for å huske. Slik at jeg kan bli klok av skade. 

Handelslekkasje

For ei jente som har levd store deler av livet i en bygd (som nå er by) med to timer til nærmeste handelssentrum, er handelslekkasje et begrep forbundet med svik og skam.

Men nå bor jeg ved siden av en passe stor by, og samvittigheten blir ikke særlig brydd ved å svikte de lokale butikker. Det er nok av andre som kan forsørge dem. Og Norge går jo så det griner, uansett.

Jeg elsker nemlig handelslekkasje nå.

Fordi det betyr TUR. Etter barna kom, går ikke turen til Zanzibar eller Thailand. Neida, nå er det høytidsstund hver gang familien skal til Dyreparken eller til Danmark. "Små turer er også store", mener både jeg og Stormberg.

En må være takknemlig for de utfluktene en får.

Denne gangen er det mannen som skal på tur. Jeg skulle vært på tur vestover i bursdag, men siden helsa ikke er på topp, så blir jeg hjemme. Med to barn. Og jobber. (Hvor er logikken i det, liksom..?)

Mannen har vel ikke gjort seg opp noen særlige tanker om handelslekkasje på denne turen.

Han har ikke spurt meg om hva jeg ønsker han skal kjøpe med seg. Men derimot brukt mye tid på å finne gitar, dansesko og noter til 80-tallsklassikere.

Men jeg mener nå at Danmark er det mest yndete reisemål for handelslekkasje. Å spille gitar kan en vel gjøre hjemme? 

Derfor har jeg brukt kvelden på å lage en liten handleliste for Danmarksfareren. 

Mitt inntrykk er at ALT er billig i Danmark. Dessuten, som Becky (hun i Shoppoholikerbøkene. Neida, jeg har ikke lest dem. Bare kikket litt i dem. Og endte med å kikke litt på hver side i hele boken. Huff, huff. Var litterært bunn-nivå, men litt morsomt også:) sier, og hun burde jo vite hva hun snakker om: Utenlandsk valuta gjelds ikke.

Jeg er ikke helt sikker på om Chill Norway-kjolen akkurat er rimeligere i Danmark. Jeg aner en viss logisk brist der. Men min mening er at disse kjolene MÅ være mulig å få kjøpt LITT billigere enn her i byen... Og hvorfor da ikke i Danmark?

Vel, kjære, her er ønskelisten:)

 ...

(Nå framstår jeg som en overflatisk materialist her. Det er jeg ikke. Egentlig. 

For å bevise det: I dag kom jeg meg til optiker (har utsatt det i ETT år...).

Og fikk bestilt PC-briller. Jeg la fra meg de fancy brillene fra Dior, og valgte dem fra "det kommunale stativet".

Ja, det finnes eget kommunalt stativ! 

Dessuten, - ingen av brillene var i blonder eller fargen lavendel med polkadotter, uansett...)

En Tildaengel i posten

Hadde jeg hatt anlegg for det, skulle jeg skrevet et dikt i dag.
Om en venninne som blir tretti nettopp denne tirsdagen.
Jeg skulle skrevet om hvordan jeg ler og gråter hver gang jeg tenker på hvordan vi styret rundt i vår egen lille verden som fjortenåringer.
Hvordan vi risset forbokstavene til han vi var forelsket i inn i armen. Hvordan vi ventet utenfor treningsbrakka deres helt til han var ferdig. Hvordan vi, når han kom ut, bare sto og fniste og rødma - og etterpå diskuterte i timesvis hvem han sa hei til.

Jeg skulle skrevet om hvordan hun alltid har vært den peneste jenta i byen, men hvordan hun likevel aldri helt har forstått det. Men penest i byen, det er hun fremdeles - selv om hun nå nærmer seg pensjonistalderen med stormskritt! (jeg har også lagt inn rynker på Tildaengel-halsen, ser dere).
Jeg skulle skrevet om hvordan hun alltid har vært preget av godhet - hvordan hun alltid har stilt opp for andre og gitt av seg selv. Og jeg er utrolig stolt av henne og alt hun har fått til.

Jeg skulle skrevet noe om hvor fantastisk det er å snakke og snakke - når hun lytter.

Om hvordan jeg vet at alt kan sies, og ingenting er for dumt.

Om hvordan vi kan le av oss selv.

På bursdagen skulle jeg ikke bare kunnet skrive et dikt. Jeg skulle også ønske at jeg kunne love at alle dager skulle bli en dans på roser. At alt alltid kommer til å gå bra.

