... for her klarer du deg ikke lenge!
I fjor plantet jeg løk sent på kvelden 22. desember. Og de kom opp på våren - alle unntatt èn. (Jeg holdt da telling, må vite.)
I år hadde tulipanene begynt å spire i midten av desember - og under hele supervinterperioden har jeg gått og sendt opp bønner for de små spirene.
De siste ukene har jeg vært ute med barnas plastspader og tatt vekk litt snø - for å lette litt på trykket og framskynde spiringsprosessen.
Daglig har jeg tatt meg en tur i hagen og kikket ømt ned på de små spirene, og lett etter krokuser som blomstrer.
I midten av uken var det noen hektiske jobbedager, og jeg fikk derfor ikke opprettholdt den daglige kontrollen...
Jeg ble derfor litt forundret da eldstedatteren sent på fredag kveld dro meg med på verandaen, og stolt geleidet meg gjennom mørket fram til en haug med snøklokker som lå spredt utover treplankene.
- Vi plukket dem i bedet ditt, mamma!
- Hæ? Har det begynt å blomstre! sa jeg glad mens jeg begynte å lete febrilsk i mørket etter flere vårtegn.
- Neida, det er ingen igjen der, sa datteren.
Fornøyd og svært stolt forklarte hun: Vi fikk plukket vekk alle sammen! Hver eneste en!
Og ganske riktig. Ikke engang den beste morder i den beste påskekrimmen kunne forlatt åstedet mer renset for bevis etter udåd.
Jeg legger ned betinget dom. Velger å ikke si noe nå, men skal med utgangspunkt i snøklokkene mane til samme innsats for pertentlighet neste gang vi skal rydde vekk legoklossene.