Sånn er visst ikke livet.

Det jeg kan gjøre, det er å sende en Tildaengel til henne i posten. Og si at det ligger kjærlighet i hvert sting. Og så kan jeg fortelle at jeg og Tildaengelen min skålte med et lite glass rødvin (i dukkeglass, altså! (ca en skje med vin... Vet nemlig at det er tirsdag, og at klokka ennå ikke er sju engang). Men vi feiret altså i hennes fravær.

Og i dag har jeg tenkt på at det finnes mange gode mennesker, ikke bare denne venninnen, som har gjort livet mitt godt og fint. Så vi reiser glasset dere, og skåler pittelitt for gode venner og engler langs vår vei!

Hine hårde (dog så dekorative) tider

Gammelt er det nye. Det har det forsåvidt vært noen år. Men gammelt er i det minste fremdeles det nye.

Jeg forstår godt at det kan være vanskelig for en del eldre å henge med i svingene. 

Femåringen er i disse dager med på et arrangement hvor kostymene er hentet fra begynnelsen av 1900-tallet og fram til i dag. Det har bydd på hodebry for mor. 

Jovisst elsker jeg alt som er gammeldags. Samtidig er det ikke helt sikkert at rollen datteren har, det sjette barnet i en øyfamilie, hadde nystrøkne blendahvite kniplingekjoler på seg døgnet rundt. 

Hvis jeg sliter med tidsklemma og tid til å flette umedgjørlig småbarnshår, så måtte da i alle fall slitne småbarnsmødre for ca hundre år siden hatt problem med å få flettet fem jenter hver morgen. Og de hadde vel ikke engang spraybalsam på den tiden.

Derfor slites jeg mellom hensynet til autensitet (dvs fravær av blendahvitt og sirlige fletter) og ønsket om å sende kniplingejenta inn på scenen.

Det ble en løsning sånn midt imellom.

Underveis i prosessen fikk jeg et fint besøk hos jentas oldemor. Hun er frisk og flott, og fant bilder, heklekrager og rosetter i fleng. Men underveis ble jeg igjen minnet på at det ikke er helt lett å forstå hva dagens damer liker og ikke liker. 

Temaet: "Tenk at vi kvittet oss med alt det fine tøyet" kom opp igjen.

Og oldemor var litt fortvilet over at hun ikke hadde flere kjoler på lager.

Men på den tiden ble det meste av tøyet brukt på nytt - til nye kjoler eller forkleder.

Det var gjenbruk fordi det var nødvendig. Og en ga videre. Fordi andre trengte det.

Dessuten, som oldemor påpekte, de kunne jo ikke ta vare på alt...

Og hvordan skulle de kunne vite at gamle tissepotter en dag skulle bli brukt til pynt?

(Betyr det at jeg må ta vare på barnas røde plastpotte for kommende generasjoner?)

Hvordan skulle de kunne ane at de utallige heklekragene kunne bli brukt til å pynte opp et Norgesglass?

(Skal mannens slips en dag knyttes rundt mine oldebarns blomstervaser?)

Eller at noen i det hele tatt skulle bruke Norgesglass til annet enn hermetiserte pærer?

(Ikke bare skal en vaske melkekartongene, en kan altså derfor godt ta vare på noen som en legger i en eske på loftet. I tilfelle noen skulle ønske å dekorere med dem i 2090?)

Og hvordan skulle de kunne ane at de gamle medisinflaskene skulle stå på min kjøkkenbenk? 

(Bør jeg ta vare på paracetflasken, kanskje?)

Nei. Jeg forstår godt at det er vanskelig å følge med i tiden. 

Men teatertøy fant jeg. Og jeg er sikker på at jentas tippoldemor eller oldemor ville vært glad for å se et av de ferskeste spirene på slektstreet synge gledesstrålende med den nydelige heklekragen rundt halsen.

Så, om jeg kaster potten (og det gjør jeg nok), så skal i alle fall heklekragene tas vare på i en generasjon til. Det får være mitt bidrag til kulturbevaringen.

Tavler i fleng

Men på kjøkkentavla mi er det dette som står skrevet i dag:

"Pytt pytt" er et tyveri (eller kaller en det bare "inspirasjon"?)

fra prydelige Åshild.

Hun har bestemt seg for å tenke "pytt pytt" litt oftere.

Og det skal jeg også.

I dag mens jeg lot blikket streife over rotet, 

tenkte jeg på at jeg hadde tilbragt mesteparten av vårens kanskje vakreste solhelg

nede i en mørk og innestengt teaterkjeller,

og bestemte meg for å gå tur i sola,

luke bedagelig i et blomsterbed 

og drikke latte og spise marspiankake

med naboen. 

Midt på blanke formiddagen!

Aner meg at "pytt pytt"-livet kan bli et fint liv:)

So you think you can dance?

Det viser seg at jeg har danset i salaten. Og er det noe i verden jeg ikke kan, så er det å danse. 

(Jeg kan forresten ikke lukeparkering heller, matte får jeg ikke til, eller fysikk, eller det å spytte (husker du den gang det å kunne spytte var en nødvendighet for å bli akseptert blant gutta i gata...) eller stå på vannski eller ...joda, det er visst en del.)

Men altså; et av mine første blogginnlegg streifet innom et lokalt barnekor, og jeg skreiv at "det er ukas høydepunkt for eldstedattera".

"Javisstja" sa min gode venninne og datterens ballettinstruktør noen dager senere. Med litt såret stolthet i stemmen.

Ingen piruetter kunne hjelpe meg til å hoppe ut av den situasjonen.

Jeg har funnet ut at et blogginnlegg kanskje kan bøte på skaden.

MEN da jeg tenkte etter, så kom jeg vel til å tenke på følgende hendelse:

Jeg tipset et lokalt idrettslag om at ballettdamen (vi kaller henne det) kanskje kunne blogge for dem. Dette svarte ballettdamen: "At jeg skulle skrive på en blogg, er vel like usannsynlig som at du skulle danset ballett offentlig i tights". 

"Javisstja", var det min tur til å tenke. 

Skal vi si at dette går opp i opp, ballettdamen? Er vi skuls?

Nå skal det sies at jeg er en sånn person som har fått aerobikinstruktører til å le høyt (og jeg har sett at de har prøvd å skjulte det). 

Og når det er dansing i bryllup, så springer jeg mot toalettet i panikk.

For at jentene mine ikke skal måtte tilbringe brylluper på toalettet og for at de skal kunne trene aerobik (det ser unektelig mye mer fancy ut enn joggeturene mine, nemlig), så satser vi på barneballett. Og jeg syr mer enn gjerne ballettskjørtene deres. 

(Oppskrift for de som er interessert: Legg mange lag tyll oppå hverandre. Klipp ut en stor sirkel - og klipp så ut en sirkel i midten av sirkelen. Sy silkebånd i livet, træ i strikk. Og så er det bare til å pynte i vei:) Søtt skal det jo være...

Søt er forresten også ballettdamen. Og for å forklare det med popularitet for kor/ballett, så er det som kaffe latte og sjokolade for meg. Begge deler er like fantastisk og like uunværlig.

(Dette er ikke et bilde av ballettdamen. Ei heller meg (selv om det nok heller mer mot meg enn henne.) Det er verdens beste dagmamma som har sydd dukka til jenta vår. For ei dame!)

Øyeblikk

I dag har jeg egentlig hatt god tid. Jeg har besøkt litt forskjellige folk, jeg har lekt med barna og jeg har jogget en tur. Huset ser ikke ut, men det får så være.

I dag har det først og framst vært tid nok til å tenke litt. 

Og jeg har tenkt på dette:

For noen år siden hørte jeg en venn snakke om en bok, og at forfatteren hadde oppmuntret leserne til å tenke etter og finne ti markante øyeblikk i deres liv. (Jeg tror det var snakk om øyeblikk forbundet med noe positivt, men er ikke helt sikker.)

Det var yngstedatteren som fikk meg til å begynne å tenke på det med øyeblikkene igjen.

Jenta elsker å sove. Lenge og vel. Og når hun først våkner, så er det ikke sikkert hun likevel er klar for å starte dagen sammen med oss andre. Først ligger hun som regel lenge og koser med en av de åtte bamsene i senga.

Da jeg var inne og prøvde å hente henne siste gang, hadde hun funnet noen englevinger jeg har sydd til henne. (Tilda-vinger). Håret sto til alle kanter, hele kroppen smilte og hun lå og småpratet med en isbjørn eller en panda.

Og jeg tenkte; dette er et øyeblikk å samle på. 

(Så fulgte en lengre hverdagssekvens som gjerne kan gå i glemmeboken, med mye "gjøre sjæl", "ikke melk, men jus",  "skal bare" og mamma hever stemmen flere hakk-sekvens. Men det får så være.)

Etter hver roet det seg, og på joggeturen prøvde jeg å finne ti øyeblikk.

Det slo meg at det var få høytidsdager involvert i minnene. Få av de tingene som kanskje burde vært med, var der. Ingen fester, ingen storslåtte turer til eksotiske steder. 

Derimot kom jeg til å tenke på da jeg og en venninne badet på natta, og smugrøykte for første gang.

Og første gang jeg fikk til en telemarksving.

Og hva barna angår, husket jeg en gang jeg bar hun som den gang var to, hjem fra en lang stranddag. Hun var full av solkrem, sand og is, det var kveldssol og hun sovnet i armene mine. 

Eneste høytiden som var med, var da jeg bar yngstedatten til dåp.

Det er fint å ta seg tid til å huske litt. Tenke litt etter hva som betyr mest for en.

På joggeturen hadde jeg dessuten Bjørn Eidsvåg på øret, og han sang:

Tenk om det hadde vært eit sted

Ein kunne få tebake

Alle øyeblikk 

Ein ubetenksomt 

Berre lot gå forbi.

Eit slags hittegodskontor

For gamle skjulte minner

Vakre øyeblikk en overså

På grunn av dårlig tid

Eller av mangel på mot

Te å ta imot

Lykke til med ti øyeblikk:)

(Bildene viser greiner jeg har plukket fra en busk som heter et eller annet med pepper...)

Om å få det som en vil

Datteren ønsker seg, som så mange andre femåringer, en DS. Vet du ikke helt hva DS er?
Egentlig ikke jeg heller.
Men etter hvert har jeg fått med meg at det er en liten Nintendo-maskin.
"Som er veldig gøy. Og som alle andre har," sier femåringen.
"Som fører til at barna sitter for mye i ro og får vondt i øynene og hodet," sier jeg.

Vi er ikke helt enige på dette feltet, hun og jeg.
Jeg er redd min datter skal begrenses om hun bruker mer tid på å titte på skjermer enn hun allerede gjør. (Mammaen hennes titter nemlig alt for mye på skjermer, og jeg som var super i 5-på, er nå en taper i TP. Ergo fordummer skjermer. Jeg har for lengst innsett at "ung og lovende" er way past for egen del, men hun der femåringen er et ubeskrevet ark som skal bli statsminister eller advokat, og da er det dumt å ødelegge det hele med DS.
Spilte Jonas Gahr Støre Nintendo da han var liten, kanskje? Tror ikke det, gitt.
Alt dette sier jeg selvsagt ikke til datteren.)

Jeg har ikke lagt ned veto mot DS. Neida, jeg har bare gjort det litt utilgjengelig.
"Du kan spare penger selv," har jeg sagt.
Til nå har hun spart dette:
- To tenner a 20 kroner.
I tillegg har jeg innført følgende takster:
- 5 kroner for å tørke støv i trappa.
- 5 kroner for å tørke støv av pianoet.
- 5 kroner for å tørke støv av karmene nede på dørene.
(Det er nesten ingen som leser denne bloggen, tror jeg. Og i alle fall ingen i barnevernet, håper jeg...)

DS er på mange måter et helt uoverkommelig prosjekt. Og jeg satset på at femåringen underveis skulle bestemme seg for å bruke de oppsparte midlene på bøker eller skrivesaker, når hun lærte seg å regne ut hvor mange tenner en faktisk må miste for å få den lille rosa maskinen.

Dessverre undervurderte jeg min lille skatt.

Bestefar hadde passet barna en kveld. Og da jeg kom hjem, fortalte han at femåringen hadde krøpet opp i fanget hans og fortalt at hun så veldig gjerne ønsket seg en DS.
Selvsagt visste han ikke hva det var, og selvsagt lovte han henne innskudd på sparebøssa til dette.

Så nå vanker det en femtilapp i ny og ne fra bestefaren. Og i dag, da han ikke hadde så mye forskjellig å velge mellom i lommeboka, måtte han opp med en 200-lapp. På en tirsdag.
- "Vet du hvor mye penger det der er?" sa min kjære til min datter.
- "JA. Det gjør jeg faktisk!" smilte hun mens hun hoppet opp og ned i sofaen. Med blå øyne og blonde fletter.

Så nå roer jeg meg ned med å tenke på at datteren synes å være utstyrt med så mye guts, overtalingsevner og vilje til nettverksbygging, at en time eller to med DS likevel ikke står i veien for en glimrende politisk karriere.

(Bildene viser (det som i alle fall jeg synes er nydelige) sommerfugler som femåringen har laget. Kanskje kan hun selge dem til bestefaren-?)